Erkjennelse etter 49 år, 3 uker og 4 dager

Jeg er fortsatt i førtiårene, men det varer ikke særlig lenge. Den dagen jeg fyller femti år, kommer noen helt sikkert til å spørre meg litt spøkefullt: Nå, åssen føles det å fylle femti? Som om det skjer noe sånn over natta. Det gjør det selvfølgelig ikke. Faktum er bare at det har skjedd noe, i hvert fall har det skjedd noe med meg. Ikke over natta, men det har kommet over meg sånn gradvis de siste ti åra. Erkjennelse. Selverkjennelse. Det begynte forsiktig for ti år siden, og de siste par åra har det aksellerert. Jeg begynne å kjenne meg selv veldig godt.

Det høres kanskje oppkonstruert ut. Man er seg selv og kjenner seg selv hele livet, men det var ikke for ingen ting at Finn Kalvik sang at han prøvde å finne seg sjæl da han var i ungdommen. Jeg har funnet store deler av meg selv nå. Tenk så fint om alt jeg fant var fint og flott og noe å vise fram.

Det er det selvfølgelig ikke.

Noe er fint. Veldig fint. Da jeg var ung var jeg alltid redd for ikke å være flink nok, mestre, holde mål. Det er jeg sjeldnere nå. Dessuten har jeg først de siste åra blitt skikkelig klar over hva jeg er mer eller mindre god på. Jeg vet også hva jeg er veldig god til, og nå våger jeg også å si det høyt. Den andre siden av dette er at jeg også vet hva jeg er mindre god på. På noen livsområder er jeg til og med talentøs, dårligere enn de fleste andre jeg kjenner.

Det deilige er at det er balanse mellom disse to. Riktig nok er det sånn at det jeg er god på rommer mye mindre enn det jeg er dårlig på, Jeg er dårlig på det meste, men det spiller heldigvis ikke noen rolle lenger. Sånn er det sikkert for deg også. Vi perfeksjonerer oss på de livsområdene der vi har behov for å ha suksess, der det er viktig for oss at vi høster anerkjennelse. Der vi må være gode for at selvbildet og tryggheten skal være på plass. For å kunne se oss selv i øynene, rett og slett. Så lenge jeg er god på det lille jeg MÅ være god på, så kan jeg leve i fred med erkjennelse av alt jeg ikke får til. Jeg kan snakke om det, og jeg kan beundre og rose dem som mestrer det jeg er dårlig på.

Når man snart er femti år og kjenner seg selv, så hadde det vært hyggelig om man kunne elske seg selv dypt og inderlig. Man slipper jo ikke unna seg selv. Jeg er nok glad i meg, men kjærligheten er veldig splittet. Noen sider ved meg liker jeg ganske godt. Det er antagelig mine gode sider, de sidene som min familie og vennene mine også er glade i. Men jeg ser klarere og klarere at jeg ikke liker meg selv like godt bestandig. Jeg har noen karaktertrekk som jeg rett og slett liker veldig dårlig. Det er ikke hyggelig, men det er et faktum. Noen dager når jeg møter meg selv om morgenen, så føler jeg veldig sterkt at jeg ikke liker dette mennesket så godt. Sånn er det, dessverre. Jeg var ikke klar over dette da jeg var ung. Jeg visste faktisk ikke hva jeg syntes om meg selv, jeg hadde på en måte ikke klart å pelle meg selv fra hverandre ennå. Det har jeg nå. Og det hender jeg blir dritt lei meg selv og får lyst til å finne meg en annen å være.

Trøsten da er de andre menneskene. De som kjenner meg ser jo også de svake sidene ved meg, de sidene som ikke er så veldig elskverdige. Og likvel liker de meg nok til å være venn med meg, gift med meg, jobbe med meg. De tilgir meg på en måte mine dårlige sider for å få være sammen med de gode.

Hvis de kan tilgi meg, så kan jeg tilgi meg selv også.

Så mange andre muligheter er det ikke.

12 responses to “Erkjennelse etter 49 år, 3 uker og 4 dager

  1. Sådan tror jeg der er mange mennesker som har det. Jeg tror at jeg bliver bedre til at acceptere og leve med mig selv – og det er en stor lettelse. Det er meget nemmere på den måde!

    Men kære Hege – jeg kan vældig godt lide dig! 😀

  2. Jeg satte pris på å lese dette!

  3. Mange kloke tanker her. Det i seg selv borger for at du er et godt menneske med klokhet, visdom og livserfaring 🙂

    Grattis med dagen noen dager på forskudd!!

  4. Ka klok du e !! (Enten du no va det eller e blidd det :)).

  5. Så hyggelig, jensdrejer.

    Så fint, Strekker. Jeg trodde du var ute på tur 🙂

    Takk for det, Småbyliv, – og det jaggu godt vi skjønner verden og oss selv bedre og ikke dårligere med åra.

    Næmmen, takk, jodda.

  6. Jeg spaserer jo innom andres blogger. 😉

  7. Det er hyggelig. Skulle nesten budt deg på en kopp te når du først var her.

  8. Status-tid kommer fordi vi tæller år og har et titalssystem. Det er måske meget godt at blive provokeret lidt i den retning, og tænke: Ja, nu d.5.Marts fylder jeg jo rundt, som man siger, og så begynder en ny alder. Det er godt at markere runde dage, så man kan mærke at der er forskel på livets tider. Det skal vi også lære vores børn.
    Jeg tror at du skal gøre op at du har haft mange elever, som husker nogle gode øjeblikke. Der er også øjeblikke, vi ikke kan lide, og dem må vi hjælpe hinanden med at komme over – jeg fornemmer at det er, hvad du skriver i indlægget her.
    Kære Hege – jeg kan lide dig for det du skriver, de gange, vi har mødtes og for den glæde og venlighed, som du viser overfor blogg-kommentarer.

  9. Nånej datoen er helt i skoven, jeg talte fremad men skal jo tælle tilbage i kalenderen 🙂

  10. Takk for gode ord, Donald.

  11. Det er det mest tankevækkende fødselsdagsindlæg, jeg nogen sinde har læst på en blog. Tak for det, og et forsinket hjertelig tillykke.

  12. Takk for det, Uffe. Vi blir klokere med årene, og det er dessverre ikke bare enkelt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s