Særlig, Karl Ove, – særlig!

Jeg har mast om denne hybridsjangeren til kjedsommelighet her på bloggen min, – og nå skal jeg snart gi meg; men jeg leser altså Knausgård om dagen, Karl Ove Knausgård, Min kamp, bind 1.

Jeg nyter hver side!

Det interessante er at denne blandingssjangeren gjør noe med hvordan jeg leser teksten. Er det fiskjon, så er det fiksjon, og da kjøper jeg det meste. Det faktum at noe alltid er hentet fra det virkelige liv, spiller ingen rolle. Skjønnlitteraturen er dikt og forbannet løgn per definisjon. Når jeg nå har fått lese og høre at Min kamp faktisk i detalj handler om denne Karl Oves liv, – ja, da blir jeg straks litt mer på vakt. Jeg tar på meg helt andre briller og leser det som om det spiller noen rolle om mannen snakker sant, som om jeg skulle være en venninne av hans ekskone og vet hva som egentlig skjedde.

Og da jeg leste denne delen av fortellingen om Karl Ove Knausgårds liv og levnet, så begynte jeg altså å le. Hadde boka vært definert som en roman, ville jeg selvfølgelig ikke ledd. Antagelig ville jeg ikke hengt meg opp i det i det hele tatt. Jeg vet jo at livet er fullt av tilfeldigheter, og det kan godt hende det Karl Ove forteller om her virkelig skjedde akkurat sånn, men likevel lo jeg altså rått.

Tilfeldig? særlig, vel!

For seks år siden var det Bergen jeg satt og skrev i, og om jeg ikke hadde tenkt å bo i den byen resten av livet mitt, hadde jeg ingen planer om å forlate hverken landet eller hun jeg var gift med da. Tvert imot, vi så for oss at vi skulle få barn, og kanskje flytte til Oslo, hvor jeg skulle skrive flere romaner og hun arbeide videre med radio og fjernsyn. Men den framtiden vi hadde, som vel egentlig bare var en forlengelse av den daværende nåtiden, med sine hverdagsrutiner og sine middager med venner og kjente, sine ferieturer og sine besøk til foreldre og svigerforeldre, alt beriket av de barna vi tenkte oss, ble det ingenting av. Noe hendte, og fra den ene dagen til den andre dro jeg til Stockholm, først bare for å komme meg unna noen uker, og så ble det plutselig livet mitt. Ikke bare ble byen og landet skiftet ut i det, men også alle mennesker. Om det er merkelig at jeg gjorde det, er det enda merkeligere at jeg så godt som aldri tenker på det. Hvordan havnet jeg her? Hvorfor var det slik det ble?

Da jeg kom til Stockholm, kjente jeg to mennesker der, ingen av dem godt: Geir som jeg hadde møtt i Bergen noen uker våren 1990, altså tolv år tidligere, og Linda, som jeg hadde møtt på et debutantseminar på Biskops-Arnö noen dager på våren 1999. Jeg sendte en mail til Geir og spurte om jeg kunne bo der til jeg hadde skaffet meg noe eget, det kunne jeg, og derfra ringte jeg inn en ønskes leid-annonse i to svenske aviser. Jeg fikk over førti svar, av hvilke jeg plukket ut to. Den ene lå i Bastugatan, den andre i Brännkyrkagatan. Etter å ha sett begge, bestemte jeg meg for den siste, inntil jeg lot blikket falle på beboerlisten i trappeoppgangen, hvor navnet til Linda stod. Hvor stor var sjansen for det? Det bor over halvannen million mennesker i Stockholm. Hadde leiligheten kommet meg i hende via venner og kjente, ville tilfeldigheten ikke ha vært så stor, for alle litteraturmiljøer er relativt små, uansett byenes størrelse, men dette hadde kommet i stand via en navnløs avisannonse, lest av flere hundre tusen, og hun som hadde svart, kjente naturligvis hverken Linda eller meg. Fra det ene øyeblikket til det andre ombestemte jeg meg, det beste ville være å ta den andre leiligheten, for om jeg tok denne, ville kanskje Linda tro at jeg forfulgte henne. Men et tegn var det. Og fylt med mening ble det, for nå er jeg gift med Linda og hun er mor til mine tre barn.

Advertisements

10 responses to “Særlig, Karl Ove, – særlig!

  1. Hei, jeg har ikke lest Knausgård, men koste meg med sitatet ditt her. Men du verden så lange og innviklede setninger han skriver, det er nesten enda verre enn mine…

  2. Jeg går også inn og ut av Karl Oves verden for tiden, dvs verdenen i bøkene hans, har nettopp tatt fatt på MK 3… Jeg synes han skriver sinnsykt bra og ekstra interessant blir det iom min egen oppvekst var ganske nær hans i tid og sted.

    Kanskje skjedde det slik han skrev – det er jo ekstremt lite sannsynlig – men nettopp derfor opplagt å (dersom det virkelig skjedde) oppfatte som – eller (dersom det er fiksjon) fremstille som -et «tegn».

    Mens jeg leste fikk jeg forøvrig en sterk følelse av at minnet om Linda spilte en vesentlig rolle når han valgte å reise fra Bergen til Stockholm, selv om han oppgir andre årsaker.

    Du har noen interessante betraktninger om «briller». Jeg har ikke tenkt så mye på det – jeg tror jeg har på «romanbriller» – tenker at det er ren fiksjon alt sammen – men jeg tror faktisk at det meste er sant. Men det er egentlig mindre vesentlig for min leseropplevelse.

  3. Jeg tenkte ikke på at setningene hans er lange, 9na. Teksten flyter veldig godt og det er moro å lese.

    Jeg kjenner meg også igjen, Karen, og jeg liker den følelsen gjenkjennelsen gir meg. Jeg er begeistret, men det går litt sent med meg. Det er så mye annet jeg må gjøre også. Lesing kommer liksom sist på lista hele tiden.

  4. Må vel vedgå at vi sitter på gjerdet mht. til det der. Men Knausgård er jo rimelig i skuddet for tiden, da. Ikke utenkelig at vi prøver litt, i alle fall. Ut fra sitatet du kommer med, virker det som rimelig behagelig lesning. Selv om setningene er lange, så merker man det kanskje ikke så godt?
    Ha en fortsatt fin aften.. 🙂

  5. Takk for det, Dag Eigil, – og aftenen er fortreffelig.

  6. Heisann!
    Har ingen planer om å lese bøkene. Det du gir en smakebit av, får jeg i varierte utgaver av hver dag på blogger. Det ser ut som seks eller kanskje tolv store bloggbøker. Det blir for mye av det»gode».
    Ha en fin kveld!

  7. Hmmmm, nå ble jeg litt nysgjerrig på bøkene hans. Jeg syns som du, at språket flyter godt, selv om setningene av og til er litt lange. Nå må jeg imidlertid lese ferdig «Hundre år». Har vært så trøtt i det siste at jeg har slukna alt for tidlig til å orke å lese.

    Det var jo en morsom historie, da. Minnet meg om alle tilfeldighetene som førte til at Ove og jeg traff hverandre.

  8. Ta tak i første bind, Valkyrie, – og så leser du de to første sidene. Da er det gjort, skjønner du. Jeg får heller ikke lest så mye om dagen. Har Panserhjerte på nattbordet og Knausknaus i stua. Men det står et aldri så lite selskap for døre, og det må prioriteres til over helga.

  9. Vi hører en hel del om Knausgård hernede sydpå for tiden, men netop kun OM. Tak for smagsprøven – han skal bestemt have en chance!

  10. Gi ham en sjanse, Uffe. Akkurat nå går det litt tregt for meg, -men det løsner nok igjen. Les i det minste de første sidene. De er verdt noen minutter.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s