Sesongarbeid

En liten uke inn i desember skal alle elevene være evaluert. Jeg skal altså kunne fastslå hvilket faglig nivå de befinner seg på i mine to fag, norsk og samfunnsfag. For å hjelpe meg har jeg karakterer gitt på prøver, foredrag og framføringer, – og så ungenes egne tanker om saken, selvfølgelig. De har hele tiden fått skriftlige læringsmål, og vi har av og til noen debatter om i hvilken grad de har nådd disse målene. Som regel blir vi enige, og blir vi det ikke, må de bøye seg for at det er jeg som har det siste ordet. Nå skal det sies at vi alltid ber om en second opinion fra en annen lærer hvis eleven ikke forstår den karakteren hun får. I tillegg til alt det formelle, har jeg også en formening om hvilket potensiale, hvilke kunnskaper og ferdigheter de har. Jeg har jo observert dem hver eneste dag i ett og et halvt år nå.

I disse dager er det norsketentamen som gjennomgås. For å ikke få noen julekveldenpåkjerringafølelse, går jeg gjennom fire tekster om dagen. Det gir meg god tid til å lese skikkelig, rette og kommentere. På den måten unngår jeg også at de stakkarne som ligger i bunnen av bunken møter en utslitt og grinete sesongarbeider. De fortjener bedre.

Jeg liker å lese elevtekster. Det er mine unger som skriver, og jeg gleder meg over fine formuleringer og små framskritt. Der jeg ser at de har tatt til seg noe jeg har lært dem, blir jeg rent lykkelig. Jeg er så lett å glede!

Glad har jeg likevel ikke vært i denne retterunden. Nå vet jeg at det ofte kommer en dipp sånn i niende klasse. Elevene er litt lei, og mange av dem tror at ting er på plass, – noe som igjen fører til at de ikke konsentrerer seg. Jeg sverger fortsatt til rød rettepenn, tradisjonene leve! – men når jeg ser på noen av de sidene jeg har massakrert tenker jeg at de mest av alt minner om Slaget ved Somme.

Hva er det som skjer, unger? Når mistet dere taket på og og å? Når glapp de doble konsonantene? Når glemte dere at det finnes en rettskivingsordbok? Store forbokstaver i navn – er det noe som bare var viktig på barnetrinnet?

Grrrr!

Men det er ikke bare de formelle feilene. Etter å ha lest omtrent tretti tekster, lurer jeg på om prosentandelen minotetsspråklige elever har mangedoblet seg. For dem som er nye i Norge er det ganske vanlig med ordstillingsfeil, og dem tilgir vi. De lærer dessuten raskt. Men hva skal jeg si når norske nordmenn fra Norge gjør det samme? Hva skjer?

Det er min oppgave å veilede podene, og det går vanligvis greit. Jeg streker under, skriver kommentarer og forklaringer i margen og avslutter også gjerne med noen ord til slutt. Noen elever får også en muntlig tilbakemelding. Men noen ganger råker jeg opp. Når setningen er lang som et vondt år, ordstillingen er feil og jeg rett og slett ikke forstår meningen, – i hvilken ende skal jeg begynne da? Jeg har laget en liste med typiske feiltyper, og den skal vi jobbe med i neste uke. Før neste skrivedag skal de få en sjekkliste som kan hjelpe dem til å forbedre tekstene sine.

Godt det bare er niende klasse. Jeg vet jo at de går framover, og neste år er jeg sikkert fornøyd igjen. Jeg pleier å være det når jeg har tiende klasse.

Det vil helst gå framover.

Advertisements

2 responses to “Sesongarbeid

  1. Ja, vi kjenner igjen den der følelsen av å være inne i selveste retteperioden. Vi arbeider i yrkesfaglig videregående, samt i fagskolen, men elevtekster og prøver blir det mange av. Rent ut for mange av og til. Mye av det vi leser, er traurige greier. Men så er det noen da, som lyser opp. Skikkelige lyspunkter.. 🙂

  2. Tilbaketråkk: Gi meg litt puls! | Livet leker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s