På ungers vis

Vi skulle ut å gå på skøyter med de små i dag. Det har de visst siden de var her på onsdag, og så er det gjort. Hjernen er stilt inn på en freksvens: Hurra! Vi skal på skøyter! Da vi hentet dem på skolen i går, ble bilen fylt av skøytesnakk: Når skal vi ut? Hvor skal vi? Kan vi gå med en gang?

Sånn er det med unger. Når de har noe å se fram til, fyller det så mye at det tar fokus fra alt mulig annet. I går kveld var M og jeg på en runde til venner og kolleger som hadde funnet fram skøyter i riktig størrelse til dem. Den turen var hun veldig fornøyd med fordi den handlet om det hun var opptatt av: Skøyter.

I dag spratt de opp klokka 08.00, – og det lyste is og skøyter ut av øynene på dem. De satt i gangen iført pyjamas og prøvde skøyter. Når skal vi dra? Vi listet opp hva som skulle skje før vi skulle på tur: Frokost med tegnefilm for små og aviser for store, rydding av kjøkken, en vaskemaskin som skulle fylles. Åh, dere er så trege, atte! Vi kommer sikkert ALDRI ut!

Hvor vi gikk, fulgte de etter oss: Kan vi dra nå? Hvorfor må vi vente? Vi har drevet i foreldrebransjen i nøyaktig tjuefem år, så man skulle tro vi visste bedre. Hvorfor holder vi ikke kjeft om det morsomme vi skal gjøre? Da ville vi sluppet alt maset, og så kunne vi sluppet bomben rett før vi skulle av sted: Vil dere gå på skøyter? Nå? Med en gang?

Vi kom oss av sted, og i dag var det ingen sak å kle på seg. I bytte mot solskinnet fikk vi mildt, fint vær med tre bittesmå minusgrader. På skøytebanen var det masse folk. En gjeng voksne vakte oppsikt. De hadde litt for små sykkelhjelmer på hodene, og alle hadde like varmedresser. Ansiktstrekkene og hudfargen fortalte at her var hele verden representert. De var nylig ankomne asylsøkere som var ute på glattisen for første gang. Til stor forlystelse for ungene stolpret og stavret de seg rundt. De falt og falt, og lange som de var, ble det fall fra stor høyde. Et par av dem holdt ut lenge nok til å ende opp med å spille ishockey med ungene.

Innimellom måtte de to små ha et hvileskjær, og da skal det drikkes kakao. Sånne tradisjoner fester seg fort i små hoder, og selv om en skvett kaldt vann trolig hadde gjort større nytte, får det ikke hjelpe. Er man på skøytebanen, er det bare kakao som gjelder.

På veien hjem kom selvfølgelig spørsmålet: Når skal vi stå på skøyter igjen? I morgen?

Advertisements

6 responses to “På ungers vis

  1. Så koselig! Det er klart at det er kun kakao som gjelder!

    Vi bøyer oss i støvet her hjemme for den flinke iskomiteen i velforeningen. Det er noen flinke karer som står på for at ungene (og oss voksne) skal få fin skøyteis.

  2. Ååå så hygglig. Jammen flott det der, ut på isen og selvsagt er det kakao man må drikke.

  3. Enig, Valyrie, – det er supert at noen stiller opp, og det gjør seg ikke sjæl. Jeg har selv sett Johnny stå med slangen klokka halv to om natta. Neste søndag er det skøytedag. Gratis pølser, loddsalt til inntekt for Haiti og flotte premier. Kanskje tar vi en tur ned, selv om vi ikke har unger den dagen.

    Det var et par fine timer, 9na. Vi har skøytebanen omtrent utenfor døra, og da er alt så lettvint.

  4. Neste søndag skal vi ha bursdagsfest for minstejenta, men vi skal nok få til å støtte Haiti likevel.

    Flotte tiltak den velforeningen setter i gang!

  5. Det lyder vel nok hyggeligt Hege, jeg elskede selv at stå på skøjter, da jeg var barn. Og jeg får helt lyst til at købe et par, nu hvor vi har masser af is.

  6. Hiv deg utpå, Madame, – men vær klar for støle ankler dagen derpå.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s