Hilsen fra Skjervøy

I vinduskarmen på arbeidsrommet mitt har jeg en samling duppeditter av ymse slag. Kanskje hører de bedre hjemme i søplekassa enn i vinduskarmen, men siden jeg aldri fant ordet kaste i ordlista mi, blir de stående. Hvis du ser helt til høyre i bildet, kan du kanskje se en liten fyr med gul regnbukse og sydvest, – en liten fisker?

bord

Han ser ganske fornøyd ut der han står med sitt lune smil og glimt i øyet. Men så er det jammen litt av en torsk han har fanget også. Jeg er ikke helt sikker på når jeg fikk ham, men det var antagelig før sommeren 1963. Da var jeg nemlig på Skjervøy for siste gang før jeg ble voksen. Mamma er fra Vesterålen, men da hun skulle ut i arbeidslivet i 1954 havnet hun som nyslått sekretær og bokholder hos firmaet Kåre Renø på Skjervøy. Hun var bare sytten år gammel da hun flyttet alene inn på en liten hybel, og hun har fortalt meg hvor rik hun følte seg da hun fikk sin egen lønn. Det ble spart til servise og møbler, blant annet en liten, rød salong som jeg kan huske fra jeg var liten. Og så gikk det som det ofte går. På Skjervøy møtte hun en kjekk ung mann. Allerede i 1956 da hun bare var nitten år gammel, sto bryllupet i Tromsø domkirke. Fire år deretter kom jeg til verden.

fisker

Jeg vet at jeg var på Skjervøy sommeren 1963. Da var jeg 3 1/2 år gammel. Mamma var ikke med hele tiden, så ingen har fortalt meg noe om hva som skjedde den sommeren. Det jeg mener å huske, det husker jeg altså helt av meg selv. Et par år senere ble nemlig foreldrene mine skilt, og jeg kom ikke tilbake til Skjervøy før jeg ble voksen. Noen kontakt med besteforeldrene mine hadde jeg heller ikke,

jj

– ikke før i august 1982. Da var Thv og jeg på vei nordover for å jobbe på en skole i Finnmark. På vei oppover dro vi ut på Skjervøy for å besøke farmor og farfar. Mamma hadde fortalt meg så mye om dem: at jeg på mange måter lignet på farmor og at farfaren min var en trivelig kar. Nå hadde jeg sjansen til å treffe dem igjen. Det var en spesiell opplevelse både for dem og meg. De hadde ikke sett meg på 20 år, og nå tok de meg imot med åpne armer (At jeg hadde med en katt som presterte å tisse i senga deres den første natten vi var der, velger jeg å glemme!). Besteforeldrene mine hadde jeg dessverre glemt, men da jeg kom inn i huset deres på Skjervøy, kjente jeg meg igjen med en gang. Da jeg sto i gangen, beskrev jeg hva som ville møte meg når jeg kom inn i stua. Jeg husket formen på rommene, at kjøkkenet var rundt en sving til venstre i stua og at det var en dør derfra og ut i hagen. Det stemte alt sammen.

Så spurte jeg farmor om de hadde et uthus, og det hadde de. Jeg kunne huske den stramme lukten av gamle jutesekker, at det var mørkt og at jeg var redd. Da kunne hun fortelle at en dag den siste sommeren jeg var der, hadde jeg lekt med noen større barn. De hadde tredd en striesekk over hodet mitt, plassert meg i en vedbinge eller noe sånt og så løpt fra meg. Der sto jeg og skrek til farmor hentet meg. Jeg kunne også huske at jeg fikk vanne blomstene i hagen med en liten vannkanne. Dette siste finnes det et bilde av, men episoden i uthuset har ingen hjulpet meg med å erindre.

Inne i stua sto ei kiste, og farmor åpnet den. Der lå det ei filledokke med blå bukser og gule fletter. Den hadde jeg glemt igjen den sommeren. Må jeg fortelle at jeg kjente den igjen med en gang?

Nå er begge besteforeldrene mine døde, og jeg kommer neppe til å reise til Skjervøy igjen. Men den lille gummifiskeren skal få fortsette å stå der i vinduet og kikke på meg med sitt lille smil.

torsk

Advertisements

6 responses to “Hilsen fra Skjervøy

  1. Kom tellbake tell Skjervøy:) Så kan dåkker komme på besøk tell oss, vi bor bære 30 min unna!:D

  2. Jeg får tårer i øynene jeg, …men det er sikkert bare feberen som herjer…

  3. Tak for turen tilbage i barndommen, jeg kan godt forstå, at den fiskerfigur skal blive stående. Jeg var indlagt som 2½ årig, og da forældre ikke måtte være der, kan jeg også bekræfte at jeg kan huske noget fra den gang 🙂

  4. Det gjør dere jo, Katrine.

    God bedring, 9na.

    Merkelig hvordan noen av oss husker å så mye, mens andre har glemt alt, Lene. Hva kan det komme av?

  5. Det var en dejlig erindring, du fortæller om, Hege! Jeg er imponeret over, at du kan huske så langt tilbage. Jeg kan selv kun huske tilbage til 4-5 års alderen. Men måske er det sådan, at vi kan huske de store og skelsættende oplevelser …

  6. Jeg undrer meg også over alle detaljene jeg husker. Ofte er det de små og lite vesentlige.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s