Ikke si det til noen

Alle mennesker har av og til behov for å betro seg til noen om de store og vanskelige sidene ved livet. Spørsmålet er bare hvem man skal velge. For de fleste kommer læreren langt ned på lista over hvem man vil åpne seg for, men likevel hender det. Når man har over et halvt hundre elever i sin daglige varetekt, hender det ikke så sjelden at elever kommer med noe som plager dem.

Det er fint å bli funnet tilliten verdig, men noen ganger er det også veldig vanskelig. De fleste betroelser handler om relativt ufarlige saker. Kanskje trenger den som har det vanskelig bare et øre som hører, et blikk som ser og et klapp på skulderen. Selv om saken er stor for en fjortenåring, kan det ofte være ganske lett for den som er gammel å hjelpe til med å rydde opp, få plassert ting der de hører hjemme. Vi har vært der selv alle sammen.

Når man er sint og fortvilet, er det ikke alltid man klarer å filtrere hva som skal sive ut om private forhold hjemme hos mor og far, og det hender jeg får vite de mest intime hemmeligheter fra det hjemlige kjøkkenbord. Så lenge ingen lider stor overlast, er også sånne betroelser greie å håndtere, – og de blir hos meg og kommer aldri noen sinne videre.

For det er ofte sluttreplikken når en unge forteller meg noe: Du må ikke si det til noen. De ser på meg med store øyne og stoler på at jeg ikke skal fortelle noen hva de nettopp betrodde meg. Som regel går det helt greit. Det blir mellom oss. Men som voksen må jeg sortere det jeg hører, og det er ikke alt jeg kan beholde selv. Noen ganger får jeg vite noe som kan gå på liv og helse løs, og da er det ikke nok å lytte og prate, – det må handling til.

Noen saker er åpenbare, og ofte forstår jeg det allerede før hemmeligheten har hoppet ut av munnen på eleven. Jeg har ofte ant at noe ikke er som det skal være, og når jeg så blir halt inn på et rom, eller får en kilometerlang mail som starter med: Jeg må fortelle deg noe, – men du må aldri, aldri, aldri si det til noen, og i hvert fall ikke til mamma og pappa, – da aner jeg allerede at det som kommer kan være et kjempesmell. Når jeg får sånne forvarsler, stopper jeg hele samtalen og realitetsorienterer eleven før vi går videre. Det finnes faktisk saker jeg ikke kan tie om. Det hender jeg vi må snakke med noen andre som kan hjelpe deg, og da må vi også snakke med mamma og pappa, – men uansett skal du få hjelp til å si det, og vi skal ta det når du er klar for det. Det er ikke lett. Hva hvis jeg aner at noe er fryktelig galt, kommer med min realitetsorientering – og så limer ungen munnen sammen? Hva da? Heldigvis har jeg ennå til gode å oppleve det.

Både de lette og de veldig tøffe sakene er i og for seg ganske greie. Da vet jeg hva jeg må gjøre. Verre er det med de mer diffuse sakene; hemmeligheter om et konfliktfylt hjemmeliv som får unger til å bli bunnløst fortvila, slitne unger som har for mange baller i lufta til å klare hverdagen sin, historier om foreldre som aldri verken gjør eller sier noe galt, men som er så iskalde mot hverandre at ungen holder på å fryse i hjel.

Du må ikke si det til noen!

Ofte velger vi å si det til noen da også, – omsider. Jeg merker at elevene tror at det skal hjelpe bare de får snakket med noen, men det gjør det jo ikke. Noe godt gjør det. De får en utblåsing, en ventil, – men så fortsetter jo alt i samme spor. Noen ganger involverer vi sosiallærer og helsesøster, og sammen forsøker vi å forklare at ingen ting vil bli bedre hvis ikke problemet legges på bordet der alle kan se det. Det er fryktelig vanskelig å konfrontere foreldrene sine, – og enda verre er det å legge fram sine egne vonde hemmeligheter, men noen ganger er det nødvendig.

Akkurat nå er jeg går jeg fram og tilbake her og grubler på om akkurat denne saken er alvorlig nok til at jeg må si det til noen.

Takkekort nummer 11

Jeg fikk flere bøker til bursdagen min. Denne er ganske spesiell. Femtitallet på utsiden står der ikke for å fortelle at jeg fylte 50 år da jeg fikk den.

I stedet handler det om femti steder å besøke i Skandinavia. Boka er midt i blinken for Thv og meg akkurat nå. Vi har god tid og anledning til å reise på korte og lange turer.

Femti spise- og overnattingssteder i Skandinavia. Egentlig er dette en skikkelig coffee table book, – en sånn som kan ligge på bordet til adspredelser når man trenger å drømme seg bort fra hverdagen.

Jeg har ikke tenkt at vi skal nøye oss med å se. Kanskje kan jeg om en stund lage en bloggpost der jeg forteller at vi har besøkt et av disse flotte stedene.

Tusen takk for gaven!

Våronna

Et gammelt vatteppe, et juletre, knust betong, mursten, et juletre i to deler, en bunke gamle PC-skjermer, julepapir, et ødelagt tørkestativ, en gammel parasoll, et utspist fuglenek, noen knuste blomsterpotter, gammel embalasje, – og i tillegg kvist og kvas fra planter og trær – alt dette og mye, mye mer fant vi i hagen vår da vi startet våronna i dag tidlig.

Jeg skjønner ærlig talt ikke hvor det kommer fra alt sammen, men hver vår ser hagen vår ut som en mødding. Det er bare å brette opp ermene og sette i gang. Hengeren vi hadde fått låne var ganske stor, men den kunne godt vært enda større uten å være for stor. I løpet av et par timer var den så full at Thv måtte spenne fast innholdet med en presenning for å komme seg helskinnet til søppelfyllinga.

Selv om været ikke har vært helt på topp, har vi hatt en deilig dag ute. Da all driten var plassert i hengeren, kunne vi konsentrere oss om det som skal bli vår grønne hage. Thv klatret opp på en stige og ga sin kjære drue årets første frisørtime. Plommetreet fikk også en omgang med saksa. Jeg bøyde meg over blomsterbeddene og fjernet visne vekster fra i fjor. Under alt det døde var det allerede antydninger til nytt liv.

C og M drev med sitt, og i dag fikk de lov til å sykle alene i gata for første gang. Da de syntes det meste var kjedelig, ble de utfordret til å ta en klatretur opp i stigen. De lot seg ikke be to ganger, og begge to klatret helt opp i andre etasje.

Da vi hadde kastet det som kastes skulle, kjørte Thv av sted for å tømme lasset. Jeg kostet og feide oppkjørsla, og så var det tid for å pynte litt både ute og inne.

En diger gren fra plommetreet ble oppgradert til påskepynt,. Jeg har lenge tenkt at jeg skulle herme etter våre tyske naboer nede i gata, og nå gjorde jeg det. Det ble riktig fint, synes jeg.

Nå er det relativt presentabelt ute. Jeg sier relativt, for det er fortsatt mer enn nok å ta seg til for den som har lyst. Jeg har lyst. Veldig lyst. Hagearbeid er det beste jeg vet, og nå er vi i hvert fall igang.

Sosial rivstart

Påskeferien er i gang, og planene er få og små. Det er sånn vi vil ha det. Likevel blir det sjelden så stille her som vi har tenkt oss, – og det er i grunnen helt i orden.

I går var vi bedt på fest, og det passet meg bra. En skulle tro vi så nok til hverandre på jobben, vi jentene, at vi får ferdigpratet der. Men sånn er det ikke. Når vi jobber er det lite rom for å skravle i fred og ro. Vi fyker hit og dit, og det blir høyden til at vi deler en tekopp og et par knekkerbrød. I går var tekoppen byttet ut med vinglass, og knekkebrøda med en treretters middag. Det var ikke noe dårlig bytte.

I dag var det vår tur til å dekke bordet. Thv har bursdag i dag, og da passet det bra å invitere deler av familien. Marthe og Aksel bor på hytta, og de kom inn for å spise med oss. Willam kom fra Oslo, og han blir til i morgen. Det gjør de to små også. Og så var mamma her, selvfølgelig.

Jeg hadde planlagt en riktig gammeldags middag, rene matkulturhistorien skulle det være i dag: Benløse fugler, ertestuing og poteter til hovedrett; sagopudding med rød saus til dessert. Jeg tror det falt i smak. I hvert fall var det verken smitt eller kule igjen av sagopuddingen da vi gikk fra bordet.

Det ble en rivstart på ferien, og fortsatt har vi morsomme ting på lista vår. I morgen blir det utedag, uansett vær. Hagen skal gjøres klar for den sommersesongen vi håper er rett rundt hjørnet.

Lille Røde består alle prøver

De sto i veikanten ved brohodet og vinket inn alle biler som skilte seg ut: En ATV, en rusten holk, en overlasta henger – og oss. Det var Vegvesenet som hadde vårkontroll.

Hva trodde de egentlig? Bare fordi Lille Røde er over tjue år gammel, produsert i Hiroshima (av alle steder) i juni 1989, så holder hun seg godt. Det var ingen ting å utsette på henne, og vi kunne selvfølgelig kjøre videre.

Vi hadde større prøvelser å utsette henne for i dag. Marthe har tatt med seg hennes franske, betydelig yngre halvbror, så i dag var det hun som ble utnevnt til familiens pakkesel. Det er utrolig hvor mye vi får presset inn i henne.

I bagasjerommet la vi tre digre sekker plantejord. Den fjerde sekken fikk plass bak mitt sete. Men det var mer: Vi hadde handlet blomster til påske, påskeliljer, stemorsblomster og tulipaner. Alt fikk plass i bakvinduet.

Det ble nesten dekorativt, og hun har igjen vist at hun duger til det meste.

Takkekort nummer 10

Glitre, glitre sier denne ringen. Jeg har alltid hatt litt problemer med å pynte meg, og særlig med glitter og stas.

Denne ringen skal jeg ta på meg en dag jeg skal være litt mer dame enn jeg er sånn til hverdags.

Tusen takk for gaven!

Rått spill

Jeg elsker å spille Ludo. Faktisk er Ludo det eneste spillet jeg liker å spille. Mer kompliserte spill forstår jeg ikke, og de gir meg ingen glede. Ludo derimot: Yessss!

Og heldige meg: C og M elsker også å spille Ludo. På hverdagene er de trøtte og vil gjerne legge seg etter barne-TV, men i går kveld ble vi utfordret til et spill før sengetid. Det spillet skulle ta over en time. Og for et spill det ble! Alle fire like rå til å ta sjanser, og her er det ingen som tar hensyn. Vi spiller høyt, og etter over en halvtimes spill var M nesten i mål med alle sine fire brikker i tårn. Men så kom jeg og feide henne av banen og rett hjem. Deilig! Men revansjen lå like rundt hjørnet, og etterpå løp hun etter meg som en struts, som hun sa. Og sånn holdt vi på: ut og inn, ut og inn.

Er Ludo et tenkespill eller et flaksspill? spurte C, før han hev seg etter terningen for å få slått sitt neste slag.

Hvem som vant?

Jeg, selvfølgelig!

Pikene på tur

Noen kalenderpiker er vi ikke akkurat, vi damene i Lesesirkelen. Men på noen måter var stykket litt som en parodi på oss når vi tjatrer og flirer som verst. Sist jeg var på dette teateret, var jeg helt slått ut, – så flott var det. Jeg kan ikke si annet enn at følelsen var noe annerledes denne gangen.

Vi pilte fra jobbben før tida de fleste av oss, og vips satt vi på et tog og hadde det riktig fint. I Oslo ventet Kalenderpikenes tallerken og et aldri så lite glass rødt. Og så kom Marthe og satt ved siden av meg på teateret, og det var i grunnen det beste.

Etter forestillingen inviterte Kusinene oss bak scenen sånn at damene fikk se hvor fint det er der. Hun er hyggelig sånn, Kusinen. Marthe foreviget oss. Sånn på avstand og i dempet lys kunne vi jammen passert som kalenderpiker vi også, og i motsetning til dem på scenen, er vi faktisk tolv i tallet.

Så gikk vi gjennom et kjølig, vårlig, deilig Oslo og satte oss godt til rette på toget. Før vi visste ordet av det var vi hjemme igjen etter en liten pause i hverdagen.

Takkekort nummer 9

Damer pleier gjerne å få smykker til bursdagen sin. Det fikk jeg også. Vanligvis bruker jeg lite smykker, men noen ganger kan jeg pynte meg med et hjerte eller to.

Dette grønne settet fikk jeg av ei venninne jeg er veldig glad i. Er det ikke pent?

Tusen takk for gaven!

Store hjerter

M sliter med en fryktelig sjalusi. Hvorfor, vet jeg ikke, – men hun er jo ikke alene om å romme den følelsen. Det skal ingen ting til før sjalusien kommer på banen. Det holder at vi gir C en klem, at han får sine kjøttkaker før henne eller får litt ros for noe han har mestret. Øyeblikkelig er hun der og krever oppmerksomhet. Denne sjalusien er så sterk, at vi har måttet snakke med henne om hva det er for slags følelese, hvordan den virker på andre og hva hun kan gjøre med den. Om ikke annet, så har det gitt henne en god begrepsforståelse. I en alder av seks år vet hun virkelig hva ordet sjalusi innebærer.

Det er ikke like lett for oss å håndtere det. Noen ting regulerer vi. Ved senga ligger det for eksempel en liste over hvem sin tur det er til å bestemme kveldslektyre, men vi kan ikke regulere alt på den måten. Uten den lista vil M bestemme bestandig, og uansett hvor sjelden broren får slippe til, så mener hun at det egentlig var hennes tur igjen. Selv om hun tar feil, så er det jo like vondt for henne. Tårene renner og hun mener virkelig at vi prioriterer C, at ingen er glad i henne og at hun aldri får slippe til.

Heldigvis har hun stadig lettere for å håndtere sjalusien sin. For en stund siden kjøpte vi et klesplagg til C, uten at hun fikk noe som helst. Hun sto og trippet ved siden av meg. Jeg så at det rev og slet i henne, og alt i ett sa hun: Det er ikke jeg som skal ha noe i dag, og jeg er IKKE sjalu i det hele tatt!

På badet i dag kom C først opp av badekaret, og fordi han kom først opp, fikk han også klippet neglene sine først. Det var grusomt for lillesøsteren hans. Hun gråt og mente at jeg ikke brydde meg noe om henne, – bare om C. Stakkars C! Med en så sterk lillesøster må han nesten alltid vente til sist. Og det var da jeg fortalte henne hvor store og romslige hjertene våre er. At vi kan elske mange på en gang, og at det er så mye kjærlighet at ingen behøver få mindre enn noen annen.

Hun trodde nok på meg. Enda så liten hun er, har hun et hjerte med plass nok til to brødre, en lillesøster, en mor og en far, tanter og onkler, fettere og kusiner, – og jammen sier hun ikke at hun har litt kjærlighet til meg også. Forhåpentligvis vil det store hjertet hennes etter hvert fortrenge den vonde sjalusien.