Jeg trodde jeg visste hva det ville si å være transvestitt. Jeg har lest om det, og jeg har undervist elever i det. Nå mistenker jeg likevel at jeg ikke helt har forstått dette rett. De siste ukene har NRK2 vist en serie om norske transvestitter:Jentene på Toten, og den har virkelig engasjert meg. Det er interessant å høre hvordan disse transpersonene definerer seg selv, og særlig Reidun falt jeg pladask for.
Transer er altså menn som kler seg i kvinneklær, eller mer presist: Menn som ikler seg et kvinneuttrykk. Noen av dem er homofile, – andre heterofile. Noen ønsker å beholde sin mannekropp, andre vil gjennomgå kjønnskorrigerende kirurgi for å skifte kjønn også fysisk. Det må altså bety at transer kommer i like mange varianter som oss andre, og en transvestitt er ikke bare en transvestitt, for å si det sånn.
Har jeg forstått det riktig?
Og så begynner jeg å lure. Jeg mener: Hva betyr det å ønske å iføre seg et kvinneutrykk? Hva er et kvinneutrykk? Genetisk kan det jo ikke være. Jeg mener,- vi er en dyreart som er født nakne. Klær er kultur, og hva som er feminint og maskulint har endret seg gjennom historien. Å være transvstitt må da være noe mer enn klær og kroppsspråk? Det var mens jeg grublet på dette, at jeg tenkte at jeg selv godt kunne være transvestitt uten å vite det selv. I programmet hører vi lite om kvinnelige transer. Kanskje skyldes det at kvinneklær har så stor variasjon at det ikke behøver å synes på utsiden.
Jeg er kvinne, og jeg er så heterofil at jeg aldri har følt det minste dæsj av tiltrekning mot en annen jente, – heller ikke i de vanskelige tenåra. Likevel finner jeg meg ikke særlig tilrette i det stereotypt feminine. På jobben i dag hadde jeg på meg conversesko, militærgrønne bukser med lommer på låret og en grå fleecegenser, maken til den min mannlige kollega, rådgiveren, har.
Lange, røde negler forekommer meg direkte udelikat, og jeg kan ikke med min beste vilje forstå sko med spisse tupper og høye heler. Sånt fottøy forekommer meg latterlig, og jeg bruker det nesten aldri. Jeg spør meg selv hvorfor jeg har dametøy i det hele tatt, og antagelig er det fordi jeg forsøker å fylle noen sosiale konvensjoner som kommer meg til gode på en eller annen måte.
Jeg kler meg som mange menn kler seg, jeg beveger meg som mange menn beveger seg,- og så da? Er jeg transvestitt? Selv mener jeg at svaret er absolutt nei, – men det blir jo et tullete svar. Noen av mennene jeg har blitt kjent med i Jentene på Toten er mindre feminine enn jeg er maskulin. De er heterofile. De er sogar gift og har barn?
Hvorfor er de transer bare fordi de kler seg i dameklær, sminker seg og vrikker på rumpa av og til? Hvorfor er klær så viktig som kjønnsmarkør?
Kan noen opplyse meg?
Livet leker 
Tilbaketråkk: Hva er en transvestitt? « Livet leker
Godt og spændende indlæg! Jeg kender ingen transer og har egentlig ikke tænkt særlig meget på emnet. Men det var meget tankevækkende, at læse om dine overvejelser! 😀
Mamma hadde de samme tankene om egen klesdrakt og egen kjønnsidentitet som du tar frem her. Og samme konklusjon.
Vi kan være enige om at Reidun er flott, men om hun er en klassisk transvestitt er jeg ikke helt sikker på. Men så har jeg jo ikke sett henne på TV, bare i naturlig fri utfoldelse.
Personlig får jeg litt spader av ordet transvestitt. Trans betyr gjennom, overføring og noen ganger forandring. Vestitt kommer fra Vesta, romersk gudinne for hjertet. Spiller på prestinnenes gevanter eller påkledning.
Med litt velvilje kan man jo si at en transvestitt er en gjenfødt gudinne. Noe Kaja nok vil være enig i, men jeg er mer usikker på Randi Beate i så henseende. Bare for å ta to av de som er med i serien.
Men det blir for enkelt å si iføre seg et uttrykk, enten det er kvinnelig eller mannlig. Det er kanskje bedre å snakke om at de klærne man kler seg i, viser hvordan man føler seg. At man har en annen kjønnsidentitet enn den fysiologiske kroppen man er født med. Eller noen veksler kanskje mellom flere kjønnsidentiteter.
Noen vil kanskje opfatte transvestittisme som en sykdom, men det er ikke definert som det etter moderne diagnosekriterier.
Transkjønnethet er derimot en diagnose, som blir behandlet kirurgisk og hormonelt.
Men det er glidene overganger her, som overalt ellers i naturen. Er liksom bare de som kommer på toppen av normalfordelingskurven (Gauss) som blir regnet for å være transvestitter eller transkjønnede. Menn og kvinner kan være veldig så forskjellig fra normen uten at de blir stigmatisert eller beæret med å være noe annet enn det de er.
Hyggelig at du fikk noe ut av det, jensdrejer.
Dette er ikke særlig viktig for meg, Ragnhild Vinkenes, – jeg har bare fått åpnet øynene mine litt ved å se Jentene på Toten, – og det var vel nettopp meningen med det programmet. Poenget mitt er vel egentlig at jeg forundres over at klesdrakt skal være så viktig. Selv vil jeg helst at det jeg har på meg skal spille minst mulig rolle. For å være ærlig hadde jeg på sett og vis ønsket meg at alle hadde gått kledd sånn noenlunde likt. Hvorfor tar det for lang tid å si noe om her. Dessuten undrer det meg at menn, heterofile menn, kan ønske å kle seg i noe så hemmende som høye heler og trange skjørt,- selv om de ønsker å være feminine. Jeg forstår heller ikke hvorfor nettopp den typen tøy kalles å kle seg i «et kvinneutrykk».
Men hvorfor skulle jeg skjønne alt. Jeg får nøye meg med å se og lære.
Hvis du kjenner Reidun må du hilse henne fra meg og si takk for et flott program. Hun er en dame etter min smak. Jeg liker henne rett og slett veldig godt sånn som hun framstår på TV.
Ja, nei det er egentlig ikke så viktig, men når temaet kommer opp, er det lett å henge seg opp i det. Er ganske mange som har meninger om menn i dameklær, men hører lite om at de har meninger om kvinner i manneklær. Selv om det er samme greia.
Treffer vel ikke Reidun så ofte at det gjør no, men i tilfelle, skal jeg prøve å huske at hu har flere fans 🙂
Denne serien engasjerer også meg. Jeg greier ikke helt å skjønne hva det er som gjør at noen mennesker mener de kan stille seg til doms over andre, eller hvorfor det er så viktig at alle skal være så konforme. Heia damene!
Nå er det vel en myte at så mange folk setter seg til doms over andre, Kj. Krageberg. Jeg mener, – denne serien er jo rene solskinnshistorien i toleranse. Her er det gifte transer, transer i mannsdominerte miljøer som kommer ut av skapet og i det hele tatt: Det går bra hele veien. Om det er fullt så enkelt i virkeligheten skal være usagt.
De reaksjonene jeg har fått på serien er at den har vært en øyeåpner for mange. På samme måte som «Rødt, blått og skrått» som gikk her før i vinter.
Det er ikke enkelt å ikke være innafor det vanlige A4-formatet som vi gjerne plasserer hverandre i. Og det er heller ikke enkelt å være politisk korrekt når man møter mennesker som utfordrer egen oppfatning av hvordan andre skal være. Tror nok det er mange som har måttet gå i seg selv og tenkt på om de likevel er så tolerante som de gjerne vil være etter et møte med mennesker som for eksempel Reidun eller Marianne, for å ta to av «Jentene på Toten»
Jeg tror nok også den har vært en øyeåpner, Ragnhild. Samtidig ser vi jo om og om igjen at det går bedre enn man frykter når folk kommer ut av et eller annet skap,- de kommer jo i så mange varianter disse skapene. Jeg spurte meg selv om jeg kunne være gift med en mann som likte å gå i kvinneklær, og det kunne jeg nok vært. Kanskje ville det ikke vært helt enkelt, men var det mannen min, så skulle vi nok stått han av 🙂
Åvære gift med en mann som liker å gå i kvinneklær kunne jo vært fint; da ville kanskje kvinneklærne mine kommet ut av skapet iblant og!
🙂
Sikke et spændende emne, Hege! Den udsendelse ville jeg gerne have set i fjernsynet, for det er ikke noget jeg ved ret meget om. Der har dog været vist en udsendelse om en dansk politiker, der valgte en kønsskifteoperation – men han/hun kunne kaldes transvestit ved jeg ikke.
Jeg vet ikke om du kan se NRK på web-TV hos deg, Madame. Vi ser i hvert fall DR her hos oss. Det er bare å søke på Jentene på Toten.
Jeg har sett på jentene på Toten. Veldig interesant, men sitter som et lite spørsmålstegn.
Når noen av «jentene» sier de er heterofile, ønsker bekjentskap med kvinner, få barn osv. Og så føler de seg som hundre prosent kvinner i tillegg?? Akkurat det skjønner jeg ikke. En heterofil kvinne ønsker ønsker mann.
En av «jentene» på Toten, liker jeg veldig godt, tror hun heter Reidun. Veldig rolig, behaglig, hyggelig slik «hun» viser seg på TV. Kunne vært en god «venninne» for meg. Men aldri mer. Tar jeg ikke feil, så heter hun Reidun.
Ellers så har jeg respekt for disse transene som viser seg på TV. Men forstår det ikke helt.:)
Jeg tror vi er mange som gjerne skulle blitt bedre kjent med Reidun. Ei solid og hyggelig dame. Jeg forstår det heller ikke. Dama, – og det er derfor jeg skrev denne posten. Men at vi ikke forstår det, betyr ikke at det ikke kan være forståelig. «En heterofil kvinne ønsker ikke en mann», skriver du,- men en transperson gjør kanskje det.
Hei.:)
Jeg skrev heterofile kvinner ønsker en mann!
Derfor forstår jeg ikke heterofile menn som føler seg som 100 prosent kvinner,de sier enkelte: Jeg er transe, føler meg 100 prosent som kvinne, er det ikke da naturlig egentlig å velge en mann for heterofile transer..:) De kan ikke føle seg som 100 prosent kvinner hvis de ønsker en mann?.:)
Ellers så får folk være sånn de er, selv om jeg og flere ikke skjønner alt mulig. De gjør ingen skade på noen, så da er det greit.
Poenget er vel at det er det som skiller en heterofil mannlig transe fra andre menn,- at han liker å være både mann og kvinne, og at han fortsatt tenner på kvinner, selv om han kler seg og oppfører seg som en kvinne på de fleste andre områder. Han er altså ikke kvinne, men en transperson.
Hvem man seksuelt tenner på, henger ikke nødvendigvis sammen med kjønnsidentiteten, hvilket kjønn man oppfatter seg selv som, eller med hvilket fysiologisk kjønn man har.
Kjønnsidentiteten er forbundet med det innerste jeget, hvem jeg er, og må ikke forveksles med seksuell legning.
Jeg tror jeg må lese meg opp på dette, Ragnhild. Det er pinadø ikke lett.
Nei, det er ikke noen enkel materie å forholde seg til, det skal være sikkert.
Hvis du ser etter litteratur, kan Almås og Benestads «Kjønn i bevegelse» (2001) være et sted å starte.
Takk for tipset, Ragnhild. Den skal jeg ta med meg neste gang jeg er på biblioteket.
Det er mange interessante innlegg her og det er ikke lett dette.
Jeg er en transvestitt som er moden av alder. Jeg er heterofil og gift.
Det at man ikler seg kvinneklær og vil gi uttrykk for sin kvinneidentitet og samtidig er en heterofil man under kan være vanskelig å forstå.
Jeg gjør det ikke.
Det jeg vet er det jeg føler, nemlig at det er en feminin side jeg bare må få frem og da er det å uttrykke det i kvinneklær en måte. Når jeg er kvinne kledd fra innerst tilytterst med parykk , sminke og damebriller og sko/støvletter får jeg en slik indre ro og harmoni i kroppen som er vidunderlig. Som Mann ( for jeg har en maskulin side som også må frem) føler jeg ikke det samme bare at det feminine trykket kommer stadig sterkere frem. Jeg tror at klærene ikke nødvendigvis er hovedsaken, men en meget viktig del for å bekrefte det feminine. Dette forsterkes ved at man shopper dameklær som det er et vell av i butikkene og det å finne noe som passer ens kropp og fremhever det feminine er en del av det hele. Det å bli ekspedert av kvinner som hjelper en med å finne det riktige gjør at den feminine delen føler seg akseptert. Og det å være sammen med andre transer og genetiske kvinner er noe som gjør meg tilfreds og harmonisk.
Jeg må vel si at i mitt kvinneuttrykk er jeg lesbisk dvs at jeg tiltrekkes av kvinner.
Men et svar på hvorfor jeg er slik kan jeg ikke gi.Det bare noe som må frem
Takk for en interessant kommentar, Celia. I og for seg MÅ vi jo ikke forstå alt. Veldig mye av det vi gjør handler om følelser vi ikke kan forklare. Kanskje synes jeg det er ekstra rart fordi jeg selv ikke er så opptatt av klær. Jeg tar nesten litt avstand mot dette at klær skal være en så ekstremt sterk identitetsmarkør. Nå sitter jeg her i svart langermet t-skjorte og dongerybukser, – og føler meg tvers igjennom som kvinne. Jeg synes sjelden jenter som kler seg veldig feminint er spesielt fine. For meg blir det staffasje og jåleri, – ja, rent ut litt latterlig. Når venninnene mine kommer med sine nye støvletter med høy hel og spiss tupp så vet jeg nesten ikke hvor jeg skal se. Men jeg holder kjeft, for jeg vet at i det selskapet er det jeg som blir en outsider. Klær er jo styrt av kultur, – det er ikke genetisk. Noen transemenn ser ut til å kjøpe denne kulturen i sterkere grad enn mange kvinner.
Kvinner har det nok lettere med dette fordi kvinneuttrykket er så mye mer variert enn det menn bruker. Ingen reagerer på min måte å kle seg på. Jeg kler meg jo som tusenvis av andre kvinner, – men jeg heller mer mot det kjønnsnøytrale. For en mann er det ikke så mye å velge i, og har han en feminin side han gjerne vil leve i, så er det kanskje naturlig å gli over i det som defineres som veldig feminine klær. Da er det ingen tvil om at han er kvinne, liksom.
Etter at jeg så Jentene på Toten har jeg tenkt på hvor få åpne transer det er. De eneste jeg har sett er på TV, – og en bussjåfør i Stockholm. I jobben min møter jeg massevis av mennesker. Det er klart det er transer mellom dem, men ingen som er det åpent. Jeg er overbevist om at det hadde gått aldeles utmerket å være transe som lærer på min skole. Med litt forklaring og noen flir og litt tull og tøys hadde det garantert gått seg til. Sånn er det nok i de fleste miljøer: Mange tror at det ikke skal fungere, så prøver man og så viser det seg ofte at folk er mer tolerante enn man skulle tro.
Hei igjen.
Det er riktig det du sier om klær at det er følelsen av å være kvinne som er det viktigste.
Jeg har det slik at jeg ønsker å få det bekreftet når jeg passerer et speil at jeg er kvinne. Det er liksom slik at jeg ønsker at hjernen og synsinntrykkene skal være litt korrelerte her.
For meg er det litt viktig å jenne brystene og håret nedover i ansiktet og lebestiften. At brillene er feminine i forhold til det litt maskuline ansiktet. Jeg må skjule det med noe hår som jeg ellers har lite av , damebriller og lebestift. Jeg er heldig som har lyst hår / skjegg så det er ingen problemer med å skjule skjeggveksten. Jeg er tvunget til å ha reativt lave sko pga en skade jeg har hatt, men det går bra.
Jeg synes det er så flott å se de som var med på Tv-serien hvor fint de kledde seg og hvor feminine de var.
Som jeg skrev er jeg nok mer lik Kaja som også har en maskulin side. Med meg må celia komme ut med jevne mellomrom !
Til Ragnhild er jeg enig i at det er få åpne transer . Jeg er enda en av de som er i skapet med litt åpen dør. Jeg har forståelse for de som ikke er åpne, og det ka være grunner for det som med meg. Jeg kan / vil ikke belastefamilien med dette nå i en så følsom tid for barn og barnebarn og da må jeg ta konsekvensen av det. Det er vel mitt valg. Jeg trives så inderlig godt når jeg er celia og treffer andre transer og også genetiske kvinner. Menn har jeg bare truffet Harald på Kapp. Tror nok at noen menn har vanskeligere å akseptere dette???
Ja, folk er mer tolerante enn vi gjerne vil vite. Men det er veldig lett å gå i den andre grøfta, å ikke ville ta opp utfordrende temaer i arbeidsmiljøet og tørre å kritisere faglige forhold.
Man vil vanligvis prøve å ha et godt forhold til sine kolleger. Også til de som stikker seg ut og som utfordrer vår konvensjonelle oppfatning av hvordan ting er. For eksempel en innvandrer eller en transperson. Derfor vil man gjerne unngå å ta opp faglige forhold av frykt for å såre vedkommende. En som stikkerseg ut kan lett bli behandlet som et skjørt egg, mens h*n nest sannsynlig er mye sterkere og bedre i stand til å ta faglig kritikk fordi h*n har vært gjennom en prosess som «vanlige» mennesker ikke behøver å tenke på en gang.
På den ene siden er det som Celia forteller, at hun som langt de fleste transvestitter, føler en indre ro når hun kan la sin feminine side få komme ut. På den andre siden er det å overvinne sin egen frykt for at andre ikke er tolerante et sprang ut i et ukjent land uten fallskjerm. Men som ei sa en gang etter at hun hadde tatt dette spranget mange ganger. «Jeg går rundt og sprenger åpne dører slik at også dørkarmene blir blåst bort». Og nå kan hun gå på skolen og føle seg fri. http://anjaunlimited.blogspot.com/2010/05/d-dag.html.
Møtet mellom en transperson som lever ut sitt egentlige jeg og omverdenen, for eksempel i en jobbsituasjon, kan bli ganske så traumatisk for begge parter, fordi det utfordrer på så mange plan. OG vi vil ikke såre noen, derfor holder vi ting tilbake, og lar ting gå lenger enn de bør.
I tillegg får man den vanlige menenskelige kjemien, om man fungerer sammen som kolleger og mennesker.
Takk for en oppklarende kommentar, Celia, – og da var det som jeg trodde. Jeg er ikke transe fordi om jeg ikke kan fordra dametøy, – jeg har nemlig ikke mannefølelsen. Mens du bruker vår kulturs ytre signaler for kvinner, nemlig klær og sminke for å både kjenne selv og signalisere at du er dame. Det gir mening. Jeg forstår at du holder deg delvis i skapet, men når du skriver barnebarn, så tenker jeg at det kanskje er på tide å åpne den døra. Har du barnebarn, så er du ikke helt ung. For unger er dette garantert ikke noe problem, uansett hva Karl Ivar tror, – men forutsetninga er jo at mamma og pappa synes det er greit. Det er foreldrenes holdninger som styrer dette. Jeg er lærer på en ungdomsskole, og jeg er sikker på at en transe hadde fungert helt fint, – forutsatt at han var åpen og ellers var en likandes fyr. Man blir jo ikke verken mer eller mindre symptaisk av å være transe. Jeg tror heller ikke mannen min hadde engasjert seg noe særlig i om en i vår omgangskrets hadde vært transe, men vi kjenner altså ingen. Det meste går seg til, vet du.
Lykke til, uansett.
Jeg tror nok også mange sprenger åpne dører, Ragnhild. Det du sier om at vi behandler minoriteter som skjøre egg, tror jeg du har veldig rett i. Det gjelder jo for eksempel folk fra andre kulturer. Det blir litt sånn: Hvis jeg kritiserer deg og er uenig, så tror du sikkert det er fordi du kommer fra Mogadishu. Men igjen: Dette går seg også til. På min skole har vi et par assistenter fra nettopp Mogadishu, – og nå utfordrer vi hverandre på både det ene og det andre.
Hei! Ville bare nevne at det er forskjell på en transperson og en transvesitt. Både transpersoner som går fra mann til kvinne og mannlige transvesitter ikler seg kvinneklær og bruker typiske kvinnelige atributter som sminke, langt hår, kjoler, smykker, høye hæler osv. men en transperson ønsker ofte også å forandre selve kroppen; gå på hormoner, få pupper, endre kjønnsorgan, ta bort skjeggvekst, osv. En transvesitt nøyer seg med ikke-kroppslige endringer og går ikke på hormoner, osv. En transvesitt kan også pendle mellom et mannlig og et kvinnelig kjønnsuttrykk. En transvesitt kan for eksempel identifisere seg som mann, men liker å kle seg som en kvinne av og til. En transperson derimot pendler som oftest ikke mellom kjønnsuttrykk, men identifiserer seg som kvinne hele tiden og er kvinne både kroppslig og med klær livet ut. Håper dette var forstålig 🙂
Det er en del diskusjon om disse begrepene alt etter hvem man spør.
Noen bruker begrepet «Transperson» om alle som beveger seg i grenselandet mann/kvinne. For eksempel er det mye brukt av Foreningen for Transpersoner, FTP, som er en av to foreninger som arbeider for mennesker som beveger seg i dette grenselandet. Transperson er nok det mest dekkende begrepet for alle som har en annen oppfatning av eget kjønn enn det biologiske, medfødte.
De transkjønnedes forening, HBRS eller Harry Benjamin Ressursenter som de kaller seg, avviser begrepet Transperson, eventuelt blir det brukt om Transvestitter som går i det motsatte kjønns klær i lengre eller kortere perioder, men som ikke har noe ønske om å forandre på kroppen med kirurgi eller hormonbehandling. De bruker sminke og andre effekter for å vise omverdenen hvem de er, akkurat da.
Transkjønnede er mennesker som tar et aktivt valg av kjønnsrolle ut fra egen kjønnsidentitet. De tar hormonbehandling og får utført kirurgi for å forandre kroppen slik at den ser mest mulig feminin eller maskulin ut. Man fjerner forplantningsorganene og andre kjønnsspesifikke attributter for å bli seg selv. Eller legger til hvis det er nødvendig.
Men hva hefter det? Bortsett fra at vi mennesker automatisk setter hverandre i bås. Sånn er det bare. Men da får vi sette hverandre på rett bås. Verden blir så mye enklere å forholde seg til da.
Går en diskusjon på Karavanseraiet.no om blant annet dette, å forholde seg til mennesker som har tatt et aktivt valg i forhold til egen kjønnsrolle. For det er det vi snakker om, rent praktisk. Kjønnsidentiteten den har man uansett, spørsmålet er hvilken kjønnsrolle vil man leve i?
Original Kamelrytterske, bare på Karavanseraiet.no, om skam og formater
Ja, Ragnhild: Hva hefter det? For meg er det ikke så viktig med alle detaljene. Når jeg kjenner godt etter, så er det to momenter som interesserer meg. Om et menneske framstår som kvinne/mann, så tror jeg at jeg kjøper det. Altså en person som sier: Jeg er kvinne, – og oppfører seg sånn noenlunde kvinnelig, vil nok oppfattes som kvinne av meg. Hva som finnes under skjørtene eller om puppene er av gummi er ganske uvesentlig. En sånn kvinne er kvinne og ville være min venninne om vi vare venner. Det andre er faktisk seksuell legning. Hvorfor det er viktig, vet jeg ikke, – men jeg kjenner at det er det. Jeg har jo guttevenner og jentevenner, og ingen av dem er aktuelle sexpartnere for meg. Jeg har en sexpartner. Likevel vil jeg liksom vite om de er i samme marked som jeg er. Merkelig og litt teit, egentlig. Jeg føler ikke at jeg har noe som helst annerledes forhold til min lesbiske enn til min heterofile venninne, jeg bare liker å vite det. Jeg har ingen venner som er transpersoner (eller whatever) (eller jeg vet i hvert fall ikke om noen) (Jo, forresten, det gjør jeg, men hen er veldig ung), men jeg ville gjerne vite om personen foran meg er heterofil eller homofil. Jo mer jeg tenker på det, jo dummere blir det, – særlig siden det 1 Ikke har noen praktisk betydning og 2 er en del mennesker som ikke definerer seg som verken det ene eller det andre. Jeg vet ikke om jeg gidder å forstå hvorfor jeg føler sånn, men det kan handle om ordning och räda. For jeg blir forvirra – en kvinne i dameklær med utovertiss kan jo ha både jente- og guttekjæreste. Kanskje det handler om at jeg vil vite noe om hvilke signaler jeg selv skal sende ut i kommunikasjonen? Ja, – det er nok noe der, – og det sier jo også noe om hvor fastlåst jeg er i kjønnsrolletenkning.
Hjelpes meg. Sånne forvirra innlegg skriver man når det har blitt alt for sent på natta.
Virka ikke særlig forvirra på meg, Hege, men så har jeg da også til en avveksling tatt en tekopp med no godt i etter treninga i kveld, så det kan jo være derfor…
Jeg lser og lærer jeg, vet du, – men forvirra er jeg. Det er jo derfor jeg formulerte overskriften som et spørsmål. Men nå begynner denne posten å bli litt gammel. Fint med flere innspill.
Hei på deg blogginnehaver 🙂
Nå er dette en gammel tråd….. men allikevel…..
Jeg er selv mann og liker dameklær, jeg er transe nå og da… LOL Jeg svarer gjerne på ting og tang du måtte lure på ang. transer. Dvs.; jeg svarer kun for meg selv…. som du har skrevet her så kommer transene i mange ulike typer….. he he!!
mvh Terje
Takk for det, Terje.