Vi gjorde det igjen; – vi reiste sydover til de svenske slettene for å besøke våre deltidsemigrerte naboer på torpet. Som vanlig ble det vellykket. Turen ble innviet med en tur i Lidköping, og så bar det tilbake til torpet for å spise årets påskelam.
Men før vi kom så langt hadde vi kjørt og syklet på kryss og tvers for å nyte alle røde hus, det ene søtere enn det andre. Et og annet forlatt og forravet fant vi også, men dem var det langt mellom.
Vi er inne i en modningsprosess i forhold til om vi selv skal kjøpe oss et lite krypinn der nede. For å være helt ærlig, så tror jeg ikke den frukten noen gang blir moden, men det er uansett et morsomt prosjekt å leke med tanken. Prisene er fortsatt ekstremt lave i forhold til i Norge, og for meg som liker kulturlandskap mer enn jeg liker den «vilde, upolerede natur» er dette et paradis på jord.
Her ligger gårdene spredd uteover i landskapet, alt fra de bitte små til de store, flotte herregårdene. Vi besøkte en av de sistnevnte på veien hjem i dag. Åker og eng strekker seg så langt øyet kan se, og det er langt på disse trakter, flatt som det er. Kirker, gamle hov og offerplasser – det er mer å se på enn vi noen gang ville rekke.
Nettopp det at det representerer noe nytt er det som frister meg mes. Jeg har levd 50 år i den samme byen, og det meste er sett og opplevd. En drøy totimers biltur unna ligger nye byer, bygder og landskap og venter, og det trigger energien min. Jeg tenker at det kunne være moro å oppleve noe nytt på mine gamle dager.
I dag var vi på en bygdegård og fikk se denne stua. Når vi drømmer om torp, så er det nok i en noe større variant enn dette, – selv om den faktisk er et ekte soldattorp. Her bodde fem mennesker: En gammel soldat, hans to ugifte døtre og deres barn. Skrekk og gru!
Rett før middag i går dro verten Thv og meg med på en liten sykkeltur på gruslagte veier. Et stykke inne i skogen, tett på en hestegård, lå denne lille perlen. Tenk å kunne trekke seg tilbake til et sånt sted når man har lyst på noe annet enn byliv og jobbing.
Egentlig hadde vi tenkt oss til Hornborgasjöen for å se tranedansen i dag, – men vi ble enige om å utsette det til neste år eller året deretter. I stedet fikk vi faktisk se sytten traner i vigør i åkeren bak torpet. Bilet der ikke særlig godt. Jeg har fotografert gjennom kikkerten.
I formiddag har vi kjørt rundt og besett landskapet. Vi har besøkt flere kirker, – de ligger tett som tranene på Hornborgasöen, noen små og noen store. Og tett inntil ligger vakre prestegårder, – ikke akkurat i torpestørrelse. Vi har kjørt gjennom åker og skog, og rett som det er dukket det opp en gård eller et torp med vakre bygningsdetaljer. Her er det bare å fråtse.
På forhånd hadde vi vært inne på nettet og kikket på et par torp som er til salgs (- og dette bør du se på, særlig interiøret. Mer deg at det er to sider med bilder. Jeg kunne nesten ha kjøpt det på flekken!!!), – et par av dem dro vi for å se på. Når et nydelig sted har stått til salgs i over et halvt år uten å bli solgt for den nette sum av 290 000 svenske bitte små kroner, – så skjønner man at noe må være galt. Kanskje ligger det nydelig til ved en landsveg, men tett på en ustelt cafe og et minigolfsenter. Da må man bare videre for å finne noe bedre.
Jeg tror som sagt ikke vi gjør svensker av oss (trur eg!). Vi har både hus og hytte her hjemme, og mer enn nok å henge fingrene i (trur eg!). Det koster både tid og penger, enheter vi ikke har aller mest av (trur eg!). Men det er lov å drømme.
Vi har uansett hatt en deilig påskeutflukt. Selskapet kunne ikke vært bedre, og siden vi har såkalt hjemmepåske, ble dette vårt lille påskeeventyr. Nå venter et par rettebunker, noen skitne vinduer og litt hagearbeid, – og så er vi snart tilbake i hverdagssporet igjen.
Jeg får legge min indre svenske død en stund til.
Livet leker 