Du skal skrive ditt liv

Det er ikke akkurat noen nyhet at forfattere henter inspirasjon fra sitt eget og andres liv når de skriver sine romaner. Likevel har det vært romaner de skrev, og kanskje med unntak av Hans Jæger og noen til, har de indignert avvist alle som påsto noe annet. Og beskyldningene har alltid vært der. Familie, venner og kolleger har kjent seg igjen, og ofte følt seg krenket av den måten de har blitt framstilt på i det som altså skulle være en roman. Ikke gjør dere mer betydningsfulle enn dere er, sier forfatterne. Jeg må jo hente inspirasjon fra mitt liv, – det er det eneste jeg har, men alle likheter med virkelige personer er tilfeldige, sier de.

Nå har de visst ombestemt seg, noen av forfatterne i årets bokhøst.

Da jeg for mange år siden leste Herbjørg Wassmos romaner om Tora, falt det meg faktisk ikke inn at dette handlet om forfatterens egen barndom. Det var jo romaner, skjønnlitterære tekster, fiksjon. Nå leser jeg i forlagets anbefaling av Wassmos nye roman Hundre år: Her knyttes tråder til Herbjørg Wassmos oldemor, mormor og mor. Hallo, – Herbjørg Wassmos oldemor, mormor og mor? Hva har hennes formødre her å gjøre? Hvor ble fiksjonen av? Det er lenge siden jeg så noen problematisere denne blandingssjangeren, lenge siden jeg så noen kalle det en bastardsjanger. Er vi allerede ferdige med å diskutere denne måten å skrive på?

Jeg vil gjerne diskutere det litt til. I den store sammenhengen er det fint lite jeg har lest, og nå lurer jeg på om jeg tar feil i at dette er nye takter.

Og Herbjørg Wassmo er ikke alene. Jeg hører at første bind i Karl Ove Knausgårds nye, megalange romanserie om hans eget liv er solgt til Tyskland. Det skal jammen bli spennende å se hvordan de løser knuten med å oversette tittelen på den romanen (- eller hva det nå er).

Påskrift, søndag ettermiddag: Denne teksten puslet jeg med fredag kveld. Nå ser jeg at Knausgårds roman absolutt problematiseres i Aftenposten i dag, og VG er også med.

Advertisements

5 responses to “Du skal skrive ditt liv

  1. Ja, jeg har selv lurt på hvordan tyskerne skal løse dette med tittelen på Knausgårds megaroman. Men på den annen side: Det blir veldig rart, kunstig og tildekkende hvis de ikke kaller den Mein Kampf, altså. Litt feigt? Jeg vet ikke. Jeg har både de to første bindene i Min kamp, og Wassmos Hundre år, og tenkte jeg snart skulle rigge meg til i Bolia-sofaen med dem.

  2. Vi får se hvordan de løser det, Børge. Wassmo er min bok i lesesirkelen i år, så den får jeg snart inn døra. Knausgård skal jeg også hive meg på. Jeg var veldig, veldig begeistret for «Ute av verden». Selv leser jeg ikke i en Boliasofa, – men på magen i senga. Problemet med det er at det blir lest for lite. Bøkene blir liggende på nattbordet. Her i stua har jeg en eldgammel ørelappstol, og jeg tror jeg skal begynne å ha to bøker på gang samtidig: En i senga og en i stolen.

  3. Min Kamp må på tysk blive til «Kampf des Knausgårds» haha, eller også til noget parallelt: «Mine kampe», «Meine Kämpfe», eller for at være på sikker afstand af Hitler’s, «Meine Streitigkeiten» eller noget helt andet: «Vandet i Stranden», «Fjendskab», «Yppe Kiv», eller hvad man nu kan finde på. Nå men nu skal vi jo ikke give forlaget gode ideer.

    Spørgsmålet om fiktionalisering optager mig meget, fordi det er nøglen til produktivt kreativ skrivning.

    Klart nok bygger realistisk-moderne-psykologisk romankunst på evnen til at fiktionalisere, men omvendt er der ikke mange, som ville synes det var værd at læse, hvis der ikke var elementer af personlig iagttagelse og dermed oplevelse inde i billedet. Empati bygger vel på en parallel-verden, som man forestiller sig iscenesat på andre måder – derved får ens egne følelser nye perspektiver og kan somme tider blive mindre påtrængende. Derved opnår man en frigørelse.

    EN forfatter som John Irving siger i sine erindringer at man kan lære sig forskellige måder at fiktionalisere. Hans seneste roman var skrevet i «jeg»-form, men han ændrede den til 3.person fordi han syntes at «jeg»-historierne var for tæt på ham selv. Han siger også åbent at han kom i krise efter eller mens han skrev den.

    Det ved han jo godt er «for meget» – men hvis man ser efter i historierne i denne sidste roman (Indtil Jeg Finder Dig) så kan de kun hist og her være bygget direkte på erindringer.

    Hele romanen giver iøvrigt en demonstration af forskydning af erindringerne.

  4. Tilbaketråkk: Hvilke 10 % er fakta? « Livet leker

  5. Tilbaketråkk: Min kamp er en selvbiografi. Basta! | Livet leker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s