Når skoledagen er over og det er onsdag, så kan jeg bare glemme alt som heter sofa, aviser, fred og ro, – men jeg får altså noe bedre i bytte. Kjøreturen for å hente våre to små brukes til å slappe av med radionyheter. Så braker det løs! Ingen skulle tro at de hadde hatt en lang dag med full rulle på skole og SFO. De er fortsatt fulle av energi og klare for rock i bilen.
Hvis du lurer på hvor mange ganger man rekker å høre Oro jaska beana på 25 kilomterer, så kan jeg fortelle deg det: 5 1/2 gang, – og det inkludert to små som gauler i vilden sky. De vil bare høre på den samme gruppa, men i dag slapp de heldigvis til en annen sang også, en versjon av No milk today, – sunget på en blanding av samisk og engelsk.
Hjemme var det tid for middag, og M trodde at kyllinglever i fløtesaus var det samme som leverpostei, – og siden leverpostei er godt, spiste hun med god appetitt. Mens ungene spiste, spurte de Thv om de kunne få omelett på skolematen i morgen. Det er han som står for matpakkesmøring her i huset. Det kunne de selvfølgelig, men omelett kan man lage selv når man er seks og sju år gamle. Det vanskeligste er å hakke hull i eggene. Det første slaget ble gjerne for slapt, det andre for hardt, – men man kan ikke lage omelett uten å knuse egg, og det gikk bra.
De er både ivrige og konsentrerte mens det står på, men hvis du tror noe går stille og rolig for seg, så tar du veldig feil. De sloss om å få sitte oppe på benken for å se omeletten stivne, og det er som kjent nesten som å se maling tørke,det tar tid, og da lager M noen ablegøyer i mellomtiden. Her er intet kjedelig øyeblikk.
Selv om prosessen er viktig, og det bør den være så lang tid som den tar, så skal man heller ikke kimse av et godt resultat:
Da morgendagens meny var i orden, var det tid for lekser. Vi satte oss tilbake ved det store bordet. C skulle telle penger, legge sammen og skrive regnestykker. Han fikk hjelp av Thv.
M synes sånne skolegreier er litt pesete, og hun blir litt demotivert av at storebror kan absolutt alt i hele verden. Han kan regne med store tall, leser som en voksen og vet at gul heter yellow på engelsk. Selv får hun ikke helt retningen på verken bokstaver eller tall ennå. Når hun skriver vil liksom hånden en annen vei enn det hun vil. Noen ganger vinner hånden, og noen ganger vinner M.
Denne lesingen er også vanskelig. I dag skulle leseleksa til og med læres utenat. Det kom litt skjevt ut først:
En, to, tre, fire, fem, seks, sju,
reven er en hønsetjuv.
Sju, seks, fem, fire, tre, to, en, null,
reven stjal et hønseben.
Hun ble visst litt for ivrig.
Men vi gir oss ikke, og etter minst femten repetisjoner og litt skriving, så satt det. Det var da det skjedde, det merkelige: Plutselig så hun en viss sammenheng. Kunne hun lese? Hun kunne ikke det, ikke helt, men hun gjenkjente ordbildene. Det skjedde noe som gjorde at forståelsen løsnet og noen brikker falt på plass oppe i det lille hodet hennes.
Noen knekker lesekoden raskt, andre trenger litt mer tid. Egentlig spiller det ingen rolle om det går fort eller sakte. Hun har et helt liv, nesten 100 år, igjen å lese.
Egentlig har hun ikke vært så ivrig på å øve på verken lesing eller skriving. Det meste ligger i selvtilliten, og jeg tror hun har vegret seg nettopp fordi hun har følt at det var uoppnåelig å lære dette store som C kan. Og når hun ikke forsøker, så blir hun heller ikke avslørt. Men i dag løsnet det altså, og da ble hun helt hyperaktiv. Hun ville bare lese og lese og lese. Til og med deler av barne-TV ble forsaket. Hun overlot skjermen til C, sprang bort i ranselen og hentet boka si, og så måtte Thv høre at reven er en hønsetjuv om og om igjen.
Jeg tror aldri noensinne han vil stole på en rev etter dette.
Livet leker 