Det fikk meg til å minnes

For tjuefire år siden kjøpte Thv og jeg huset vårt. Det var med blandede føleser vi stakk nøkkelen i døra. Vi hadde et håp om at dette skulle bli drømmehuset vårt, og i dag vet vi at det ble nettopp det. Huset var passe stort, lå akkurat der vi ville bo og så syntes vi det var pent. Men det var dyrt, og følelsen av å skylde banken en formue var ganske tung å bære sånn i starten. Renta var på 14% den gangen, så det var ikke rart vi var bekymret. Så vet vi alle hvordan det gikk med renta, og nå er vi glade for at vi tok valget. Huset var fullstendig nedslitt. Alt måtte gjøres: Maling, vindusskraping, ny vannledning, ny stigeledning, nytt elekstrisk anlegg osv osv i det uendelige. Do hadde vi bare i kjelleren, og hagen så ut som et villniss. Heldigvis hadde vi masse pågangsmot og hjelpsomme foreldre. Vi kom i mål, om ikke så brått.

I dag ble jeg minnet på disse første åra i eget hus. De voksne barna til noen venner av oss har kjøpt et stort, vakkert hus i et hyggelig strøk, – og det er minst like mye å gjøre på det huset som det var på vårt. De overtok sist uke, og denne uka har de hatt ferie og gått på med dødsforakt! I likhet med oss har de hjelpsomme foreldre. De river tapeter, fjerner vegger, skraper og maler, og alle som kommer innom forstår at dette kommer til å bli noe helt spesielt.

Da vi var på besøk der i dag, husket jeg følelsene vi hadde for tjuetre år siden, både de gode og de mindre gode følelsene, men mest av alt de gode. Den deilige følelsen av å jobbe på sitt eget hjem for å få det akkurat sånn som man ville. Arbeidsgløden og slitenheten, og ikke minst ei lita jente som sprang rundt og skulle hjelpe til hele tiden. Også der vi var i dag var det ei sånn lita jente. I dag hjalp hun pappaen sin med å rive plater på det som skal bli et deilig kjøkken.

Alt til sin tid, er det noe som heter, og jeg tror ikke jeg har lyst til å restaurere et gammelt hus nå. Likevel er jeg glad for at vi orket da vi var unge. Kanskje blir man litt ekstra glad i et hus der man har behandlet hver eneste flate med sine egne hender.

Nå er det neste generasjons tur.

De tror jeg koketterer

Når det er noe som gleder meg eller plager meg, så kommer det ofte ut av munnen eller fingrene mine i form av ord. Jeg er full av ord. Akkurat nå er det noe som plager meg. Jeg har som kjent gitt meg i kast med et deltidsstudium, 30 studiepoeng spredd utover et år. I utgangspunktet er det småtterier i forhold til hva jeg har gjort før, og jeg kommer garantert i mål med æra i behold.

Og da kan man spørre hva det er som er problemet, – for det er nemlig et problem. Jeg sliter skikkelig med meg selv, mye mer enn jeg gjorde da jeg var ung student. Da jeg var ung måtte jeg studere for å komme i mål med en utdanning som skulle gi meg adgang til et spennende yrke. Jeg var relativt ny i verden, og det ble ikke forventet mer av meg enn av andre studenter. Dessuten hadde jeg liten erfaring og var i grunnen fornøyd hvis jeg klarte å formulere oppgaver basert på litteratur jeg hadde lest. Senere har jeg tatt mer utdanning i flere etapper, og jeg erfarer at studiene går letter og lettere, mens den psykiske belastningen blir større og større.

Om andre forventer mer av meg, vet jeg ikke, – men jeg gjør det uten tvil selv. Nå har jeg profesjonell erfaring og et politisk perspektiv som jeg gjerne vil formulere i vettug litteratur. Det betyr masse arbeid. Mitt svake punkt er at jeg ikke har lest særlig mye faglitteratur de siste årene, og det er nødvendig å ha en teoretisk basis for mine egne erfaringer og tanker. Nå ligger ikke problemet i lesingen. Jeg har god tid til å lese, jeg forstår det jeg leser og jeg synes det er veldig givende å lese. Det er oppgavene som er tunge. To oppgaver er levert hittil i år, og jeg har fått bedre tilbakemeldinger enn jeg turde drømme om. Det setter jeg pris på, men tekster som er skrevet er historie, og foran meg ligger det mange, mange fler.

Neste oppgave skal leveres om to uker, og jeg har brukt mange timer på den denne helgen. Klokken åtte i dag tidlig våknet jeg med et rykk. Jeg må jobbe! Så føk jeg inn på arbeidsrommet mitt og satt der i et par timer før jeg spiste frokost. Jeg må utnytte tiden, for livet mitt består også av andre ting enn studier. Ikke minst er jeg betalt for å være lærer for en flokk niendeklassinger, og den jobben må alltid prioriteres. Egentlig går selve skriveprosessen greit. Jeg liker å skrive, og jeg har lett for å formulere meg. Forutsetningen er bare at jeg vet hva jeg vil si.

Denne gangen har jeg en ide om noe jeg vil si, noe jeg har tenkt på lenge. Likevel er det ennå uklart for meg hvordan jeg skal få uttrykt det, hvordan jeg skal formulere det og komponere teksten. Hodet mitt er fullt av maur, og jeg tenker på ideen min hele tiden, kontinuerlig. Det kverner og kverner i hodet mitt døgnet rundt, hjemme, på skolen, i butikken, – og jeg kjenner en stor kroppslig uro. Det handler ikke om en liten, beskjeden uro, men fysisk uro som i rastløshet, nervøshet, anspenthet. Først når det løsner, og det håper jeg det vil gjøre denne gangen også, finner jeg ro, – inntil det braker løs igjen.

Det som stresser meg mest er oppgavene vi får fra høyskolen. Det er så mye som interesserer og tenner meg innenfor det fagfeltet jeg studerer, men det er ikke alltid jeg finner denne tenningen i oppgaver som blir gitt. Jeg synes for eksempel det er fullstendig meningsløst å bli bedt om å redegjøre for en eller annen teori. Det oppleves som patetisk å skulle gjengi teorier enhver idiot kan lese seg til i en bok, og som leseren kjenner ut og inn. Når jeg kan bruke andres teorier for å styrke eller sannsynliggjøre mine egne funn eller synspunkter er det spennende, men å gulpe opp ting jeg har lest har jeg vokst fra. Det kan da ikke være bare jeg som har det sånn?

Før jul, hele den siste uke før julaften, skal jeg ha hjemmeeksamen. Hva hvis ingen av oppgavene apellerer til meg? Hva hvis jeg må velge pest framfor kolera (- bare det ikke blir svineinfluensa som setter en stopper for hele greia)? Og hva med semesteroppgaven til våren? Hva slags oppgaver får vi? Man skulle tro at de gode tilbakemeldingene jeg har fått ville hjelpe, men det gjør de ikke. Uroen bare øker. Veldig mye av min identitet ligger i yrket mitt. Jeg har brukt år av mitt liv på å bli en best mulig yrkesutøver, og av en eller annen absurd grunn føler jeg at verden rett og slett ville gå under hvis jeg ikke presterte bra nå som jeg skal teoretisere og vise at jeg faktisk er god på dette her. Thv erter meg og sier at jeg sikkert vil få fortsette på jobben, men at jeg kanskje må gå over til å rette ut brukte spiker på sløyden i stedet for å undervise elever.

Når jeg beklager meg til kolleger og venner over at jeg sliter med å være student, får jeg overbærende smil og syrlige kommentarer tilbake. Dette går så fint! Du bare koketterer! Hvorfor i all verden skulle ikke du klare dette? En kollega sa at jeg burde holde kjeft og ikke si noe om at jeg opplever dette vanskelig. Det ville spare meg for unødvendig fokus. Hun har helt rett i det, men jeg er altså ikke skrudd sammen på det viset. Det hjelper meg å rydde opp i følelsene mine ved å skrive og snakke om dem.

Det jeg vet nå er at jeg aldri, aldri, aldri mer skal studere på tradisjonelt vis. I stedet skal jeg sette av mer tid til å lese faglitteratur. Kanskje skal jeg forsøke å skrive litt mer fagrelaterte tekster også, – muligens her på bloggen. Saken er jo den at jeg elsker å studere, lese, skrive, lære og ikke minst formidle, – men jeg vil velge selv hva jeg skal lese og skrive. Jeg vil velge hvilken sjanger jeg skal skrive i, hvor mye eller lite jeg skal skrive. Ikke vil jeg utsette meg for eksamenspes og evalueringsangst mer heller.

Sånn, – da fikk jeg det ut. Denne gangen hjalp det likevel ikke. Jeg er like urolig.

Kvinner nesten uten klær

Jeg slutter aldri å undre meg over kvinners klesvalg, og nå skal jeg pinadø plage dere med det igjen. De siste dagene har jeg sett litt på TV: Frokost-TV, Sporløst forsvunnet, Skavlan, – og jeg blir altså så irritert fascinert over hvor ulikt menn og kvinner kler seg både som rollefigurer i fiksjonsfilmer og i det virkelige liv.

Tenk deg et hvilket som helst fjernsynsprogram, talk show, kriminalfilm, debattprogram. Tenk deg at de to hoveddeltagerne er av motsatt kjønn, og de starter opp helt og aldeles nakne. Hvis det bare handlet om å holde varmen, så hadde antagelig klær vært helt unødvendig i et fjernsynsstudio uansett. De er altså nakne, -og så begynner vi å kle på dem det de trenger for at de skal framstå som seriøse i vår kultur. For kvinnens vedkommede ville det vært fort gjort. Mens mannen antagelig ville fått på både bukser, skjorte, jakke og sko, ville kvinnen kunne stoppe lenge før. Hun kunne for eksempel nøye seg med en strømpebukse og en tunika, – eller hun kunne stille barbent i høye sandaler. Der mange menn knyter på seg et slips, ville kvinnen kunne vise bar hud nesten ned til navlen. Prøv å forestille deg det omvendt: En mannlig programleder i et seriøst program kommer barbent i studio og viser fram halve brystet sitt.

Jeg er ikke dum. Jeg har forstått at dette handler om å være sexy. Desto mer forundres jeg. Jeg mener, – jeg har ikke noe imot at folk prøver å se sexy ut når de er på jakt etter sex. Sexy er bra! Det forunderlige er bare at kvinnene velger å fokusere på naken hud og mye kropp i program som er ment å handle om noe helt annet enn muligheter til kopulering. Hvorfor blir de kvinnelige politietterforskerne i Sporløst forsvunnet iført kostymer som om de er på vei til et stevnemøte med en de håper å nedlegge innen fem minutter? Hvorfor kler journalistene i Frokost-TV seg som om de er på vei på en heidundrande fest? Hvorfor er de kvinnelige gjestene i Skavlan nedringet og utringet der de vrikker og åler seg på plass i stolen? Ta Carola på Skavlan i går, for eksempel. Hun troppet opp i strømpebukse og lang genser. Men hun er jo artist, sier kanskje du. Hun skulle jo synge! Ja, – hun skulle det. Hun skulle synge en religiøst inspirert sang om å finne sitt Betlehem. Dessuten skulle hun størstedelen av tiden delta i en seriøs samtale om hvorvidt helsesituasjonen til verdens befolkning har blitt bedre eller sämre med årene. Fremmer det seriøsiteten å kle seg på en måte som gjør at lyden av kropp og kjønn blir mye sterkere enn mulige intelligente utsagn som måtte komme fra munnen hennes? Dessuten faller jo argumentet med artisteriet på sin egen urimelighet. Jeg mener, ingen mannlige artister kler seg som om det mest av alt handler om å vise fram mest mulig kropp, og de er vel også interessert i å framstå som sexy?

Eller er de kanskje ikke det? I hvert fall ikke hele tiden. I hvert fall ikke når fokuset bør være på en sak som er viktigere enn deres egen bare hud.

Så var jeg der igjen! Det blir ikke siste gang.