Den ene eleven

Jobben min handler blant annet om å se 57 fjortenåringer. De er elevene mine, og jeg får betalt for å undervise dem i ulike fagområder. Jeg skal blant annet lære dem om historien, geografien, samfunnet, språket og litteraturen. Alle 57 er forskjellige, og det inngår også i min jobb både å se og å tilrettelegge for denne forskjelligheten. Jeg skal sørge for at det fagstoffet og de oppgavene jeg gir passer til den enkelte elev.

Det får jeg ikke alltid til.

Jeg gjør mitt beste, men jeg får det bare ikke til. De er for mange. Det er for mange behov. Det er ikke tid nok. Heldigvis passer det meste av det jeg presenterer for de fleste,- en slags gyllen middelvei. Noen elever har helt spesielle behov, og for dem tilrettelegger jeg stadig vekk både metoder og oppgaver, men for det store flertallet blir det på det jevne.

Noen ganger er jeg på møter der vi har fokus på en enkelt elev. Kanskje har vi møte med barnevernet, kanskje har vi møte med ppt, kanskje har vi møte med bupp. Da sitter vi der alle sammen: foreldrene, fagpersonene, eleven og jeg, og det er en interessant øvelse. Plutselig er 56 elever skrellet vekk, og jeg har bare tanke for den ene personen. Da ser jeg alt med andre øyne, og jeg ser denne ungen så veldig godt. Jeg ser hva jeg kunne gjort bedre. Jeg ser hvor lett det hadde vært å tilrettelegge sånn at læringsutbyttet ble enda bedre, sånn at stresset på eleven ble mindre, sånn at denne ungen fikk en bedre utdanning.

Det er så lett å se det når vi sitter der og ser i en retning, på ett hode.

Rett etterpå er jeg tilbake i klasserommet, og igjen er det 57 hoder å ha fokus på, 57 individer med mange, mange, mange behov.

Det er litt av hvert å ta tak i, og arbeidsledig blir jeg ikke.

Advertisements

3 responses to “Den ene eleven

  1. Jeg tager hatten af for det arbejde , skolelærere gør !

  2. Der må være nogen erfaringer med, hvordan man kan undervise med så mange mennesker i et rum. Min barndoms klasser havde 36 i hvert rum, men det var ikke sjovt, heller ikke for lærerne, selv om de havde ro (fordi der var stor respekt for lærerne).

    Jeg vil gerne skrive mere om det senere.

  3. Takk for det, Losarinas mor, men det er altså ikke verre enn å være noe som helst annet. Og du får ta av hatten for deg selv også. Om jeg ikke husker helt feil, så har du satt dine ben i et og annet kateter selv .-)

    Vanligvis deler vi våre store klasser, Donald. De fleste timene er de delt i to. Av ni sånne kjempeklasser hos oss, er det bare to som for det meste undervises i store grupper. Etter mitt skjønn har store grupper noen svært få fordeler. For det meste er det ulemper. Det krever som du forteller om fra din skoletid, at det er en mer rigid orden og struktur, – og det fremmer ikke akkurat arbeidslysten. Jeg opplever elevene våre som samarbeidsvillige og greie. Likevel er det ikke alltid ro. Vår første undervisningsøkt fra 08.30. til 10.00. er deilig. Den siste, fra 12.30. til 14.00. kan være tilsvarende urolig og masete. I dag hadde jeg norsk med den første gruppen om morgenen, og den andre på slutten av dagen. De to gruppene fungerte veldig forskjellig, rett og slett på grunn av tidspunktet på dagen. Sånn er det bare. Noen ganger tenker jeg at de elevene som har norskundervisning på slutten av dagen burde oppleve hvordan det er om morgenen, før alle har blitt varme i trøya.

    Men det er faktisk veldig mor, – og flinke blir de. Veldig flinke, synes jeg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s