Stakkars Gunilla

Når vi er ute på tur sånn som nå, spiser vi nesten aldri middag ute. I stedet mesker vi oss med en lekker lunsj, og så tar vi det rolig på hotellrommet om kvelden. I dag bestemte vi oss for å gjøre et unntak, Rett nede i gata her ligger Gunillas lilla restaurant.

Lokalet var hyggelig nok, men ikke akkurat overfylt. En gjeng kolleger feiret bursdag, og vi fikk måtte ta del i taler og skålinger for jubilanten, noe som i og for seg ga oss et interessant innblikk i svensk kulturhistorie.

Gunilla var en stillfaren dame. Hun sa ikke stort, – hele dama var ganske anonym der hun noterte bestillinger før hun tuslet ut på kjøkkenet. Og så var det maten. Rosastekt andebryst med appelsinsaus burde smake godt. Det gjorde det også, – godt, – ikke veldig godt, bare godt som pannekaker og ertesuppe en tirsdag der hjemme. På menyen sto det Rosastekt andebryst, men den rosafargen hadde falmet og gått over i grått før den havnet på vår tallerken. Appelsinsausen smakte appelsin, men den var i søteste laget. Tilbehøret var en appelsinbåt, en broccolibukett på størrelse med en blåveis (Måtte jeg snart få se en ekte sådan) og 1/8 dels gulrot. Mindre bit har jeg aldri sett. Poteter fikk vi også. Dem hadde nok Gunilla kokt om morgenen, og da vi kom skar hun dem i skiver og hev dem i frityrgryta.

Om vi klaget?

Nei, – stakkers Gunilla!

Til dessert tok Thv en creme brulë. Den smakte OK, men som han sa: Freia klarer å lage god creme brulë. Jeg skulle få vaniljeis med varm sjokoladesaus. Det er kaldt ute, og kanskje er det ikke så lett å holde en sjokoladesaus varm når det er minus tjue, – men likkavæl, da! To iskuler var tatt rett fra boksen og plassert på en tallerken. Da jeg fikk den første biten i munnen fulgte det med iskrystaller. Du vet sånne som oppstår i is som har ligget for lenge i fryseboksen. Sjokoladesausen var sprutet rett fra en flaske, og ordet varm hadde visst falt ut på veien. Jeg vet hva Eivind Hellstrøm ville sagt om forholdet mellom pris og kvalitet på Gunillas restaurant.

Men vi er verken Eivind eller Hellstrøm.

Om vi klaget?

Nei, – stakkars Gunilla, da!

Ikke er det lørdag, Ikke er det noe jubileum. Ikke hadde vi blitt forespeilet noe ekstraordinært. Høflige som vi er, spiste vi maten, betalte, takket pent for oss og forlot lokalet.

Men vinen var i orden. Den hadde hun tross alt ikke laget selv.

2 responses to “Stakkars Gunilla

  1. Jeg tror vi er mange, der er alt for søde og ikke klager over elendig mad 🙂

  2. Det tror jeg også, Losarinas mor. Men altså, restauranten var bitte liten og hun hadde nesten ingen gjester. Snart går hun konkurs. Det gjør de jo ofte. Det føles så ille å legge sten til byrden. Og hvis hun ikke selv skjønner hva som er god mat, så hjelper det ikke at vi klager. Det ødelegger bare kvelden både for henne og oss. Det er hun som eier problemet: Gjestene kommer ikke tilbake.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s