Årets utetur med klassen er historie. Vi har tilbragt 24 timer i idylliske Stuevika på Søndre Sandøy. Stedet anbefales, men om du tror at en skoletur med femti fjortiser bare er idyll, så kan jeg fortelle deg at det ikke er helt sånn, bare nesten. Denne gangen var vi bare to lærere som skulle reise. Heldigvigvis hadde vi selskap av fire, initiativrike lærerstudenter, fire jenter som tok ansvar, hentet vann og tilbød ører og hender til dem som ville ha kontakt med en voksen. Uten dem kunne vi neppe reist denne gangen. Min kjære kollega er heldigvis av friluftsslaget. Du vet de som er født med ski på beina og klatresele rundt livet, god kondisjon og sterke muskler. Sånne er gode å ha. Dessuten er han mann, og selv om damer er like gode på tur som menn, er det greit med flere slag.
Positive foreldre kjørte oss til den ytterste nøgne ø, og der startet turen med ferge fra Skjærhallen til Nedgården. Vi var så mange at de måtte sette inn en større ferge enn den de bruker på denne tiden av året.
Søndre Sandøy kjenner du allerede her fra bloggen. Sist vi var der var det sommer, – nå er det sen høst, mørkt og kjølig. Fint er det uansett med gamle hus, grusveier og kuer i havnehagen. Dette er det beste Norge har å by på i kategorien Saltkråkan.
I Stuevika er det plass til mange mellom furutrærne. Vi har vært på tur med denne gjengen før, og de har blitt flinke til å sette leir. Det tok ikke mange minutterne før lavvoene var på plass, madrasser og soveposer rullet ut og ungene klare for aktiviteter.
Så langt er alt bare velstand. Alle er blide, smiler og ler. Brødskiver og annen mat går ned på høykant, og det lekes. Fjortenåringer kan leke, hvis du trodde noe annet. En gigantisk huske gir skikkelig himmelutsikt, og den får jeg også prøve høyt, høyt til værs. Noen klatrer i trær, spikker pinner og løper hojende rundt i skogen.
Søndre Sandøy er siste utpost i denne delen av Norge, og rett over sundet der ligger Sverige. Om det sto om livet kunne vi faktisk svømt over dit. I hvert fall jeg. I hvert fall om sommeren.
Været var akkurat som vi hadde bestilt det: Tørt og kjølig, men ikke for kaldt. Da vi kom var det lavvann, og mange valgte å gå en tur i fjæra for lete etter sånt man leter etter i fjæra.
Vi må alltid vurdere om vi skal organisere leken eller la ungene være i fred. Det er fordeler og ulemper med begge tilnærmingsmåtene. Denne gangen ble det organisert lek, og lekene er av det slaget som tvinger elevene til å samarbeide, samtidig som det gir god trim til lattermusklene. Det forundrer meg faktisk at elevene våre er så positive til dette. Lagene løper fra post til post, de går inn for oppgavene i håp om å vinne den fantastiske premien: En pose mashmallows. En av oppgavene handlet om å produsere og framføre en sang. En av gruppene klarte til og med å akkompagnere seg selv med en ringdans. Og hele tiden ler de så jeg kjenner jeg får tilført den energien jeg vet jeg vil trenge senere på natten når det begynner å røyne på.
På en sånn tur er det viktig med et samlingssted. På denne årstiden må det være et bål der, og så skal det helst være mulig å finne en voksen om man trenger det. Dette er ikke små barn, og de fyker rundt uten særlig tilsyn. Heldigvis skjer det sjelden noe alvorlig, men også denne gangen støtte noen sammen så de så stjerne og soler, fingre ble rispet og løpende unger feilberegnet trærne og fikk en kvist i panna. Takk skjebne for at sånne kvister er så dårlige til å sikte. De traff ingen øyne denne gangen heller. Rundt bålet kan man uansett få litt trøst og varme i skrotten.
Middagen blir ikke laget på bål, men vi har da med primuser. Skolen er godt utstyrt med friluftsutstyr, og godt er det. Det er ikke lenger sånn at ungene kan hente det de trenger på loftet hjemme. Etter en stund begynte det å dufte liflig både her og der. Noen få satset på en enkel Rett i koppen, men de fleste stekte og braste for å få noe varmt i kroppen. To av gutta slo skikkelig til. De laget stekt ris, en rett den ene av dem har med fra sitt hjemland. Disse to kameratene ga oss andre underholdning verdig et fjernsynskjøkken. Den ene er evig optimist, den andre ditto pessimist. Nå skulle de lage alt fra bunnen av, skjære grønnsaker med sløv kniv, steke kjøtt og i det hele tatt, – og det var store mengder det var snakk om. De spilte på hverandres strenger, kommentarene haglet i luften, den ene kommanderte, den andre protesterte – og hele tiden lo de og gestikulerte så vi andre lurte på om vi hadde betalt for underholdningen.
Å dra på tur på denne måten er en slags kulturoverføring, og det blir en del spøk om at vi aldri fryser, er sultne eller pyser på annet vis. Vi er faktisk vikinger. Noen, les: én, ville gjerne bevise dette så det aldri skulle være noen tvil. Etter middag hev han seg i badebuksa, vasset ut på dypt vann og med et froskestup var han under bølgene. Etter en liten svømmetur kom han opp og påsto at det i grunnen føltes deilig.
Det betalte seg, for å si det sånn.
Han hadde skjønt kodene, og klarte å overbevise alle om at han ikke frøs. Om han egentlig gjorde det, fikk han fort varmen igjen. De fleste er flinke til å kle seg, og til min glede ser jeg at de gamle strikkeplaggene er på vei inn igjen. Flere og flere kommer med gamle eller nystrikkede kofter og gensere.
Kvelden var ennå ung, og min tøffe kollega rigget opp en kontrapsjon som virkelig var utfordrende. Ungene fikk på en klatresele. I enden av den var det festet tykke strikker, og disse var festet i noe solid. Så handlet det om å ta sats, løpe så fort man kunne for å komme så langt bort på banen som mulig. I det man ikke klarer mer, blir man rykket tilbake av strikken. De mest spektakulære hoppene klarte jeg ikke å få tatt bilde av, og det er synd. Men dette gir et visst inntrykk av det som skjedde: En skikkelig manndomsprøve.
Når jeg er på skoleturer er min plan A alltid å finne et sted der jeg kan sove alene, helst under åpen himmel. I fjor sov jeg under en presenning, i år fant jeg meg et eksklusivt nattelosji. På stranden lå flere fritidsbåter med bunnen i været, og jeg valgte meg en av dem, en gammel GH 14 eller noe sånt. Der rigget jeg meg til med liggeunderlag, min oppblåsbare pute og en sovepose for ekstremvær. Jeg lå der store deler av natten. At jeg ikke sov noe særlig, er en annen historie, men jeg frøs i hvert fall ikke. Det var selvfølgelig mørkt som i en i sekk, men det var bare deilig. I løpet av natten hadde jeg selskap av en liten mus som romsterte rundt. Kanskje luktet den matposen min og håpet på et gratis nachspiel.
Noe av det ungene gleder seg mest til er selvfølgelig natten. Da slutter vi lærerne å organisere dem, det blir mørkt og koselig, bålet brenner – og det meste kan skje. Alle går på besøk i lavvoene og teltene til hverandre. Det flørtes over en lav sko, og noen forsvinner bak et tre før de kommer fram med blanke øyne og røde kinn. Rundt bålet sitter en gjeng og småprater, pyrer og koser seg til langt, langt på natt. Jeg hører småpraten deres der jeg ligger under båten min.
Og så kunne jeg stoppet der og latt deg bli i idyllen, men sånn er det altså ikke. Ingen skoletur uten dramatikk. Det ser ut til å være en naturlov. Vi er alltid mange når vi drar på tur, og det er alle slag: To kjønn av ulike typer, unger som er rolige av natur, og de mer agressive, fem – seks ulike nasjonaliteter, – alt det som skal til for at det kan komme til å skje noe. Og det gjør det, alltid. Helheten er likevel ro og hygge, og noen merker ikke en gang det negative som skjer. Tenk om det kunne fortsatt sånn.
Det minste problemet er at en bitte liten gruppe elever må lage mye lyd absolutt hele tiden. De hyler og skriker, gaper og vræler og til slutt er de så slitne og høyt gira at de får en dundrende hodepine. Det gjør dem ampre og lite tolerante for de andre elevene. Jeg bør neppe fortelle deg at det er de samme fire -fem elevene som står for dette hver eneste gang vi er på tur. Det merkelige er at de over hodet ikke får med seg at de andre blir lei av dem. De er så midt i sen egen oppspilthet at de ikke bryr seg om at de vekker dem som skal vil sove. Men når de selv blir trøtte, tåler de knapt at de andre snur seg i soveposene før de glefser til.
Men dette er bagateller. Sånn i tretida ligger jeg lunt og godt i soveposen min og krysser fingrene for at det skal gå bra. Så hører jeg dem: En gruppe ansvarsbevisste jenter kommer for å hente meg. Det er i gang! Jeg skal ikke gå i detaljer, bare konstatere at det ikke er uventet. Det begynner med en bagatell og utvikler seg til negativ adferd av både verbal og fysisk art. Det er til dels grovt det som foregår, – det blir lett sånn når man er ung og uerfaren og sliten og trøtt og har vondt i hodet og ikke orker mer. Heldigvis er de lette å roe. De gjensidige beskyldningene blir satt på vent til dagen etter, noen må gråte seg ferdig, – men så krabber de ned i soveposene, og forhåpentligvis sovner de. Det blir i hvert fall stille.
Klokka er halv fire da dramaet er over, og det er snart morgen. På vei bort til båten min går jeg forbi bålet. Der sitter noen som har skjønt bedre. De er totalt på siden av det som har skjedd, – orker ikke engasjere seg i det en gang. De smiler bare skjevt av dem som alltid må rote seg opp i noe. Selv sitter de tett sammen rundt bålet. Antagelig prater de om livet, døden og kjærligheten, – akkurat sånn ungdom har gjort i alle tider. Jeg burde be dem om å legge seg, men jeg lar det være. De har en lykkestund på jord.
Om morgenen går alt fort. Lavvoer pakkes, frokost spises og noen klemmer seg sammen rundt bålet. Vi voksne sjekker og sjekker at de har fjernet all søppel, mens ungene surmulende påstår at vi aldri er fornøyde. Det er riktig det. Vi er ikke fornøyde før det er perfekt. Rett etter oss kommer Oslofjordens friluftsråd for å kontrollere plassen. Mens ryddekaoset dominere, trekker vi elever til side. Nattens kamphaner får et lite kurs i konfliktløsning, og ikke minst beskjed om at vi voksne er til for å brukes. Elever som har vist framgang blir også trukket til side. Noe får vite at vi har observert spesielt godt kameratskap. En elev som alltid pleier å rote seg bort i konflikter blir engstelig når jeg tar ham til side. Han er så vant til å bli korrigert. Denne gangen har han hatt en aldeles fortreffelig tur. Da jeg hørte at det var bråk om natten, trodde jeg ærlig talt at han var midt i begivenhetenes sentrum. Det var han ikke. I stedet satt han sammen med den hyggelige gjengen rundt bålet. Jeg ville fortelle ham at det var et klokt valg, og han smilte fra øre til øre over rosen.
Det blir folk av dem, – det tar bare litt tid.
Mer enn et langt døgn.
Livet leker 