Henrik W og jeg

Det slo meg at det hadde vært utrolig morsomt å møte Henrik Wergeland. Jeg liker ham bare bedre og bedre. -mannen, altså. Dikteren har jeg også sansen for, – noe av det han skriver, det jeg forstår, – men personen Henrik Wergeland er jeg litt forelsket i. Jeg ville aldri ha giftet meg med ham, – det kunne høyden blitt en romanse. Han var alt for vill og gal for meg, – og så drakk han for mye. Det ville blitt for mye opp og ned, hit og dit, krangling og bråk. Men møte ham ville jeg gjerne, – kanskje over en god middag og litt vin. Jeg tror han og jeg ville vært enige om det meste. Litt ute i den andre flasken hadde vi antagelig reddet hele verden sammen.

Men hvis han likte å være sammen med meg, og det tror jeg han ville, hadde jeg aldri gitt ham hjemmeadressen min. Jeg orker ikke en full, gråtende, selvmedlidende Henrik på døren for å få trøst og mer å drikke klokken to om natten.

Der går grensen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s