Ikke si det til noen

Alle mennesker har av og til behov for å betro seg til noen om de store og vanskelige sidene ved livet. Spørsmålet er bare hvem man skal velge. For de fleste kommer læreren langt ned på lista over hvem man vil åpne seg for, men likevel hender det. Når man har over et halvt hundre elever i sin daglige varetekt, hender det ikke så sjelden at elever kommer med noe som plager dem.

Det er fint å bli funnet tilliten verdig, men noen ganger er det også veldig vanskelig. De fleste betroelser handler om relativt ufarlige saker. Kanskje trenger den som har det vanskelig bare et øre som hører, et blikk som ser og et klapp på skulderen. Selv om saken er stor for en fjortenåring, kan det ofte være ganske lett for den som er gammel å hjelpe til med å rydde opp, få plassert ting der de hører hjemme. Vi har vært der selv alle sammen.

Når man er sint og fortvilet, er det ikke alltid man klarer å filtrere hva som skal sive ut om private forhold hjemme hos mor og far, og det hender jeg får vite de mest intime hemmeligheter fra det hjemlige kjøkkenbord. Så lenge ingen lider stor overlast, er også sånne betroelser greie å håndtere, – og de blir hos meg og kommer aldri noen sinne videre.

For det er ofte sluttreplikken når en unge forteller meg noe: Du må ikke si det til noen. De ser på meg med store øyne og stoler på at jeg ikke skal fortelle noen hva de nettopp betrodde meg. Som regel går det helt greit. Det blir mellom oss. Men som voksen må jeg sortere det jeg hører, og det er ikke alt jeg kan beholde selv. Noen ganger får jeg vite noe som kan gå på liv og helse løs, og da er det ikke nok å lytte og prate, – det må handling til.

Noen saker er åpenbare, og ofte forstår jeg det allerede før hemmeligheten har hoppet ut av munnen på eleven. Jeg har ofte ant at noe ikke er som det skal være, og når jeg så blir halt inn på et rom, eller får en kilometerlang mail som starter med: Jeg må fortelle deg noe, – men du må aldri, aldri, aldri si det til noen, og i hvert fall ikke til mamma og pappa, – da aner jeg allerede at det som kommer kan være et kjempesmell. Når jeg får sånne forvarsler, stopper jeg hele samtalen og realitetsorienterer eleven før vi går videre. Det finnes faktisk saker jeg ikke kan tie om. Det hender jeg vi må snakke med noen andre som kan hjelpe deg, og da må vi også snakke med mamma og pappa, – men uansett skal du få hjelp til å si det, og vi skal ta det når du er klar for det. Det er ikke lett. Hva hvis jeg aner at noe er fryktelig galt, kommer med min realitetsorientering – og så limer ungen munnen sammen? Hva da? Heldigvis har jeg ennå til gode å oppleve det.

Både de lette og de veldig tøffe sakene er i og for seg ganske greie. Da vet jeg hva jeg må gjøre. Verre er det med de mer diffuse sakene; hemmeligheter om et konfliktfylt hjemmeliv som får unger til å bli bunnløst fortvila, slitne unger som har for mange baller i lufta til å klare hverdagen sin, historier om foreldre som aldri verken gjør eller sier noe galt, men som er så iskalde mot hverandre at ungen holder på å fryse i hjel.

Du må ikke si det til noen!

Ofte velger vi å si det til noen da også, – omsider. Jeg merker at elevene tror at det skal hjelpe bare de får snakket med noen, men det gjør det jo ikke. Noe godt gjør det. De får en utblåsing, en ventil, – men så fortsetter jo alt i samme spor. Noen ganger involverer vi sosiallærer og helsesøster, og sammen forsøker vi å forklare at ingen ting vil bli bedre hvis ikke problemet legges på bordet der alle kan se det. Det er fryktelig vanskelig å konfrontere foreldrene sine, – og enda verre er det å legge fram sine egne vonde hemmeligheter, men noen ganger er det nødvendig.

Akkurat nå er jeg går jeg fram og tilbake her og grubler på om akkurat denne saken er alvorlig nok til at jeg må si det til noen.

Advertisements

9 responses to “Ikke si det til noen

  1. Jeg ville tale med nogen om det (anonymiseret) Det er altid godt.
    Normalt ville jeg ikke have bekymringer ved at tale med de kolleger, som jeg stoler på. Hvis ikke der er nogen kolleger, som du kan snakke med, så må du finde en professionel rådgiver, og først se om du kan stole på hende/ham.

  2. Det har jeg allerede gjort, Donald. Dette var mer ment som en refleksjon rundt temaet. Vi har faste strukturer for slike saker, og det er et system for hvordan saksgangen skal være. I tillegg til å drøfte med hverandre på skolen, kan vi også ta opp saker anonymt med vår barneverskontakt for å få en second opinion.

  3. God påske til deg og! Hm, det kunne vel aldri være deg? Da gikk du i så fall glipp av noe!

  4. Sikter du til påskeeggene, Johanne? Jeg går alltid glipp av noe.

    God påske, – og sørg for å være skikkelig lat. Jeg har masse arbeid til dere når vi starter opp igjen. Mohahaha!!!

  5. Åhh, jeg tviler ikke! du er noe for deg selv hege! hmm det minner meg på at jeg gleder meg til 2. verdenskrig prøva:D eller hva? føler at jeg er veldig klar for den!

  6. Huh, sånt er så vanskelig, det er sannsynligvis noe av det vanskeligste i lærergjerningen (men er det ikke mye som er akkurat de vanskeligste?). Og for de av oss som er relativt ferske på området, er det helt overraskende kronglete. Noen ganger må jeg forholde meg til elever som er mindreårige, og som trygler om at foreldrene ikke skal bli innblandet i deres anliggender. Andre ganger hører jeg på en elev som er myndig, og jeg verker etter å involvere vedkommendes foresatte – men jeg har ikke lov til det.
    Heldigvis har vi en fantastisk rådgiver som gir, ja nettopp …råd, når som helst. Men sannelig er det vanskelig å vite når man gå fra uformell, anonym drøfting til å ta betroelser ett hakk opp, til formelt hold.

    Men noe av det som virkelig er hjerteskjærende, er, som du sier, «historier om foreldre som aldri verken gjør eller sier noe galt, men som er så iskalde mot hverandre at ungen holder på å fryse i hjel», som du skisserer. Man kan gå inn med strakstiltak mot mye rart, men hva gjør man når foreldre har alt på det rene, sånn fasademessig, men bare ikke forholder seg til den/de ungen(e) de har, og opererer med subtile, iskalde hersketeknikker.

    Åh, det er vanskelig. Og jeg ga deg vel neppe noe konstruktivt nå, men det er godt å høre at flere jobber med det samme.

  7. Du er jammen noe for deg selv du også, Miranda. Og prøven synes jeg du skal glemme akkurat nå. Kos deg med ferien, så smeller vi til på tirsdag igjen. Jeg gleder meg til å se deg.

    It goes with the job, – Hanne. Du har det tydeligvis på samme måte som hos oss. De klare sakene er greie, sånn rent profesjonelt. Det er verre med alt det andre som er leit. Dere i videregående skole har nok en ekstra utfordring med unger som er myndige. I det siste har jeg tenkt at myndighetsalderen burde vært tjue år, – og det er blant annet pga saker som dette. Jeg vet så mange tilfeller om unger som har kommet i drift akkurat i overgangen 17 – 18 år, uten at foreldrene ble skikkelig informert av folk som faktisk visste. Det er flere grunner til at jeg mener det, – men det kan vi ta en annen gang.

  8. Når jeg læser hvad du skriver om dit arbejde, så bliver jeg gang på gange imponeret over dit store engagement. Jeg kan godt forstå at det er svært, men jeg er sikker på, at du træffer den rigtige beslutning.

  9. Min oppfatning er at de fleste mennesker er veldig engasjerte i jobben sin, jensdrejer. Særlig gjelder nok det for oss som jobber med å ta vare på mennesker. Det er hyggelig for meg at du tror jeg treffer den riktige beslutningen, men sånn er det nok ikke alltid. Det viktige er at vi ikke slurver og at vi strekker oss så langt vi kan. Blir det ikke langt nok, så er det også greit av og til.

    God påske til deg der nede i Byen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s