Ei mæktig bok

Det var det min nordnorske tante sa da vi snakket om Herbjørg Wassmos Hundre år på telefonen nå i jula: Ei mæktig bok. Og det er nettopp hva den er. Jeg ble sugd inn i historien om disse mødrene, bestemødrene og oldemødrene som levde sine liv der oppe i Vesterålen, – og det merkelige er at jeg kjente meg igjen. Det er underlig det der. Riktig nok har jeg bodd ett år i Finnmark, men det gjør meg ikke til nordlending. Likevel har jeg det i meg, og det skyldes flere ting. Mamma er fra Vesterålen, og vi tilbragte mange sommerferier i hennes barndomsbygd. Disse feriene kombinert med mammas fortellinger om hvordan det var å vokse opp i Vesterålen da hun var barn har gått til hodet på meg. Hun fortalte ikke bare om seg selv og sin barndom, men også om sine forfedres liv der oppe. Jeg levde meg fullstendig inn i det, og selv om jeg knapt har satt mine ben i ei seimølje, så gjør det at jeg identifiserer meg med den historien; den er litt min også.

Og nå lurer jeg på hvor viktig akkurat den gjenkjennelsen er for opplevelsen av romanen. For meg ble det nemlig veldig viktig. Historiene Wassmo forteller er skremmende parallelle med dem mamma har fortalt. Språket figurene bruker er det samme språket, de samme vendingene, den samme humoren som jeg husker fra gamle folk jeg møtte i bygda der om sommeren. Når jeg blar om til et nytt kapittel i Hundre år, hører jeg stemmene deres og kjenner den hjemlige lukta av sommer, krekling og salthav.

Merkelig. Hvor viktig er følelsen av identifikasjon for opplevelsen av skjønnlitteratur? Må man ha en viss mengde fiskeslog i årene for virkelig å nyte Hundre år?

Det skulle jeg likt å vite.

Advertisements

8 responses to “Ei mæktig bok

  1. Jeg har tenkt til å lese den boka, jeg. Så kan jeg jo fortelle deg om jeg får den samme opplevelsen som deg (hvis jeg husker det).

  2. Kom igang, Valkyre. Jeg vil gjerne høre hva du tenker.

  3. Håber da den er lige så god for os der ikke kender til miljøet. Har endnu ikke læst den 🙂

  4. Leste alle Wassmos bøker før, trilogen altså. Men nå orker jeg ikke så dystre ting. Eller er det ikke så trist?

  5. Den anbefales, Losarinas mor, – og jeg vil gjerne høre hva du synes.

    Du bør lese den, 9na. Den er langt fra så trist som Toratrilogien. Her er det mye mer livsglede. Jeg snakket med mamma om den i dag, og hun mente det samme. Hun syntes denne var mye mindre rå enn Torabøkene, og det er jeg enig i. Dette er rett og slett en kjempegod fortelling, en page turner. Kjør på!

  6. Null fiskeslo her, men likevel «mæktig».. Skildringen av kvinneskjebner, kvinnefellesskap, forholdet til naturen også – hun er unik og fantastisk på dette!
    Det er også mange av tankene og følelsene som er like relevante nå som for 100 år siden synes jeg.

  7. Så var det ikke fiskeslog i årene som måtte til. Jeg er helt enig med deg SerendipityCat.

  8. Tilbaketråkk: Særlig, Karl Ove, – særlig! « Livet leker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s