Stille, stille nyttår

Vi trakk litt frisk luft i dag. Sønnen tok mot til seg og inviterte sine venner til sin tradisjonelle nyttårsfest på hytta,-og det til tross for 17 bitende kuldegrader og løfte om fler til natten. Hytta er stor, og det er høyt under taktet, så han og en kamerat har sprengfyrt i den bitte lille hytteovnen siden i går kveld. Med hjelp av litt elekstrisitet og en stekeovn med åpen dør, hadde de fått både varme og hygge i hus. I dag dro Thv og jeg ut til dem med en ferdigstuffet kalkun. Det er vårt bidrag. Så kokkelerer de, smaker til saus, drikker øl og har det forhåpentligvis fint sammen.

De kalde gradene føltes ikke særlig kalde. Lufta var stille og fin, og jeg kan sverge på at jeg kjente sola varme. På stranda hadde de bikinikledde forsvunnet, hyttene var overlatt til seg selv og alt var blått og hvitt og rent og pent. Da jeg trakk pusten helt ned i bunnen av kroppen, kjentes det som om alt innvendig ble like rent og pent som snøen.

Her hjemme er vi alene i kveld. Vi har meldt oss ut av fellesskapet og nyttårsselskapene for å spise kalkunen vår alene. Thv har vært i kjelleren og hentet en deilig vin, og nå sitter vi her og nipper mens vi venter på at fuglen skal bli stekt. Det er morsomt med nyttårsfester, og neste år regner jeg med at vi melder oss på igjen, men i kveld er det bare oss to. Thvs kropp er invadert av noe ubestemmelig. Han har vært forkjølet, hatt vonde bihuler og hodepine. Feberen har kommet og gått hele jula, og han sover når man minst venter det. Selv om han ikke akkurat er veldig syk, blir man litt sliten av sånt. I hvert fall orker man ikke sitte til bords og konversere i timesvis.

Meg gidder han heldigvis prate med.

Noen nyttårsforsetter har jeg ikke. Jeg får heller prøve så godt jeg kan å holde livet på skinnene sånn dag for dag. Det som kan planlegges og kontrolleres, skal jeg nok klare å ha styr på. Mer bekymret er jeg for det som ikke lar seg styre. Jeg har nok flere nyttårshåp enn jeg har nyttårsønsker. Det er så mye i livet som bare detter i hodet på oss, alt det vi ikke kan verken planlegge eller forhindre, og ikke alt er like hyggelig. Derfor tillater jeg meg å håpe på at 2010 skal bli et år uten vonde overraskelser, et rolig og fredelig år som glir stille inn i historien.

Godt nyttår til alle der ute.

Hvilke 10 % er fakta?

I går så vi siste episode av NRKs serie om kong Haakon og Maud, Harry og Charles. Jeg elsker sånne historiske serier: Menneskelige dramaer fortalt mot et bakteppe av politikk, krydret med lekre, tidsriktige kostymer. Sånn var det denne gangen også.

Ingen kan påstå at NRK førsøkte å lure oss. De har hele tiden sagt at 90% av det vi ser er fiksjon. Det hjelper bare ikke. Ingen viktige personer i serien er oppdiktede, heller ikke Tulle Carstensen. Prins Carl hadde faktisk en ungdomsvenninne som het Astrid Carstensen, kalt Tulle, og det finnes korrespondanse mellom dem. I Aftenposten i dag kan jeg lese at disse brevene på ingen måte er kjærlighetsbrev, slik de framstilles i TV-serien. Der får vi til og med inntrykk av at dette oppdiktede kjærlighetsforholdet var med på å styre de politiske avgjørelsene prins Carl skulle ta i 1905. Jeg trodde på trekanthistorien da jeg lot meg rive med av Harry og Charles. Jeg tillot meg å tro det. Hvordan kan jeg vite hvilke 10 % av det jeg ser som er fakta? Dessuten overgår virkeligheten ofte fantasien. Tidligere har vi jo fått høre at kong Olav muligens ikke var kong Haakons sønn,- og også at Maud bare var sin sønns tante. Sett i det perspektivet ble en mulig elskerinne bare småtterier, og lett å tro på.

Sjangergrenser har alltid vært i utvikling, men langsomt. Akkurat nå går denne utviklingen rasende fort. Vi ser det for eksempel i litteraturen, der Knausgårds prosjekt diskuteres daglig. Det går ikke an å ta et standpunkt for eller imot en sånn utvikling. Den er et faktum. Jeg kjenner bare at det pirker veldig borti meg. Akkurat nå leser jeg Herbjørg Wassmos Hundre år, – en sann fryd. Men hele tiden gnager det i hodet mitt: Hva er dikt og hva er løgn? Spiller det egentlig noen rolle hvor skillet går mellom fakta og fiskjon? Jeg mener det er viktig, – og særlig når det gjelder historiske personer som har spilt en stor rolle i Norges politiske liv. Riktig nok er de døde, men det er bare så vidt. Med det mener jeg at det er mindre viktig om man dikter opp ting om Henrik Vllls liv på 1500-tallet enn om kong Haakons i 1905. De er så nær oss i tid at det oppleves som frekt å lyve om dem, særlig hvis den nyskapte historien forandrer på vår historieforståelse. Det er ikke mer enn et kvarter siden den lille kronprinsen, Olav, døde. Og denne historien er jo også historien om hans liv.

Det er ikke tvil om at en mulig trekanthistorie mellom Tulle, Carl og Maud er med på å krydre historien. En sånn filmserie har behov for et personlig drama som parallellhistorie til den politiske historien som i prinsippet er den som skal fortelles. Likevel synes jeg de gjør det litt lettvint for seg disse forfatterne. De stjeler på en måte en virkelig grunnhistorie, og så legger de til og trekker fra sånn at de får et produkt som er salgbart. Ble det en for stor utfordring for dem å fortelle denne historien så den ble fengende og severdig uten å krydre den med pikante, oppdiktede detaljer? Selv om forfattere alltid har bygd gode fortellinger rundt virkelig liv, er dette noe annet. Det hjelper ikke at de garderer seg med å varsle at det meste er fiksjon. Det gir seg liksom ut for å være noe det ikke er. I hvert fall oppfatter jeg det sånn.

Selv om jeg er veldig bevisst at det jeg så i Harry og Charles for en stor del var fiksjon, 90 % i følge NRK, – så hjalp det ikke. Det jeg så å TV-skjermen har festet seg, enten jeg vil eller ikke. Mitt bilde av Haakon og Maud har forandret seg radikalt. Nå var det bildet jeg hadde tidligere også veldig lite og fragmentert. Kanskje var store deler av det bildet også fiksjon, – og kanskje spiller det ikke så stor rolle. Det er bare ubehagelig, og enten det er Haakon og Maud eller familien til Karl Ove Knausgård, så identifiserer jeg meg på en måte med dem. Jeg føler en slags rettferdig harme over at fakta blir fordreid. Ingen har monopol på sannheten, og historien skrives om flere ganger med hver ny generasjon. Likevel tenker jeg at det som skjer nå er noe helt annet. Heretter kan hvem som helst fortelle hva som helst om mennesker som faktisk har levd, og det får meg til å tenke at det som står i Håvamål ikke gjelder lenger:

Fe døyr, frendar døyr, ein sjølv også.
Men godt, fortent ettermæle varer ved.

Fe døyr, frendar døyr, ein sjølv skal også dø.
Eg veit noko som aldri døyr: dom over den som er død.

Henrik W og jeg

Det slo meg at det hadde vært utrolig morsomt å møte Henrik Wergeland. Jeg liker ham bare bedre og bedre. -mannen, altså. Dikteren har jeg også sansen for, – noe av det han skriver, det jeg forstår, – men personen Henrik Wergeland er jeg litt forelsket i. Jeg ville aldri ha giftet meg med ham, – det kunne høyden blitt en romanse. Han var alt for vill og gal for meg, – og så drakk han for mye. Det ville blitt for mye opp og ned, hit og dit, krangling og bråk. Men møte ham ville jeg gjerne, – kanskje over en god middag og litt vin. Jeg tror han og jeg ville vært enige om det meste. Litt ute i den andre flasken hadde vi antagelig reddet hele verden sammen.

Men hvis han likte å være sammen med meg, og det tror jeg han ville, hadde jeg aldri gitt ham hjemmeadressen min. Jeg orker ikke en full, gråtende, selvmedlidende Henrik på døren for å få trøst og mer å drikke klokken to om natten.

Der går grensen.

Gustav

Han dukket opp utenfor huset vårt en stund før jul. Da vi lo og kommenterte hans noe fyldige framtoning med latter og ord som feteste katta jeg har sett og andre ufinheter, bare snøftet han. Gustav er nemlig ikke fet, – han er korpulent.

Matmoren hans flyttet inn over gata nå nylig, og hun synes at Gustav skal være mye ute. Han trenger nok både frisk luft og mosjon. Gustav selv er ikke enig, derfor kommer han av og til på besøk til oss for å varme seg i vinterkulda. Når vi stopper bilen, eller av en eller annen grunn åpner døra, står han plutselig på trappa. Han vil inn, og han innsmigrer seg med smil og en vennlig kroppsholdning. Han mjauer og stryker seg inntil først oss, – siden inventaret vårt, for å fortelle at han setter pris på gjestfriheten.

Og så går det som det må gå når katt møter katteelsker.

Tredje juledag

I år var det vår tur til å ha juleselskapet, og det liker vi. Vi liker familien vår, både de store og de små, de nye og de gamle. I år hadde vi også med de nye, de som aspirerer til å bli svigerbarn. Jeg håper de er her neste år også. Juleselskapet er en velprøvet sjanger, og det skal mye til for at det går galt. I år var jeg bare litt spent på om jeg hadde nok mat, for det var litt vanskelig å beregne. Som vanlig var det nok, men bare akkurat nok.

Hvis du lurer på hvor mye ti voksne og to store barn spiser, så kan jeg fortelle deg det. Og synes du det høres mye ut, så kan nok det stemme. Vi er glade i mat her hos oss.

To rådyrlår á 1.5 kg
En surret elgstek, 1,5 kg
2 liter vanvittig god viltsaus
33 poteter av middels størrelse
20 små gulrøtter
3 bokser erter

Vanligvis blir det igjen mengder av mat når vi har selskap. Det ble det altså ikke i dag: en potet lå igjen og gråt på fatet, to dl saus, noen skjeer erter, litt gulrot i bunnen av en kjele og kjøtt nok til å servere en ekstra gjest om det hadde kommet en. Men nok var det.

Så vet vi det til neste gang.

Kusinen hadde sendt oss en ekte engelsk Christmas pudding, og den laget Marthe vaniljesaus til. Så var det semulepudding med rød bærsaus, kaker og sjokolade og en multeiskake som ble laget i all hast på restene etter mammas multekrem på første juledag. Det var nok, for å si det sånn. Jeg tror vi kan spise dessert hver dag resten av uken.

Etter middag fant noen fram et Wii-spill, og selv om ingen kan kalle det gammeldags julemoro, så er det dog julemoro. Jeg fikk prøve, og det skulle fort vise seg at dette var et av de mange områdene jeg er totalt talentløs. Det var noe med samarbeidet mellom meg og skjermen. Andre hadde tydeligvis både mer trening og mer engasjement enn jeg klarte å framvise.

Med små barn og gjester som har ti mil å kjøre før de er hjemme, ble det ingen sen kveld. Mamma dro hjem først, så dro Oslomenneskene. Til slutt var det bare oss og våre barn og mulige svigerbarn igjen. Det er første gang vi har alle fire her sammen, og for Thv og meg føltes det ganske spesielt. Når man er ung, er det jo aldri noen garanti for at kjærestene skal fortsette å være kjærester. Det er det forresten ikke med de mer voksne. Uansett er det hyggelig å bli kjent med dem.

Jeg tror denne kvelden markerer avslutningen på jula. Det har jeg ikke noe imot. I formiddag følte jeg den første dragninga mot å jobbe litt. Vi har ferie helt til tirsdag etter nyttår, og det betyr at vi ennå ikke er halvveis i juleferien vår. Jeg tror det er en av grunnene til at jeg sjelden føler meg sliten av jobben. Vi har så mange og lange ferier i løpet av året, at vi får hentet oss skikkelig inn igjen. Heldige oss.

I morgen er det hverdag for de fleste som jobber. Da kjører Thv Oslobarnet vårt og kjæresten tilbake til Oslo. Henrik og kjæresten hans skal på hytta for å planlegge nyttårsfest der. Hva jeg skal gjøre, vet jeg ikke ennå. Først skal jeg få huset på stang igjen. Kanskje tar jeg meg en liten rusletur til byen i det flotte vinterværet. Kanskje finner jeg noe julepynt på tilbud.

Det er aldri for tidlig å begynne planlegginga av jula 2010.

Nå er det bra

Julaften er over. Første juledag er på hell. I går var vi her hos oss hele dagen. I dag har vi surret rundt før vi dro til mamma for å spise pinnekjøtt.

Nå er vi her i stua vår.

Det er mer natt enn sen kveld, og vi flyter utover i sofaene våre. Marthe hører lydbok og strikker på sitt undertøy anno 1938. Thv er småsjuk, litt slakk i blikket og søvnig der han sitter. Jeg kan se at han har litt feber. Jeg har akkurat sydd gardin nummer seks av åtte. Jeg kjøpte nye gardiner på IKEA før jul, men jeg rakk aldri å få dem opp. I dag skjedde det, og da passet det fint at min kjære ga meg ny symaskin til jul.

Det er helt, helt stille her. Bare tastaturet mitt lager små knaprelyder. Utenfor vinduene er det hvitt og stille, og det snør og snør. Jeg er ikke særlig begeistret for det frosne vannet, men det duger fint som julerekvisitt. Jeg liker ikke engler heller, men i julen har jeg likevel to stykker stående i vinduene våre. De nye gardinene er kjempesøte, – ikke lekre, spreke eller moderne, bare søte og lune. Det holder for meg. Juletreet er det peneste i verden. Vi har alltid verdens vakreste juletre, og så lukter det så godt. At treet er flott er min fortjeneste. Lukten har jeg ingen ting med å gjøre.

Stua som var strigla på lille julaften er tilbake i sitt normale modus: En strykebukk og et strykejern foran vinduet, et salongbord fullt av glass, aviser, tallerkner, papir, julegaverester på gulvene, tomme pappesker i krokene, symaskin, sakser, løse tråder – og så sekken med gavepapir som ennå ikke har kommet seg ut i uthuset.

Tenk å ha det så stille og fint. Tenk at vi vanligvis løper bena av oss for å rekke alt som skal rekkes. I dag har jeg lest tre kapitler i boka mi, drukket te og spist sjokolade, sovet til over ni, pratet lenge med ungene mine, mannen min og mammaen min og nå sitter jeg her og kjenner langt inn i sjela at jeg har fri.

Jula er slett ikke ukomplisert. Alt er ikke bare bra.

Akkurat nå er det bra.

Skal jeg sy en gardin til?

Skal jeg lese litt i boka mi?

Skal jeg krype opp i senga og sove litt før vi gyver løs på en ny lat fridag?

Hjelp, det er ryddig

De fleste jeg kjenner har det ryddigere hjemme i husene sine sånn til hverdags enn vi har det. Det er et faktum. Ikke det at det ser så fryktelig ille ut her, – bare halv-ille. Av en eller annen grunn har brukte glass, kaffekopper, aviser, bøker, klær – alt det vi fyller hjemmet vårt med, en tendens til å bli liggende alle de stedene der de egentlig ikke hører hjemme.

Men nå er det jul, og da er alt annerledes. Etter en hektisk innsats med vaskebøtte og aktivisering av det halve ryddige genet Thv og jeg deler, er huset både rent og ryddig på en gang. Det merkeligste er at både første og andre etasje ser ok ut. Det er uvant, og ganske deilig (At badet ikke er helt rent, og hybelkaninene fortsatt bor i trappa, forbigår vi i stillhet. Men skal være snill mot dyrene i jula, hybelkaniner ikke unntatt.).

Det slår meg at vi sikkert nyter vårt julehus mye mer enn dere som har det ryddig og rent bestandig. For oss er det nemlig en sjelden og annerledes opplevelse, så noe godt kommer det ut av vårt daglige kaos. Det gjelder å glede seg over de små ting.

Vi får nyte det mens vi kan. Det varer neppe lenge.

God jul til alle mine lesere.

Bevis:

Har unger blitt et heft?

Nå har de små reist hjem, og det er veldig deilig. Med to, stundom tre, småunger i huset, er det ikke så lett å få gjort det man skal. Til gjengjeld kommer man seg ut i frisk luft når de forlanger en tur i akebakken.

Etter at de dro i dag, har jeg tenkt en del på hvordan unger ofte oppleves som et heft. Jeg føler det selv av og til: Hvordan skal jeg få ryddet, bakt, lest romanen min, slappet av eller hva det nå måtte være jeg skal gjøre, når ungene kryper rundt kroppen min og inn i sjela mi hele dagen? Venner og familie spør oss stadig hvorfor vi gidder ha så mange unger rundt oss, nå som våre egenfødte er ute av redet. Det er mange grunner til det, de fleste er egoistiske. Selv om vi blir dritt lei ungemas av og til, så liker vi energien i det. Vi liker å gi omsorg, få kjærlighet tilbake, være aktive, og på mange måter blir det et verdivalg. Jeg har ikke noe ønske om at livet mitt skal være fyllt av bare meg og mitt, og jeg vil ikke at det skal være så forbanna bekvemt hele tiden. Det føles faktisk bedre når det skurrer litt. Unger både tar og gir energi, og når Sønnen på 20 blir med i akebakken og herjer og leker med de to som har invadert det gamle barnerommet hans, – da er jeg i hvert fall overbevist om at det er et godt valg å fylle huset med barn.

Når ble det sånn at unger ble en merkverdighet? I gamle dager var det unger over alt. De bodde i samme hus, på samme gård som foreldre og besteforeldre, og barn og eldre levde sammen hele livet. Sånn er det over store deler av verden i dag også, og her i Norge ser vi at mange innvandrerfamilier velger å bo sammen med sine barn og barnebarn. Jeg skal være forsiktig med å idyllisere det, men det må jo være fordi det har noen kvaliteter. Det har skjedd en endring i norske familier de siste åra. Unge småbarnsforeldre har innført et nytt begrep: Barnefri. Et par ganger i året reiser de kanskje på ferie eller lang-weekend uten barn. De skal pleie forholdet. Forholdet til hvem, tenker jeg. Det er klart det er fint å være alene med kjæresten sin, men når skal vi pleie forholdet til barna våre? Skilte foreldre vil også være barnefrie. Når de etablerer seg i et nytt forhold, er de ofte barnefrie annehver helg eller annenhver uke. Den ene uken har de både hans og hennes barn boende hos seg, selv om barna av og til gir uttrykk for at de gjerne vil ha mamma eller pappa alene, uten den nye partneren. Men det orker ikke de voksne. Noen ganger må de jo ha barnefri, sier de. Nå som jeg nyter at mine lånebarn har forlatt huset for denne gangen, forstår jeg dem godt. Det er så deilig når huset er stille og ingen krever meg, – men når ble det så viktig for oss?

I går kveld tok jeg med meg C og M i på konsert i kirken. Hadde jeg gått alene kunne jeg sittet helt stille og lyttet hele tiden. Men da hadde jeg ikke kommet meg opp på galleriet for å se på utsikten, jeg hadde ikke fått en tur ut på do og ned i kirkekjelleren og jeg hadde heller ikke fått meg en god latter av M som vandret rundt i kirken med en alvorlig mine og lekte fotojournalist.

Men nå har de reist hjem, og huset er tomt.

Vi har barnefri.

Visst er det deilig.

Kokt rumpe

Æsj, skrek de tre små da vi var i butikken i går. Jeg hadde fortalt dem at vi skulle koke en stor oksetunge til jul. Det skulle de i hvert fall aldri smake på. Noe så ekkelt!

Men kokt rumpe spiser dere til kvelds hver dag, svarte jeg. De elsker nemlig brødskiver med ost og skinke, og skinke er når sannheten skal fram, ikke noe annet enn kokt rumpe.

Jeg kjøpte en pakke kokt, presset tunge fra Gilde. Da vi kom hjem fikk de smake alle tre. Det smakte visst godt, – men ikke så godt som kokt rumpe, mente M.

En fyldig uke

Jeg liker godt å ha mye å gjøre, og litt travelhet er heller ikke av veien. Så lenge jeg har kontroll og vet hva jeg skal gjøre, blir jeg litt gira av å være i farta. Denne uka har jeg føket hit og dit hver eneste dag, og det har faktisk vært ei flott uke. Det startet med at C og M fikk en lillesøster, og det igjen betydde at de to små flyttet inn til oss for noen dager. Egentlig liker jeg det godt når bare Thv og jeg er hjemme alene, men det blir liksom mere energi i hverdagen når man har unger med på laget. Ikke minst får sofaen stå litt mer i fred, og det har den ikke vondt av.

Mandag morgen var det Luciafeiring på skolen,

og om kvelden var det juleavslutning på skolen til C og M. Alle klassene opptrådte med minst ett nummer, og de var veldig flinke. Gymsalen var så full, at jeg valgte å sette meg på gulvet for å se ungene skikkelig. Sjuende- og førsteklasse kom inn sammen. Hver av de store sjuendeklassingene leide en liten førsteklassing, og M så veldig stolt ut der hun gikk. Klassen hennes sang En stjerne skinner i natt. Senere sang klassen til C Vi tenner våre lykter. De har øvet og øvet, og jammen gikk det fint.

Verre var det å stå stille så lenge. Skøyerblikket er aldri langt unna hos visse små, uten å nevne navn.

Selv om jeg har føket mellom jobben og julehandel flere ganger om dagen, har mye av det jeg har gjort vært forbundet med den reneste idyll. To ganger denne uka har jeg valgt å gjøre julehandelen i Gamlebyen. Gamlebyen i desember er som å vandre i et postkort fra gamledager, og jammen fant jeg ikke noen lekre julegaver også.

På jobben kulminerte det hele i går. Vi startet dagen med årets juleforestilling fra tiendeklassingene, og det var som vanlig en opplevelse. De sang så utrolig flott, og som vanlig var alle lærerne enige om at flottere solister hadde vi aldri hørt, og også som vanlig, måtte vi opp i øyekroken for å tørke en tåre. Det må være en eller annen streng som ligger skjult og hentes fram hver jul. Når elevene synger, klimprer de på den, og jeg gråter.

Neste år er det våre unger som står for tur.

Etter kaffe og kaker-seansen på lærerværelset, var det tid for matlaging. I år var det vårt trinn som skulle kokkelere til julebordet: ribbe og pinnekjøtt, riskrem og alt som ellers hører med skulle serveres til 60 personer klokka halv åtte presis. Det gikk så det føk. Alle gjorde sin del, – og vips så var det ferdig.

Ettersom jeg hørte, var det et vellykket julebord. Selv er jeg ganske talentløs når det gjelder sånne megafester. Hyggelig hadde jeg det, men i ellevetida fant jeg veien hjem. Det gjorde min kjære fra sitt julebord også, og et par timer senere kom sønnen og kjæresten hjem på juleferie. Ingen dårlig avslutning på en fin dag.

Dagen i dag er første dagen i en lang, lang juleferie, og jeg trodde den skulle bli rolig og fredelig. Akkurat sånn ble det ikke. Tidlig på formiddagen kom C og M på helgebesøk. Da var vi seks. Et par timer senere kom begge Thvs brødre. Så var vi åtte. Omtrent samtidig kom S, vår tolv år gamle husvenn. Vi var ni. Og jammen kom ikke hans mor også innom en tur, bare så vi skulle få et rundt og pent tall. Det ble en aktiv formiddag med utveksling av julegaver og kaker, kaffedrikking og hygge. Jeg liker sånne formiddager. Særlig når jeg har ferie.

Etterhvert forsvant de en etter en: Svogrene til Oslo, kjæresten på jobb, mammaen hjem. Problemet var bare at da hadde min kjære syknet hen i feber og halsevondt. Han havnet på sofaen, og jeg tok med meg tre barn på innkjøpsrunde. Vi fylte en matkurv, og så var det tid for juletrekjøp. Juletrær er viktige greier, – selve julesymbolet. Selv om jeg hadde med meg en middels ungeflokk, måtte jeg innom to leverandører før jeg fant drømmetreet. Og hjelpes meg så moro vi hadde det. Treet var alt for stort til å få strømpe på, så det måtte legges rett på takgrinda. Jeg bandt det fast etter fattig evne, og den var virkelig fattig. Treet lå der oppe og gynget fram og tilbake mens vi kjørte i snilefart hjem til Bydalen. De to minste mente at treet umulig kunne falle av, for et par kvister hadde blitt med inn i bildøren, og de ville nok holde det på plass! Tolvåringen mente jeg bare burde gasse på, – da ville det gå aller best. Men vi kom oss hjem, og da sønnen løftet treet ned fra bilen, ristet han oppgitt på hodet over bindinga mi. Men hallo, – jeg fikk et tre, og jeg fikk det hjem, ikke sant?

Etter en sånn dag, ble det ingen slow food her i huset, men det visste jeg allerede da jeg laget ukemenyen sist søndag. Lørdag før jul spiser vi mat fra en kjent amerikansk junk-food restaurant. Det er et sted vi frekventerer to – tre ganger i året, og da smaker det faktisk veldig godt. Sønnen syntes vi kunne gjøre det litt mer sivilisert, og hentet tallerkner til oss.

En travel uke og en travel dag er over. Det er varmt og godt i stua. Ute er det hvitt og fint. Alt tyder på at det blir jul i år også.