Selv om jeg har hatt mye å gjøre i høst, har det stort sett gått greit med både jobb og studier. Jeg har tatt en ting om gangen og fått ting unna.
Det var da. Nå kjenner jeg at skredet har løsnet, og det noe så voldsomt. Jeg har en dato rett der framme: Søndag 29. november, første søndag i advent. Da skal den siste oppgaven leveres før eksamen. Det er bare 24 dager til. I løpet av de 24 dagene skal jeg altså skrive en oppgave til høyskolen, rette 50 norsktentamener inkludert en nynorsk oversettelse, lese og evaluere 50 dikthefter som elevene jobber med nå, evaluere 50 nynorskprøver og 54 prøver i historie. Samtidig har man jo sin jobb, sitt hus, sin mann, noen småbarn og et sosialt liv. En sekstiårsdag ligger og venter, og torsdagen før oppgaven skal leveres skal jeg ha lesesirkelmøte for mine naboer. Det er visst min tur, har jeg fått vite. Da må huset være i orden og menyen klar.
Hjelpes meg!
Jeg kjenner tendensene til panikk snike seg inn bakveien. Det er på tide å koble inn kaospiloten, lage en plan, komme i gang med en oppgaveformulering, sørge for at hver dag spiser opp sin del av to-do-lista, trekke pusten, engasjere ektemannen i det som hører hus og hjem til og bare komme i gang, – rett og slett!
Første desember er jeg i mål med denne arbeidsperioden. Da er oppgaven levert, elevenes karakterer satt og jeg kan lene meg tilbake. Men jeg kan ikke sitte tilbakelent særlig lenge. Det er jul snart, og jul vil vi ha her i huset. Det betyr både matlaging, baking og julegavehandling. En uke før juleferien får jeg eksamensoppgaven min, og så er jeg i gang igjen.
Første juledag kan bli en fin og fredfyllt dag, tror jeg.
Livet leker 