Hvilke 10 % er fakta?

I går så vi siste episode av NRKs serie om kong Haakon og Maud, Harry og Charles. Jeg elsker sånne historiske serier: Menneskelige dramaer fortalt mot et bakteppe av politikk, krydret med lekre, tidsriktige kostymer. Sånn var det denne gangen også.

Ingen kan påstå at NRK førsøkte å lure oss. De har hele tiden sagt at 90% av det vi ser er fiksjon. Det hjelper bare ikke. Ingen viktige personer i serien er oppdiktede, heller ikke Tulle Carstensen. Prins Carl hadde faktisk en ungdomsvenninne som het Astrid Carstensen, kalt Tulle, og det finnes korrespondanse mellom dem. I Aftenposten i dag kan jeg lese at disse brevene på ingen måte er kjærlighetsbrev, slik de framstilles i TV-serien. Der får vi til og med inntrykk av at dette oppdiktede kjærlighetsforholdet var med på å styre de politiske avgjørelsene prins Carl skulle ta i 1905. Jeg trodde på trekanthistorien da jeg lot meg rive med av Harry og Charles. Jeg tillot meg å tro det. Hvordan kan jeg vite hvilke 10 % av det jeg ser som er fakta? Dessuten overgår virkeligheten ofte fantasien. Tidligere har vi jo fått høre at kong Olav muligens ikke var kong Haakons sønn,- og også at Maud bare var sin sønns tante. Sett i det perspektivet ble en mulig elskerinne bare småtterier, og lett å tro på.

Sjangergrenser har alltid vært i utvikling, men langsomt. Akkurat nå går denne utviklingen rasende fort. Vi ser det for eksempel i litteraturen, der Knausgårds prosjekt diskuteres daglig. Det går ikke an å ta et standpunkt for eller imot en sånn utvikling. Den er et faktum. Jeg kjenner bare at det pirker veldig borti meg. Akkurat nå leser jeg Herbjørg Wassmos Hundre år, – en sann fryd. Men hele tiden gnager det i hodet mitt: Hva er dikt og hva er løgn? Spiller det egentlig noen rolle hvor skillet går mellom fakta og fiskjon? Jeg mener det er viktig, – og særlig når det gjelder historiske personer som har spilt en stor rolle i Norges politiske liv. Riktig nok er de døde, men det er bare så vidt. Med det mener jeg at det er mindre viktig om man dikter opp ting om Henrik Vllls liv på 1500-tallet enn om kong Haakons i 1905. De er så nær oss i tid at det oppleves som frekt å lyve om dem, særlig hvis den nyskapte historien forandrer på vår historieforståelse. Det er ikke mer enn et kvarter siden den lille kronprinsen, Olav, døde. Og denne historien er jo også historien om hans liv.

Det er ikke tvil om at en mulig trekanthistorie mellom Tulle, Carl og Maud er med på å krydre historien. En sånn filmserie har behov for et personlig drama som parallellhistorie til den politiske historien som i prinsippet er den som skal fortelles. Likevel synes jeg de gjør det litt lettvint for seg disse forfatterne. De stjeler på en måte en virkelig grunnhistorie, og så legger de til og trekker fra sånn at de får et produkt som er salgbart. Ble det en for stor utfordring for dem å fortelle denne historien så den ble fengende og severdig uten å krydre den med pikante, oppdiktede detaljer? Selv om forfattere alltid har bygd gode fortellinger rundt virkelig liv, er dette noe annet. Det hjelper ikke at de garderer seg med å varsle at det meste er fiksjon. Det gir seg liksom ut for å være noe det ikke er. I hvert fall oppfatter jeg det sånn.

Selv om jeg er veldig bevisst at det jeg så i Harry og Charles for en stor del var fiksjon, 90 % i følge NRK, – så hjalp det ikke. Det jeg så å TV-skjermen har festet seg, enten jeg vil eller ikke. Mitt bilde av Haakon og Maud har forandret seg radikalt. Nå var det bildet jeg hadde tidligere også veldig lite og fragmentert. Kanskje var store deler av det bildet også fiksjon, – og kanskje spiller det ikke så stor rolle. Det er bare ubehagelig, og enten det er Haakon og Maud eller familien til Karl Ove Knausgård, så identifiserer jeg meg på en måte med dem. Jeg føler en slags rettferdig harme over at fakta blir fordreid. Ingen har monopol på sannheten, og historien skrives om flere ganger med hver ny generasjon. Likevel tenker jeg at det som skjer nå er noe helt annet. Heretter kan hvem som helst fortelle hva som helst om mennesker som faktisk har levd, og det får meg til å tenke at det som står i Håvamål ikke gjelder lenger:

Fe døyr, frendar døyr, ein sjølv også.
Men godt, fortent ettermæle varer ved.

Fe døyr, frendar døyr, ein sjølv skal også dø.
Eg veit noko som aldri døyr: dom over den som er død.

Advertisements

8 responses to “Hvilke 10 % er fakta?

  1. Har ikke sett serien men nå har jeg enda mer lyst, etter å ha lest dette. Har tatt opp episodene på Canal Digitalboksen her så jeg kan se det når ikke de som vil se på bilprogrammer hele tiden er her. 🙂

  2. Så du har en sånn, du også. Her ser han Top Gear på web-TV. Han ligger på siden i sofaen og ser på en PC-skjerm som er lagt sidelengs på salongbordet for å matche kroppsstillingen. I ørene har han hørelurer, og så humrer og ler han for seg selv mens han ser på alt det gærningene finner på.

    Harry & Charles bør du absolutt se. Nydelig drama, flotte kostymer, – virkelig flott.

    Godt nyttår til dere.

  3. Nu kender jeg ikke serien, men jeg synes, det er vældig interessante tanker om blanding af fakta og fiktion, du bringer på bane.
    Forfatteren til Da Vinci Mysteriet blandede en lille smule fakta i sin roman, men mange mennesker mente, at der nu kom ny viden om Vatikanet, den katolske kirke og kristendommen i det hele taget. Men den handler mere om forfatterens evne til at bruge sin fantasi og sin research, og sætte det ind i en historisk sammenhæng. Blev jeg snydt? Blev jeg snydt af «Arseniktårnet»? (jeg kan ikke huske forfatternavne)
    Romaner om Henrik d. VIII med utallige detaljer om livet i almindelighed og hans sexliv i særdeleshed, glider let ned hos mig, men det meste af indholdet skyldes forfatterens fantasi.
    Jeg kan ikke finde ud af det…..om det er misbrug af historisk materiale??
    Tak fordi du satte tanker i gang. Jeg tænker videre……..;-)

  4. Takk for kommentar, Betty. Jeg blir så glad for sånne. Dette er nok en serie som ganske sikkert blir sendt hos DR også. Det er jo en del av vår felles historie, og jeg tror også serien er laget i samproduksjon med DR og SVT. Forfatteren av Arsenikktårnet er Anne B Ragde. Godt 2010 til deg der nede.

  5. Jeg likte Harry og Charles veldig godt. Serien fanget virkelig min interesse. Dyktige skuespillere og en fantastisk regissør!

  6. Har bare lest Aftenposten (og ditt blogginnlegg, da) og ikke sett serien, men jeg er veldig enig med deg i dine synspunkter. Det er veldig betenkelig det NRK har gjort. Fjernsynet når mange og er et veldig sterkt medium som påvirker, til tross for at vi blir fortalt at mesteparten er diktning rundt historiske hendelser og personer. Bildene – dem vi får i hodet av historien – fester seg, på tross av hva vi rasjonelt vet. NRK har brukt personer som har levd, som har hatt en vesentlig rolle i landets historie. Skal man da kunne gjøre nær sagt hva man vil for å skape godt drama så lenge man opplyser om mesteparten er fri diktning? Jeg synes heller ikke det.
    Sjangerutvikling er spennende, og det som skjer nå reiser mange problemstillinger, ikke minst etiske (Knausgård). Kan man skrive hva som helst bare man kaller det roman?

  7. Jeg likte den også veldig godt, shywords. Maria Bonnevie gjør en fantastisk Maud.

    Du tenker det samme som jeg, Hild. Om man kan være så fri å bruke uttrykket «Folk flest», – så er det altså sånn at folk flest ser TV og folk flest er ikke alltid oppdatert på de historiske fakta. I så måte er jeg også folk flest. Jeg vet ikke hva jeg skal feste lit til.

    Hyggelig at du stikker innom her. Godt 2010.

  8. Tilbaketråkk: Kon-Tiki – dom over den som er daud | Livet leker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s