Tentamensdisiplin

Norsktentamen høsten 2009 er et tilbakelagt stadium, og vi kom i mål. Jeg kan ikke si annet enn at sånne dager er litt av en sjau. Klokka åtte var tre lærere og noen ivrige elever på plass for å rigge maskiner. Fire tunge ståltraller med maskiner ble dratt til klassrommet, femtifire PC-er skulle settes opp, få strøm og logges på. Når vi er ferdige ser gulvet ut som en spagettikjele.

Klokka halv ni satt alle elevene ved pultene sine, og det så rett og slett helt vilt ut. Rommet er alt for trangt, men vi har faktisk ingen andre muligheter. Mellom pultene er det så trangt at jeg må finne meg noen stier der jeg kan gå når jeg skal forsere rommet, og elevene sitter så nær hverandre at de hører magen til naboen rumle. Tentamen er viktig. Resultatene fra denne dagen er i stor grad med på å avgjøre elevenes terminkarakter, og da burde de kanskje hatt noe bedre arbeidsforhold enn dette her.

Klassen var altså på plass, og det var jeg også. De andre lærerne hadde andre unger å ta seg av. På grunn av sykdom måtte vi omdisponere staben litt, og jeg ble alene med de femtifire de første to timene. Det er egentlig ikke noe problem. Det er mine unger, og de vet hvordan vi skal ha det. Vi hadde en tentamen for en ukes tid siden, og da var vi misfornøyde med arbeidsroen. Vi betyr egentlig både elever og lærere. Når alle er slitne sånn i ellevetida, kan det skje at noen begynner å hviske, lage ablegøyer, dele en sjokolade. Sånn kan vi ikke ha det. Det er et vanskelig tema dette med arbeidsro. Jeg har vært på kurs med lærere, og de kommer faktisk senere til ro enn en middels klasse. Våre elever oppfordres til aktivitet, til å gi hverandre respons, til å diskutere og lese hverandres tekster. Når tentamen kommer og alt skal være stille, så sliter de med å få det til.

Det er lærerens ansvar å sørge for arbeidsro. Vi kan gjerne bli sure på elever som snakker når de ikke skal, men til syvende og sist er det oss lærere som er arbeidsledere og sjefer, og det er vi som skal sørge for at alt foregår som det skal i klasserommet. Denne gangen hadde jeg forklart elevene grundig at dette er en prøveeskamen, at alle har krav på ro, at de må lære seg eksamensdisiplin nå – så de ikke blir bortvist når den virkelige eksamen kommer. De hadde fått beskjed om at jeg ikke kom til å tolerere noen form for avvik. Da ville de bli bortvist fra tentamen, og de ville måtte ta den igjen på en fridag senere i høst

Det virket.

Akkurat i det sekundet prøven startet var det noen som prøvde seg. Mente hun det tro? Et glefs (Jeg biter aldri!) var nok til å overbeivise den siste tviler. Etter det var det fullstendig ro hele dagen. Minnepinner og oppgaver ble delt ut, og så var de i gang. Først oversatte de en tekst fra bokmål til nynorsk, – så var det å skrive en tekst. De skrev og skrev og skrev. De som hadde tid gikk ut i en av skolens to felles pauser. Mange tok ikke sjansen på det, – tenk om de fikk for dårlig tid i den andre enden! Innimellom ble det spist og drukket litt, men det spises påtagelig mindre godteri på tentamen enn det gjorde for noen år siden. Hvorfor vet jeg ikke.

Da klokka passerte elleve kunne jeg høre at noen slet med å holde ut. Ingen snakket, – det våget de ikke, – men de vred seg på stolene, sukket tungt, gjespet. Det er ikke bare -bare å sitte så tett hele dagen. Det er varmt som i en bakerovn. En hadde glemt nynorskordlista si. Naboens ordliste lå der og fristet bare tjue centimeter unna, men han kunne ikke strekke ut hånden for å låne. Bestevenner som er vant til å dele det meste turde ikke strekke ut en hånd for å ta en drue fra nabopulten. Selv litt øyenflørting ble møtt med stramme lærerblikk i dag.

Til mandag skal jeg være snill igjen.

Bortsett fra de to første timene, var vi to og tre lærere i rommet, – og vi hadde nok å gjøre. Hender strekkes i været kontinuerlig: Kan du hjelpe meg med å få inn stavekontrollen? Kan jeg gå på do? Jeg kommer ikke i gang, – kan du se på innledningen min? PC-en min faller ut? Kan jeg spisse blyanten? Jeg har vondt i hodet? Heter det forkjørsvei når man kjører inn til et hus? Vil du hente en utskrift i skriveren for meg? Det siste spørsmålet fikk vi omkring 70 ganger i løpet av dagen. Mange liker ikke å lese korrektur på skjermen, og da må det altså en ekstra utskrift til. Vi voksne sprang som piska skinn, og jeg rakk knapt få i meg ei skive brød i løpet av dagen. Men jeg liker det. Til tross for et strengt regime er det god stemning, og jeg liker litt tempo.

Etter tolv begynte de første å levere. I løpet av dagen ble femti-fire PC-er og ledninger plassert i riktig ståltralle, minnepinner samlet inn, utskrifter sortert og rommet ryddet

– og så var klokka to og den siste eleven ruslet ut døra!

Endelig helg. Men jeg har som kjent anlegg for selvpinsler, og dessuten mye å gjøre. For å være sikker på at jeg ikke kunne vri meg unna, hadde jeg lovet elevene at karakteren på delprøve 1, – nynorskoversettelsen skulle ligge ferdig evaluert på Fronter før klokka seks i dag. Jeg hentet meg en kopp kaffe og hev meg i rettinga. Det gikk fint. Nå gjenstår bare femti-fire tekster, til sammen omkring 200 sider. Hvis jeg tar fire om dagen, er jeg ferdig om to uker.

Da jeg forlot skolen klokka halv seks hadde det begynt å snø.