De tror jeg koketterer

Når det er noe som gleder meg eller plager meg, så kommer det ofte ut av munnen eller fingrene mine i form av ord. Jeg er full av ord. Akkurat nå er det noe som plager meg. Jeg har som kjent gitt meg i kast med et deltidsstudium, 30 studiepoeng spredd utover et år. I utgangspunktet er det småtterier i forhold til hva jeg har gjort før, og jeg kommer garantert i mål med æra i behold.

Og da kan man spørre hva det er som er problemet, – for det er nemlig et problem. Jeg sliter skikkelig med meg selv, mye mer enn jeg gjorde da jeg var ung student. Da jeg var ung måtte jeg studere for å komme i mål med en utdanning som skulle gi meg adgang til et spennende yrke. Jeg var relativt ny i verden, og det ble ikke forventet mer av meg enn av andre studenter. Dessuten hadde jeg liten erfaring og var i grunnen fornøyd hvis jeg klarte å formulere oppgaver basert på litteratur jeg hadde lest. Senere har jeg tatt mer utdanning i flere etapper, og jeg erfarer at studiene går letter og lettere, mens den psykiske belastningen blir større og større.

Om andre forventer mer av meg, vet jeg ikke, – men jeg gjør det uten tvil selv. Nå har jeg profesjonell erfaring og et politisk perspektiv som jeg gjerne vil formulere i vettug litteratur. Det betyr masse arbeid. Mitt svake punkt er at jeg ikke har lest særlig mye faglitteratur de siste årene, og det er nødvendig å ha en teoretisk basis for mine egne erfaringer og tanker. Nå ligger ikke problemet i lesingen. Jeg har god tid til å lese, jeg forstår det jeg leser og jeg synes det er veldig givende å lese. Det er oppgavene som er tunge. To oppgaver er levert hittil i år, og jeg har fått bedre tilbakemeldinger enn jeg turde drømme om. Det setter jeg pris på, men tekster som er skrevet er historie, og foran meg ligger det mange, mange fler.

Neste oppgave skal leveres om to uker, og jeg har brukt mange timer på den denne helgen. Klokken åtte i dag tidlig våknet jeg med et rykk. Jeg må jobbe! Så føk jeg inn på arbeidsrommet mitt og satt der i et par timer før jeg spiste frokost. Jeg må utnytte tiden, for livet mitt består også av andre ting enn studier. Ikke minst er jeg betalt for å være lærer for en flokk niendeklassinger, og den jobben må alltid prioriteres. Egentlig går selve skriveprosessen greit. Jeg liker å skrive, og jeg har lett for å formulere meg. Forutsetningen er bare at jeg vet hva jeg vil si.

Denne gangen har jeg en ide om noe jeg vil si, noe jeg har tenkt på lenge. Likevel er det ennå uklart for meg hvordan jeg skal få uttrykt det, hvordan jeg skal formulere det og komponere teksten. Hodet mitt er fullt av maur, og jeg tenker på ideen min hele tiden, kontinuerlig. Det kverner og kverner i hodet mitt døgnet rundt, hjemme, på skolen, i butikken, – og jeg kjenner en stor kroppslig uro. Det handler ikke om en liten, beskjeden uro, men fysisk uro som i rastløshet, nervøshet, anspenthet. Først når det løsner, og det håper jeg det vil gjøre denne gangen også, finner jeg ro, – inntil det braker løs igjen.

Det som stresser meg mest er oppgavene vi får fra høyskolen. Det er så mye som interesserer og tenner meg innenfor det fagfeltet jeg studerer, men det er ikke alltid jeg finner denne tenningen i oppgaver som blir gitt. Jeg synes for eksempel det er fullstendig meningsløst å bli bedt om å redegjøre for en eller annen teori. Det oppleves som patetisk å skulle gjengi teorier enhver idiot kan lese seg til i en bok, og som leseren kjenner ut og inn. Når jeg kan bruke andres teorier for å styrke eller sannsynliggjøre mine egne funn eller synspunkter er det spennende, men å gulpe opp ting jeg har lest har jeg vokst fra. Det kan da ikke være bare jeg som har det sånn?

Før jul, hele den siste uke før julaften, skal jeg ha hjemmeeksamen. Hva hvis ingen av oppgavene apellerer til meg? Hva hvis jeg må velge pest framfor kolera (- bare det ikke blir svineinfluensa som setter en stopper for hele greia)? Og hva med semesteroppgaven til våren? Hva slags oppgaver får vi? Man skulle tro at de gode tilbakemeldingene jeg har fått ville hjelpe, men det gjør de ikke. Uroen bare øker. Veldig mye av min identitet ligger i yrket mitt. Jeg har brukt år av mitt liv på å bli en best mulig yrkesutøver, og av en eller annen absurd grunn føler jeg at verden rett og slett ville gå under hvis jeg ikke presterte bra nå som jeg skal teoretisere og vise at jeg faktisk er god på dette her. Thv erter meg og sier at jeg sikkert vil få fortsette på jobben, men at jeg kanskje må gå over til å rette ut brukte spiker på sløyden i stedet for å undervise elever.

Når jeg beklager meg til kolleger og venner over at jeg sliter med å være student, får jeg overbærende smil og syrlige kommentarer tilbake. Dette går så fint! Du bare koketterer! Hvorfor i all verden skulle ikke du klare dette? En kollega sa at jeg burde holde kjeft og ikke si noe om at jeg opplever dette vanskelig. Det ville spare meg for unødvendig fokus. Hun har helt rett i det, men jeg er altså ikke skrudd sammen på det viset. Det hjelper meg å rydde opp i følelsene mine ved å skrive og snakke om dem.

Det jeg vet nå er at jeg aldri, aldri, aldri mer skal studere på tradisjonelt vis. I stedet skal jeg sette av mer tid til å lese faglitteratur. Kanskje skal jeg forsøke å skrive litt mer fagrelaterte tekster også, – muligens her på bloggen. Saken er jo den at jeg elsker å studere, lese, skrive, lære og ikke minst formidle, – men jeg vil velge selv hva jeg skal lese og skrive. Jeg vil velge hvilken sjanger jeg skal skrive i, hvor mye eller lite jeg skal skrive. Ikke vil jeg utsette meg for eksamenspes og evalueringsangst mer heller.

Sånn, – da fikk jeg det ut. Denne gangen hjalp det likevel ikke. Jeg er like urolig.

Advertisements

11 responses to “De tror jeg koketterer

  1. Kjære Hege! Koketteri var ikke fra meg altså, men ærlig talt lurer jeg litt på hvorfor du vil deg selv så vondt som det heskrivelsen forteller? Tanken har slått meg til tider når jeg leser det du skriver, at her er det noe på gang som ikke er helt bra, enten anfall av koketteri for å kalle det det eller et hjertesukk fra en som er på ville veier.
    Hvis du virkelig fra bunnen av hjertet mener at stress, egne forventninger ,evalueringsangst og eksamenspress osv er så ille for deg som du skriver om, bør du seriøst vurdere å avslutte hele studiet! Kan umulig være sundt for en dame på din alder, hverken for blodtrykk, immunforsvar eller psykisk helse mm. Når dine tiltak for å rette opp i følelsene, altså snakke og skrive om det, nå ikke hjelper, så tolker jeg det som om at det ikke er riktig spor du er på. Og at Thv erter når tilværelsen er som du beskriver, er jo nærmest utilgivelig.
    Ville du sett på det som en falitterklæring å slutte?
    Mvh Edel,- som har jobbet mye med mennesker som har altfor høye forventninger til seg selv.

  2. lisbeth58bula

    Jeg går på engelsk2 på samme videreutdanningstilbudet som deg i Oslo- og måtte humre litt over innlegget. Det er selvfølgelig fordi jeg kjenner meg igjen i mye av det du sier. Man tar ikke lett på det i en alder av (mine) 51 år! Så når de sier vi får utlevert hjemme-eksamensoppgave 21.desember, må jeg nesten le. Hva tror de damer i min alder kommer til å kverne med i jula da? Hjelper ikke at jeg har to uker etter jul å bruke også!
    Det stå jo mer på spill nå enn da jeg var lærerskolestudent! Da gjaldt det å komme seg gjennom med en rimelig god karakter. Nå forlanger jeg topp resultat av meg selv!Hver gang, hele tiden. Likevel; det er gøy, og!

  3. Jeg tror du og jeg er helt på linje, lisbeth58bula. Det er nettopp sånn det er: Lærerikt, moro og sinnsykt stressende. Og min konklusjon er den samme som din: det har noe med alder å gjøre, – vi skal liksom yte topp fordi vi videreutdanner oss i noe vi allerede burde kunne, – og kan. På jobben min er det noen andre på samme alder som også utdanner seg på si, og jeg har en kollega borte i gata her som bedriver det samme. Alle har vi det omtrent på samme måte, – det er bare jeg som bruker litt flere ord til å skrive om det. Heldigvis vet vi, som jeg også skriver her oppe, at vi kommer i mål med æra i behold. Det koster bare litt flere nerver i vår alder.

    Og til deg, Edel, så kan jeg bare si at dette ikke er første gangen du over hodet ikke ser hva jeg skriver. At man analyserer noen prestasjonsnerver i skrift, betyr ikke at man ikke vet hva man gjør. Dette er helt frivillig, og jeg visste så godt at jeg kom til å få det sånn. Det er ikke første gang jeg videreutdanner meg, nemlig. Slutte tviler jeg på at jeg skal, men det er jo noe å tenke på, men jeg tror i hvert fall at det blir siste gang. Det handler om at jeg snart er femti år, og ikke vil bruke ti måneder av et år på såpass mye stress som dette faktisk er. Helsa mi skal du ikke bekymre deg om, – den er aldeles utmerket takk. Om du vil tilgi Thv eller ikke, er opp til deg. For meg er han en utrolig støttende mann som har overtatt flere av mine arbeidsoppgaver for at jeg skal få tid til å jobbe med oppgava mi. Det var en dag jeg sutret litt mye, at han sa at jeg sikkert kom til å miste jobben og måtte tilbringe resten av livet med å rette ut spiker på sløyden. Det kalles humor, kjærlig ironi, og er hans måte å fortelle meg at det bare er tull når jeg får prestasjonsangst og er redd for ikke å være flink nok. Det forundrer meg at en som har jobbet mye med mennesker med høye forventninger til seg selv ikke har møtt mange som har det som jeg. Jeg har nemlig snakket med fem bare denne uka. Du må heller ikke glemme at bloggskriving er en slags litterær sjanger. Her legges det på og trekkes fra for å lage en forhåpentligvis lesverdig tekst.

    Ha en fin dag, alle sammen.

  4. 10 måneder med kontinuerlig uro, oppgaver og prestasjonsangst er uansett ikke sundt. Jeg har møtt mange som har det som du beskriver.
    Jeg går tilbake til min opprinnelige kommentar på veggen din:»Jeg tror du digger det»!

  5. Men jeg gjør jo det, Edel, – digger det og hater det. De fleste av oss har blandede følelser for det meste her i verden. Har du aldri hatt det sånn, du? Datteren min er i innspurten med sin masteroppgave. Jeg regner med at hun digger og hater det på samme tid. Hvis det skulle være usunt, så kunne jo ingen ta en akademisk utdannelse. Hvis du spør på psykiatrisk helsetjeneste på Blindern, så vil du få høre at de har køer av unge studenter også som har det som meg, – og jeg kan love deg at jeg er langt, langt unna det. Likevel så er det sånn at dette året er jeg litt småurolig hele tiden. Det betyr ikke at det er skadelig. Og selv om både jeg og de andre jeg kjenner som driver med dette sier at vi ALDRI skal gjøre dette mer, så vet jeg at noen kommer til å bryte det løftet. Du skal ikke se helt og fullstendig bort fra at du kan lese her om et par år at jeg er i gang med en master. Da skal du få se på nerver, da 🙂

  6. Joda, stadig vekk. Syns dog beskrivelsene er litt vel drøye, Hege, og ikke akkurat passer på ordet småurolig. Det høres verre ut enn som så. Men det er mine tanker om det.

  7. Det må du gjerne synes, Edel, men det er altså sånn at det er min tekst på min blogg. Det er ditt valg at du vil engasjere deg så voldsomt i det jeg skriver. For alt du vet kan jo alt jeg skriver være fiskjon.

    Jeg tror vi stopper der.

  8. Marianne K N

    Hei Hege! Nok en gang imponerer du med denne bloggen din! Du beskriver på en veldig god måte den ambivalens du og veldig mange studenter opplever. Jeg kjenner godt igjen tankene og uroen du deler fra mine mange samtaler med studenter de siste 12 årene. Både nye og erfarne studenter vil nok nikke gjenkjennende til din beskrivelse. Selv tror jeg det er kjempeviktig at veiledere, hjelpere og andre velmente mennesker møter denne type frustrasjon med respekt og ydmykhet. Det kan være en både naturlig og viktig del av selve prosessen. Men man kan selvfølgelig underveis – men kanskje aller helst etterpå? – evaluere og spørre om det var verdt alle bekymringene? Jeg tror ikke engstelse for eksamen og selvpålagte krav og forventninger i seg selv er skadelige – hvis ikke de fører til sykdom og handlingslammelse!

    Og hipp hurra for Thv. En slik mann skulle alle studenter hatt i sin heiagjeng!!!!

    Akkurat nå forbereder jeg kurs i eksamensforberedelse for 1.års-studentene ved HiØ og har veldig lyst til å referere fra bloggen din. Får jeg lov til det?

    Hilsen Marianne

    – som forøvrig hadde gleden av å overhøre en av ungene dine i 9klasse sitte og skryte av deg overfor sine dansevenninner på toget til Oslo i går. Du hadde visst klart å lære henne nynorsk – og det var etter sigende en prestasjon av dimensjoner!!! Dessuten rettet du prøver og tentamener med lynets hastighet …..

  9. Takk for hyggelig kommentar, Marianne. Selvfølgelig kan du referere fra bloggen min. Du står jo midt oppe i dette i jobben din. Godt det finnes en psykisk helsetjeneste for studenter. Det gjorde det vel ikke i urtiden da vi var studenter. Jeg er helt enig med deg i at det ikke er skadelig å være litt stresset og ha nevene i høyspenn, det er bare så forbanna slitsomt. Kanskje er det med på å få oss til å yte bedre også. Med adrenalin i blodet går det unna i svingene.

    Hyggelig at elevene er fornøyde. Det er i grunnen det viktigste, og jeg blir barnslig glad for sånne tilbakemeldinger. Det stemmer nok at jeg er kjapp i rettinga. Hvis det skal ha noen pedagogisk effekt, bør de få tilbake prøver og denslags mens det er ferskt, og særlig før vi retter fokus mot et nytt emne.

    Ha en fin dag.

  10. Marianne K N

    Hei igjen! I dag har jeg lest fra bloggen din på kurset i eksamensforberedelse. Brukte den som en overgang til «heiagjenger» , positvitetslister og andre tips til mental trening. Det var visst mange som kjente seg igjen – særlig i refleksjonene rundt bruk av teori. Jeg var litt redd de yngste studentene vill bli skremt av at du som så erfaren opplevde det mentale presset som stort. Men det gikk visst greit. Tror de syntes det var fint å høre hvordan du setter ord på en ambivalens de kjente seg igjen i.

    Lykke til med innspurten, Hege! Det blir jul i år også, vet du. Og jeg kan vanskelig forestille meg at du/ dere ikke lager hygge og god stemning uansett om det er rundvasket eller ei…..

  11. Så moro at jeg kunne brukes. Det ironiske er at jeg akkurat i dag har bestemt meg for å hoppe av utdanninga jeg går på. Det handler om mentalt press, men mest av alt om at det føles som sløsing med tid å lese et fag jeg allerede har på et høyere nivå. Lurer på hva jeg tenkte på da jeg begynte.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s