Vi har alminnelig verneplikt i Norge. Dette året har det vært Henriks tur til å forsvare konge og fedreland. Motivasjonen har for det meste vært god, selv om han nok til tider har ønsket han var helt andre steder. Vi er fan av fedrelandet her i huset. Når det gjelder kongehuset er vi nok også åpne for andre varianter. Om et land skal ha et forsvar, er det mye som taler for alminnelig verneplikt, – men jeg skal spare deg for de politiske utlegningene denne gangen. Uansett er jeg stolt av sønnen min fordi han gjør det han mener er riktig, selv om det finnes andre og mer behagelige utveier.
I dag kom han hjem på permisjon, og plutselig sto det en soldat innenfor døra vår. Det er hans siste permisjon. Om fem uker dimmer han, og da må både konge og fedreland finne noen andre til å forsvare seg. Meg kan han få lov til å forsvare resten av livet om han vil.
Livet leker 