Syndere og overgripere finnes i alle miljøer, sier priorinnen ved Katarinahjemmet i Oslo til VG. Det har hun aldeles rett i. Og skal vi tro det vi leser i avisene, er det ikke flere overgripere blant menn som lever i sølibat enn blant andre menn, – uten at det gjør saken noe bedre.
Det som sjokkerer oss mest med skandalene som rulles opp i den katolske kirke rundt om i verden, er at overgriperne ikke blir anmeldt. Det skjedde heller ikke da biskop Georg Müller i Trondhjem tilsto at han hadde foregrepet seg på en mindreårig ministrant. Litt flåsete sagt kan det se ut som om kirken dasker overgriperen lett på hånden, for så å sende ham av sted til en annen menighet under formaning om å oppføre seg penere heretter. Hvordan det går med offeret for overgrepet, – eller mulige framtidige ofre, er visst ikke noe man vil ofre energi på, i hvert fall ikke hvis det kan skade kirkens omdømme.
Hvor gærne er de egentlig, de som bestemmer i denne kirka? Hva er det som får dem til å mene at de står over loven? Hvorfor proteserer ikke vanlige katolikker høyt og tydelig på det som skjer? I stedet leser vi i avisen at katolikker i Norge mener kirken har håndtert saken på en ryddig måte.
Er det mulig?
Hva om resten av samfunnet skulle adoptere denne rettspraksisen? Det kunne for eksempel bety at en lærer som tilsto seksuelle overgrep mot elever ikke skulle bli anmeldt av rektor eller sine kolleger. I stedet skulle han bli flyttet over til en annen ungdomsskole med det samme lille dasket på hånden og den samme formaningen som de katolske prestene får.
Det skulle tatt seg ut!
Livet leker 