Jeg møtte en av mine eldste kolleger midt i en døråpning i dag, og der ble vi stående for å slå av en prat. Han hadde bestemt seg for noe, fortalte han, og det ville han gjerne dele med meg:
Resten av min lærertid skal jeg gjøre alt jeg kan for å gi mest mulig oppmerksomhet til de stille elevene, de usynlige, de som aldri ber om noe; og den tiden jeg gir til disse elevene skal jeg ta fra dem som hopper opp og ned og roper og skriker mens de hele tiden ber om mer oppmerksomhet.
Det var vel ikke det dummeste jeg har hørt på en regnfull onsdag i november.
Livet leker 