Fred er ei det beste, men at man noget vil

Vi har studenter i klassen. Da inntar jeg en pult bakerst i klasserommet. Der sitter jeg og observerer det som skjer. Og det skjer mye. Foran meg har jeg 27 elever og en student. Hun oppsummerer de siste ukenes norskundervisning om filmkunnskap. Klassen har sett en kortfilm av Unni Straume, T-83, og nå skal de fortelle hva de har sett.

Jeg ser rundt meg. I begynnelsen av timen er det forholdsvis stille. Likevel skjer det noe mellom elever hele tiden. Det gjør det alltid i et klasserom: Blikk, smil, hevede øyenbryn og en og annen replikk utveksles mellom elevene. Noen jenter hvisker lavmælt med hverandre, og jeg oppfatter at det de snakker om er fjernt fra det studenten vil ha fokus på. Jeg ser på dem med sinnadameblikket mitt, og de blir stille. Noen virker litt fjerne. De forstyrrer ingen. Andre blar formålsløst i en bok. De plager heller ikke de andre, men jeg ser på hele kroppen deres at de ikke har meldt seg på det som foregår av kunnskapsformidling.

Helt framme i klasserommet sitter en gjeng gutter ganske tett sammen. Etterhvert som studenten der framme stiller spørsmål, blir de ganske urolige. De ler og prater. Hendene rekkes opp, men svarene faller ofte ut av munnen på dem før de får ordet. Alle er ivrige, og av og til snakker de i munnen på hverandre. De kommenterer filmen. De svarer på spørsmålene de blir stilt. De mener og de syns. Det meste av det de sier er faktisk velfundert og klokt. Jeg lener meg fram for å få med meg hva det er de sier, og det er ingen tvil: De har lært en masse om film. Terminologien er på plass: protagonist og antagonist. De kommenterer kameravinkler og perspektiv, og de mener noe om hva slags historie det er de har sett.

Dette er et dilemma jeg ofte observerer: De urolige elevene, de som melder seg på og er ivrig deltagende, skaper uro i klassen. Samtidig er det ofte de samme elevene som lærer mye fagstoff. Det er ikke overraskende at den som er aktiv og kommuniserende lærer mer enn den som sitter stille og lar tankene vandre et helt annet sted. Likevel er det et dilemma. Vi har kjempestore klasser, ofte over femti i samme rom. De som er frampå kan lett komme til å dominerer og oppføre seg sånn at de mer beskjedne ikke kommer til orde.

Vi prøver å finne balansen. Vi prøver og vi prøver.

Advertisements

4 responses to “Fred er ei det beste, men at man noget vil

  1. Interessant! Morsomt å høre dine observasjoner…!

  2. Det er ganske utrolig å tenke på at dere har over 50 i samme klasse synes jeg! All ære til dere som skal lage opplegg for så mange og holde i trådene. 🙂

  3. I klassen min er vi 57, SerendipityCat. Heldigvis har vi mulighet til å dele dem i to grupper, noen ganger tre, store deler av tiden. På skolen vår er det imidlertid to av ni klasser som ikke har den muligheten. De kjører det vi kaller storklasserom. Det betyr at de har få delingsmuligheter. Sist jeg hadde et sånt rom, hadde vi 60 unger i klassen og to lærere. Heldigvis er ungene samarbeidsvillige, men jeg synes det er voldsomt. Man må være på alerten hele tiden, og kan overlate lite til det spontane. Sånn er det med den saken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s