Det er ikke akkurat noen nyhet at forfattere henter inspirasjon fra sitt eget og andres liv når de skriver sine romaner. Likevel har det vært romaner de skrev, og kanskje med unntak av Hans Jæger og noen til, har de indignert avvist alle som påsto noe annet. Og beskyldningene har alltid vært der. Familie, venner og kolleger har kjent seg igjen, og ofte følt seg krenket av den måten de har blitt framstilt på i det som altså skulle være en roman. Ikke gjør dere mer betydningsfulle enn dere er, sier forfatterne. Jeg må jo hente inspirasjon fra mitt liv, – det er det eneste jeg har, men alle likheter med virkelige personer er tilfeldige, sier de.
Nå har de visst ombestemt seg, noen av forfatterne i årets bokhøst.
Da jeg for mange år siden leste Herbjørg Wassmos romaner om Tora, falt det meg faktisk ikke inn at dette handlet om forfatterens egen barndom. Det var jo romaner, skjønnlitterære tekster, fiksjon. Nå leser jeg i forlagets anbefaling av Wassmos nye roman Hundre år: Her knyttes tråder til Herbjørg Wassmos oldemor, mormor og mor. Hallo, – Herbjørg Wassmos oldemor, mormor og mor? Hva har hennes formødre her å gjøre? Hvor ble fiksjonen av? Det er lenge siden jeg så noen problematisere denne blandingssjangeren, lenge siden jeg så noen kalle det en bastardsjanger. Er vi allerede ferdige med å diskutere denne måten å skrive på?
Jeg vil gjerne diskutere det litt til. I den store sammenhengen er det fint lite jeg har lest, og nå lurer jeg på om jeg tar feil i at dette er nye takter.
Og Herbjørg Wassmo er ikke alene. Jeg hører at første bind i Karl Ove Knausgårds nye, megalange romanserie om hans eget liv er solgt til Tyskland. Det skal jammen bli spennende å se hvordan de løser knuten med å oversette tittelen på den romanen (- eller hva det nå er).
Påskrift, søndag ettermiddag: Denne teksten puslet jeg med fredag kveld. Nå ser jeg at Knausgårds roman absolutt problematiseres i Aftenposten i dag, og VG er også med.
Livet leker 