Jeg er velsignet med et veldig lyst sinn. Jeg er for det meste blid og fornøyd både på innsiden og på utsiden. Sånn har jeg alltid vært, og de fleste morgener våkner jeg opp og er rett og slett veldig glad. Jeg liker livet mitt og har styr på det meste. Det er bare så deilig å leve.
Sånn var det i 49 år, men så skjedde det noe.
Plutselig ble jeg så lett stresset. Forholdsvis enkle studier føltes som et kjempepress og tok hverdagsgleden fra meg. Jeg kunne våkne om morgenen og føle meg nedstemt uten at noe i omgivelsene ga meg grunn til det. Jeg har vært nedstemt før i livet også, lei meg og deppa, – men da har det hatt en årsak. Jeg har hatt en grunn til å være litt nede. Det har vi alle av og til. Men så skjedde det noe. Plutselig kunne jeg føle meg engstelig, trist eller sår fullstendig uten grunn. Innimellom blir jeg litt oppkavet, og det har til og med hendt at hendene mine har sitret. Festlige lag og selskaper ble med ett totalt uinteressante, og jeg ville aller helst bare være hjemme alene med meg selv og mine egne små puslerier.
Hva i huleste er dette?
Jeg liker det ikke. Jeg har et bilde av meg selv som en rolig person, en som ikke lar seg styre av emosjoner, en som kontrollerer sin kropp og sin psyke, – og så plutselig har bildet endret seg. Det skjer ting med meg som jeg ikke klarer å sette en stopper for bare med viljen. Men det er fortsatt jeg som er her, så da er vel dette også en del av mitt kompliserte jeg, – i hvert fall akkurat nå. Unntaket er jobben min. Der er det fortsatt like moro. Det sier kanskje noe om jobben min og hva den betyr for meg.
Noen ti år eldre venninner smiler av meg. De har vært der før. Ta det med ro, sier de. Gi seg selv litt rom og tid. Rydd bort det som blir for mye. Senk tempoet litt. Det går over.
Det er bare overgangsalderen.
Det kan det vel ikke være?
Livet leker 