Monthly Archives: oktober 2009

Lærere in spe

Vi har studenter i klassen, fire jenter fra andre år i lærerutdanninga har kommet for å øve seg i klassen vår. De kommer til en klasse som kan dette med å være øvingsklasse. Elevene har hatt studenter både her på ungdomsskolen og på barnetrinnet, og de har blitt gode på å evaluere studenter. Da jeg skulle møte studentene for første gang, spurte jeg elevene mine hva jeg skulle melde til studentene. At de må kunne noe, sa ungene. Meldingen er avgitt og forstått.

Studentene er hos oss tre uker nå i høst og tre uker rett etter jul. I denne første perioden skal de observere mye. De ser på hvordan vi gamle underviser, observerer elevenes adferd og forsøker å bli en del av klassen. Akkurat det siste falt fort på plass da de var med oss på tur forrige uke.

De to siste ukene begynner de så smått å undervise. For at de skal få ta ett skritt om gangen, sørger klassens lærere for forberedelsene. Vi setter oss ned med studentene og hjelper dem med å legge opp timene trinn for trinn. De får våre PowerPointer, oppgaver osv, og så går de inn i klassen og øver seg. Noen ganger kan de også speile en time. Det betyr at en erfaren lærer kjører en time, og så går studenten inn i neste gruppe og speiler den samme timen. Fordi vi ofte deler klassen i to, får alle studentene anledning til å gjennoføre hvert undervisningsforløp minst to ganger. På den måten kan vi ha veiledening i mellom hver økt. Etterpå kan studentene gå inn og korrigere sin egen undervisning.

Det er flott å ha studenter. Til hverdags går jeg her i min selvtilfredshet og tror at det meste er greit. Når studentene kommer ser de klassen og min undervisning fra en helt annen vinkel, og både elevene og jeg kan få fine tilbakemeldinger. Jeg merker også at jeg ser meg selv og min egen praksis med andre øyne når rommet er fullt av studenter. Jeg blir rett og slett mer kritisk, og det er ikke det dummeste. Når studentene underviser sitter jeg nede blant elevene, og det er også en interessant opplevelse. Jeg ser for eksempel at det skjer mye mer mellom elevene enn jeg ser når jeg selv underviser. Det kommuniseres på de utroligste måter, og flere enn jeg kanskje trodde faller ut og tilbringer timene på siden av det de egentlig skal.

stud

Når studentene kommer tilbake etter jul skal de overta undervisningen. Da tar de ansvar for hvert sitt fag og hvert sitt emne. Planen er at de virkelig skal leke lærere. De både planlegger, gjennomfører og evaluerer egen undervisning og elevenes læringsutbytte. I tillegg må de utføre alle de praktiske oppgavene sånn som inspeksjoner, fravær, ryddig og alt det andre som hører med til jobben.

Vi har veiledningssamtaler både før og etter undervisningstimene, og disse samtalene er noe av det viktigste med hele praksisen. Det er her studentene skal reflektere over sin egen praksis. I tillegg til å kommentere undervisningen både før og etter at den er gjennomført, skal studentene ha veiledning om klasseledelse. De skal også øve seg på å rette tekster, lage prøver og mye, mye annet.

Jeg liker å ha studenter. Det skjerper meg veldig. Jeg må ha alt mitt på stang. Dessuten tvinger det meg til å fokusere på det vi driver med. Hvis jeg skal kunne lære studentene noe, må jeg kunne reflektere over min egen praksis i klassen. På mange måter tror jeg at jeg lærer like mye av dette som studentene gjør.

Det har hendt at vi har hatt studenter som gjør en dårlig jobb, som ikke forbereder seg, som ikke synes elevene er verdt en skikkelig innsats. Noen ganger stryker de i praksis. Men det hører til sjeldenhetene. Som regel er studentene både flinke og ivrige. De fire jentene vi har nå gjør en veldig god jobb. Først og fremst har de et oppriktig ønske om å bli lærere. De forebereder seg godt, kan stoffet sitt og er vennlige mot elevene. Dessuten forstår de betydningen av å være en tydelig leder i klassen.

Vi trenger flere lærere i Norge. Nå får vi fire, flotte, flinke nye.

Vinbonden

Vi har som kjent denne drueplanten som klatrer oppover veggen vår. De siste årene har den fått selskap av fettere og kusiner av ulike slag, og vår landbrukseiendom på svimlende 400 kvadratmeter er i ferd med å bli en vingård. Rosene mine blir rett og slett fortrengt.

For ganske mange år siden laget Thv en vending vin. Det er mye druer det er snakk om, og etter pressing og styr fant noe over tjue flasker rødvin veien ned i kjelleren. Bør jeg fortelle hvordan det smakte? Pyton! Vinen var både rød, flytende og alkoholholdig, men det var også alt. I festlig lag hentet min kjære opp en flaske, og så ble det smakt til allmenn forlystelse. Siden de samme druene gir deilig saft, ble vi enige om at vi heretter skulle lage nettopp det.

Men han glemmer fort, bonden. I år har han tatt til side 10 kilo druer, – og sånn stille og forsiktig forsøker han seg igjen. I dag var maserasjonstiden over, og han har stukket om det som skal bli en ny runde med fæl vin. Fermeteringen er i gang. Det er i grunnen merkelig. Mannen elsker vin, god vin, spesielt god vin. Han samler på vin, og er mer enn kritisk. Likevel tror han visst det skal skje et mirakel denne gangen.

Jeg bare smiler.

Låt honom holda på.

vin

Svineinfluensa kan jeg ingen ting om

De sier at svineinfluensaen er i ferd med å falle i hodet på oss her i småbyen også. Nå er det ikke så mange som er sjuke, og ikke er det visst særlig farlig heller; men influensa er influensa, og nå har den i følge avisene kommet. På skolen er de fleste elever og lærere på plass, og ryktet forteller at de som er hjemme og syke ligger under for helt andre lidelser. Med unntak av en klasse der 16 av 54 elever er syke, er fraværet ordinært for årstiden, men noe tyder på at det ikke vil vare.

Helsepersonell blir vaksinert. Folk i risikogrupper blir vaksinert. Etterpå er det tid for alle oss andre. Men det kan visst gå både vinter om ikke vår, og først om en måned eller to kan vi brette opp ermene for å motta nålen. Da er kanskje det verste over, vi har vært sjuke og er immune hele gjengen. Selv har jeg absolutt ikke lyst til å vaksinere meg. Jeg er sunn og frisk, og er overbevist om at jeg tåler en omgang influensa. Jeg synes kanskje det hele blir litt hysterisk.

Men strengt tatt er det vel relativt uinteressant hva jeg har lyst til eller hva jeg måtte synes eller mene. Jeg er ikke lege, jeg har ikke kompetanse på svineinfluensa, pandemier eller virus i sin alminnelighet. Det jeg kan om emnet, har jeg lest i avisene, og journalistene har sin agenda. Hvem er jeg til å sette meg over dem som forvalter vår felles helse? Når de som har påtatt seg det store ansvaret sier at jeg absolutt bør vaksinere meg, så gjør jeg det. Jeg velger rett og slett å bøye meg for ekspertisen i Folkehelseinstituttet. De kan ta feil og de kan overdrive, men uansett har de høyere kompetanse enn jeg.

Det er felles for alle vaksiner at de ikke bare handler om meg og min helse. Blir jeg syk, kan jeg smitte andre, for eksempel de små barna jeg har omsorg for eller noen av elevene mine. Blir jeg så syk at jeg må på sykehus, opptar jeg plassen til en annen som er alvorlig syk. Det er for meg et like viktig argument som kritikken av at rike Norge har kjøpt for mange vaksiner. Det har vi moralsk sett gjort, uten at det er noe spesielt for denne vaksinen. Hver gang jeg kaster en brødskalk tar jeg maten ut av munnen på en sulten unge et sted i verden. Hvorfor denne pluselige moralismen på dette smale området?

Det undrer meg at så mange oppegående mennesker er så bombastiske i sine meninger om denne vaksinen. De uttaler seg uten fnugg av ydmykhet og snakker som om hele vaksinasjonsprogrammet er del av en konspirasjon. Noen bruker til og med som argument at dette bare handler om en legemiddelindustri som vil tjene penger. Legemiddelindustrien er alltid ute etter å tjene penger, det er all industri og alt næringsliv, – men ikke Folkehelseinstituttet. Merkelig at så mange, også på den konservative siden, bruker dette som argument. Det burde jo heller røde jeg gjort.

Jeg har fortsatt ikke lyst til å vaksinere meg; jeg tror fortsatt ikke det er nødvendig, – men kommer turen til meg er jeg klar.

Gro Grusefulle Deilige Dahle

Noen dikt ligger langt framme i diktmappa i hjernen min. Bare jeg får en liten sniff av noe som utløser de riktige assosiasjonene, så glir skuffen opp og diktene blafrer ut. Sånn er det med noen av Gro Dahles dikt. Jeg kan like godt si det med en gang: Det er slett ikke sikkert du vil like dette. Egentlig ergrer det meg at jeg sier akkurat det, men hver gang jeg leser et av diktene fra Regnværsgåter for noen, så får jeg høre hvor fæle de er.

De er fæle, fæle og deilige. De klimprer på noen såre strenger, på det morbide og makabre og får det til å risle skikkelig i sjela. Boka har en naivitet i både form og innhold som appellerer veldig til meg. Det rører rundt i innvollene mine og får meg til å flire det ene øyeblikket og bli kvalm det neste.

Jeg liker Gro Dahle. Jeg liker Regnværsgåter.

Og hvis dette ikke passet deg, så er du hermed advart: Det kommer nemlig flere.

Når var nok nok?

Den dagen i august

Da du skar av deg tungen
og sendte den til meg
slik at jeg skulle høre deg bedre
En bursdagspresang for hørselssvake
Lys lilla, blååret rød mot innpakningspapiret
buktet den seg fortsatt
som en stålormhale
Tungespissens siste løgn
servert i plommesaus
Smaksblemmenes utolkede budskap

Øret ditt pakket i plast
med bruskens persiske eventyr
og øreflippens lodne amulett
Slik at jeg skulle kunne hviske til deg
hele natten gjennom
Øret et askebeger for småprat og sladder
Øret en kum

Også øynene dine fikk jeg
to pupiller i aspic
Pakket hver for seg i cellofan
som syrlige drops for lysere dager
Slik at du bedre skulle se meg naken
foran baderomsspeilet
bøyd over vasken

Nederst i posen
testiklene i avispapir
innvoller
fiskeskjell
bein
to halvråtne kiwi
nederst i et fruktfat
for at jeg bedre skulle kjenne deg igjen
hvis vi skulle møtes under broen
i pæremåneden

Knerten og Lillebror

Vi har vært på kino, – dit må du også gå. Du bare må se Knerten, verdens søteste film. Den tar oss med tilbake til fortiden, min fortid, altså, neppe din – den gang verden var uskyldig, barn kunne gå alene i skogen, voksne var voksne, synet av en bh var våvet og alt var så mye, mye bedre enn det er nå. Filmen er full av små, søte melketenner, mikroskopiske colaflasker, en Storebror som kysser i en garderobe på juletrefesten, – ikke minst en storebror som går på juletrefest, gamle biler, foreldre som elsker hverandre og ikke minst er Knerten en orgie i gamle strikkakofter og ditto gensere.

Dere bare MÅ se Knerten.

Takk for oppmerksomheten.

Mest idyll og en dæsj drama

Årets utetur med klassen er historie. Vi har tilbragt 24 timer i idylliske Stuevika på Søndre Sandøy. Stedet anbefales, men om du tror at en skoletur med femti fjortiser bare er idyll, så kan jeg fortelle deg at det ikke er helt sånn, bare nesten. Denne gangen var vi bare to lærere som skulle reise. Heldigvigvis hadde vi selskap av fire, initiativrike lærerstudenter, fire jenter som tok ansvar, hentet vann og tilbød ører og hender til dem som ville ha kontakt med en voksen. Uten dem kunne vi neppe reist denne gangen. Min kjære kollega er heldigvis av friluftsslaget. Du vet de som er født med ski på beina og klatresele rundt livet, god kondisjon og sterke muskler. Sånne er gode å ha. Dessuten er han mann, og selv om damer er like gode på tur som menn, er det greit med flere slag.

Positive foreldre kjørte oss til den ytterste nøgne ø, og der startet turen med ferge fra Skjærhallen til Nedgården. Vi var så mange at de måtte sette inn en større ferge enn den de bruker på denne tiden av året.

ferge

Søndre Sandøy kjenner du allerede her fra bloggen. Sist vi var der var det sommer, – nå er det sen høst, mørkt og kjølig. Fint er det uansett med gamle hus, grusveier og kuer i havnehagen. Dette er det beste Norge har å by på i kategorien Saltkråkan.

kuer

I Stuevika er det plass til mange mellom furutrærne. Vi har vært på tur med denne gjengen før, og de har blitt flinke til å sette leir. Det tok ikke mange minutterne før lavvoene var på plass, madrasser og soveposer rullet ut og ungene klare for aktiviteter.

inne

Så langt er alt bare velstand. Alle er blide, smiler og ler. Brødskiver og annen mat går ned på høykant, og det lekes. Fjortenåringer kan leke, hvis du trodde noe annet. En gigantisk huske gir skikkelig himmelutsikt, og den får jeg også prøve høyt, høyt til værs. Noen klatrer i trær, spikker pinner og løper hojende rundt i skogen.

lek

Søndre Sandøy er siste utpost i denne delen av Norge, og rett over sundet der ligger Sverige. Om det sto om livet kunne vi faktisk svømt over dit. I hvert fall jeg. I hvert fall om sommeren.

sverige

Været var akkurat som vi hadde bestilt det: Tørt og kjølig, men ikke for kaldt. Da vi kom var det lavvann, og mange valgte å gå en tur i fjæra for lete etter sånt man leter etter i fjæra.

sandete

Vi må alltid vurdere om vi skal organisere leken eller la ungene være i fred. Det er fordeler og ulemper med begge tilnærmingsmåtene. Denne gangen ble det organisert lek, og lekene er av det slaget som tvinger elevene til å samarbeide, samtidig som det gir god trim til lattermusklene. Det forundrer meg faktisk at elevene våre er så positive til dette. Lagene løper fra post til post, de går inn for oppgavene i håp om å vinne den fantastiske premien: En pose mashmallows. En av oppgavene handlet om å produsere og framføre en sang. En av gruppene klarte til og med å akkompagnere seg selv med en ringdans. Og hele tiden ler de så jeg kjenner jeg får tilført den energien jeg vet jeg vil trenge senere på natten når det begynner å røyne på.

team

På en sånn tur er det viktig med et samlingssted. På denne årstiden må det være et bål der, og så skal det helst være mulig å finne en voksen om man trenger det. Dette er ikke små barn, og de fyker rundt uten særlig tilsyn. Heldigvis skjer det sjelden noe alvorlig, men også denne gangen støtte noen sammen så de så stjerne og soler, fingre ble rispet og løpende unger feilberegnet trærne og fikk en kvist i panna. Takk skjebne for at sånne kvister er så dårlige til å sikte. De traff ingen øyne denne gangen heller. Rundt bålet kan man uansett få litt trøst og varme i skrotten.

bål

Middagen blir ikke laget på bål, men vi har da med primuser. Skolen er godt utstyrt med friluftsutstyr, og godt er det. Det er ikke lenger sånn at ungene kan hente det de trenger på loftet hjemme. Etter en stund begynte det å dufte liflig både her og der. Noen få satset på en enkel Rett i koppen, men de fleste stekte og braste for å få noe varmt i kroppen. To av gutta slo skikkelig til. De laget stekt ris, en rett den ene av dem har med fra sitt hjemland. Disse to kameratene ga oss andre underholdning verdig et fjernsynskjøkken. Den ene er evig optimist, den andre ditto pessimist. Nå skulle de lage alt fra bunnen av, skjære grønnsaker med sløv kniv, steke kjøtt og i det hele tatt, – og det var store mengder det var snakk om. De spilte på hverandres strenger, kommentarene haglet i luften, den ene kommanderte, den andre protesterte – og hele tiden lo de og gestikulerte så vi andre lurte på om vi hadde betalt for underholdningen.

miiddagen

Å dra på tur på denne måten er en slags kulturoverføring, og det blir en del spøk om at vi aldri fryser, er sultne eller pyser på annet vis. Vi er faktisk vikinger. Noen, les: én, ville gjerne bevise dette så det aldri skulle være noen tvil. Etter middag hev han seg i badebuksa, vasset ut på dypt vann og med et froskestup var han under bølgene. Etter en liten svømmetur kom han opp og påsto at det i grunnen føltes deilig.

Det betalte seg, for å si det sånn.

badd

Han hadde skjønt kodene, og klarte å overbevise alle om at han ikke frøs. Om han egentlig gjorde det, fikk han fort varmen igjen. De fleste er flinke til å kle seg, og til min glede ser jeg at de gamle strikkeplaggene er på vei inn igjen. Flere og flere kommer med gamle eller nystrikkede kofter og gensere.

jakker

Kvelden var ennå ung, og min tøffe kollega rigget opp en kontrapsjon som virkelig var utfordrende. Ungene fikk på en klatresele. I enden av den var det festet tykke strikker, og disse var festet i noe solid. Så handlet det om å ta sats, løpe så fort man kunne for å komme så langt bort på banen som mulig. I det man ikke klarer mer, blir man rykket tilbake av strikken. De mest spektakulære hoppene klarte jeg ikke å få tatt bilde av, og det er synd. Men dette gir et visst inntrykk av det som skjedde: En skikkelig manndomsprøve.

strikkene

Når jeg er på skoleturer er min plan A alltid å finne et sted der jeg kan sove alene, helst under åpen himmel. I fjor sov jeg under en presenning, i år fant jeg meg et eksklusivt nattelosji. På stranden lå flere fritidsbåter med bunnen i været, og jeg valgte meg en av dem, en gammel GH 14 eller noe sånt. Der rigget jeg meg til med liggeunderlag, min oppblåsbare pute og en sovepose for ekstremvær. Jeg lå der store deler av natten. At jeg ikke sov noe særlig, er en annen historie, men jeg frøs i hvert fall ikke. Det var selvfølgelig mørkt som i en i sekk, men det var bare deilig. I løpet av natten hadde jeg selskap av en liten mus som romsterte rundt. Kanskje luktet den matposen min og håpet på et gratis nachspiel.

meg

Noe av det ungene gleder seg mest til er selvfølgelig natten. Da slutter vi lærerne å organisere dem, det blir mørkt og koselig, bålet brenner – og det meste kan skje. Alle går på besøk i lavvoene og teltene til hverandre. Det flørtes over en lav sko, og noen forsvinner bak et tre før de kommer fram med blanke øyne og røde kinn. Rundt bålet sitter en gjeng og småprater, pyrer og koser seg til langt, langt på natt. Jeg hører småpraten deres der jeg ligger under båten min.

yksa

Og så kunne jeg stoppet der og latt deg bli i idyllen, men sånn er det altså ikke. Ingen skoletur uten dramatikk. Det ser ut til å være en naturlov. Vi er alltid mange når vi drar på tur, og det er alle slag: To kjønn av ulike typer, unger som er rolige av natur, og de mer agressive, fem – seks ulike nasjonaliteter, – alt det som skal til for at det kan komme til å skje noe. Og det gjør det, alltid. Helheten er likevel ro og hygge, og noen merker ikke en gang det negative som skjer. Tenk om det kunne fortsatt sånn.

Det minste problemet er at en bitte liten gruppe elever må lage mye lyd absolutt hele tiden. De hyler og skriker, gaper og vræler og til slutt er de så slitne og høyt gira at de får en dundrende hodepine. Det gjør dem ampre og lite tolerante for de andre elevene. Jeg bør neppe fortelle deg at det er de samme fire -fem elevene som står for dette hver eneste gang vi er på tur. Det merkelige er at de over hodet ikke får med seg at de andre blir lei av dem. De er så midt i sen egen oppspilthet at de ikke bryr seg om at de vekker dem som skal vil sove. Men når de selv blir trøtte, tåler de knapt at de andre snur seg i soveposene før de glefser til.

Men dette er bagateller. Sånn i tretida ligger jeg lunt og godt i soveposen min og krysser fingrene for at det skal gå bra. Så hører jeg dem: En gruppe ansvarsbevisste jenter kommer for å hente meg. Det er i gang! Jeg skal ikke gå i detaljer, bare konstatere at det ikke er uventet. Det begynner med en bagatell og utvikler seg til negativ adferd av både verbal og fysisk art. Det er til dels grovt det som foregår, – det blir lett sånn når man er ung og uerfaren og sliten og trøtt og har vondt i hodet og ikke orker mer. Heldigvis er de lette å roe. De gjensidige beskyldningene blir satt på vent til dagen etter, noen må gråte seg ferdig, – men så krabber de ned i soveposene, og forhåpentligvis sovner de. Det blir i hvert fall stille.

telt

Klokka er halv fire da dramaet er over, og det er snart morgen. På vei bort til båten min går jeg forbi bålet. Der sitter noen som har skjønt bedre. De er totalt på siden av det som har skjedd, – orker ikke engasjere seg i det en gang. De smiler bare skjevt av dem som alltid må rote seg opp i noe. Selv sitter de tett sammen rundt bålet. Antagelig prater de om livet, døden og kjærligheten, – akkurat sånn ungdom har gjort i alle tider. Jeg burde be dem om å legge seg, men jeg lar det være. De har en lykkestund på jord.

kast

Om morgenen går alt fort. Lavvoer pakkes, frokost spises og noen klemmer seg sammen rundt bålet. Vi voksne sjekker og sjekker at de har fjernet all søppel, mens ungene surmulende påstår at vi aldri er fornøyde. Det er riktig det. Vi er ikke fornøyde før det er perfekt. Rett etter oss kommer Oslofjordens friluftsråd for å kontrollere plassen. Mens ryddekaoset dominere, trekker vi elever til side. Nattens kamphaner får et lite kurs i konfliktløsning, og ikke minst beskjed om at vi voksne er til for å brukes. Elever som har vist framgang blir også trukket til side. Noe får vite at vi har observert spesielt godt kameratskap. En elev som alltid pleier å rote seg bort i konflikter blir engstelig når jeg tar ham til side. Han er så vant til å bli korrigert. Denne gangen har han hatt en aldeles fortreffelig tur. Da jeg hørte at det var bråk om natten, trodde jeg ærlig talt at han var midt i begivenhetenes sentrum. Det var han ikke. I stedet satt han sammen med den hyggelige gjengen rundt bålet. Jeg ville fortelle ham at det var et klokt valg, og han smilte fra øre til øre over rosen.

Det blir folk av dem, – det tar bare litt tid.

Mer enn et langt døgn.

dytte

Bloggere er kjekke folk

Jeg fikk en pakke i posten, en bokpakke. På innsiden fant jeg to barnebøker, men jeg hadde ikke bestilt verken en eller to bøker. Ikke var det noe følgebrev med heller.

En hilsen fra forfatteren, Jørn, sto det på innsiden. Det er det jeg sier: Bloggere er kjekke folk! Det er en grov generalisering, jeg vet det, – men jeg synes jeg møter så utrolig mange vennlige mennesker på nettet. Tenk så hyggelig å sende bøker til noen man bare kjenner fra Blogglandia. Jeg mener, – veldig få av dem jeg kjenner i det virkelige liv gir meg gaver sånn midt i oktober helt og aldeles uten grunn.

j1

Bøkene har møtt sitt publikum allerede. Nå har vi lest en elefantastisk historie; vi har lest om blod som drypper og andre forferdeligheter.

Det gjorde lykke, og nå sover de to mens de kanskje drømmer om en krokodille som fikk dilla.

Mange slags takk.

j2

Jeg lo så jeg gråt

Det blir mye kultur på skolen vår, – og det skal man ikke klage over. Jeg gjør det likevel, altså, – klager, mener jeg. Det blir så mye at jeg ikke får tid til alt det jeg skal i klasserommet.

Men i dag klaget jeg ikke. Vi hadde besøk av Max Normal. For en gærning!

Max gir en slags performance, – en blanding av gjøgling, stand up og akrobatikk. Showet heter The art of seduction, men selv hevder han at han ikke kan noe om forførelsens kunst.

Han forførte meg!

bowler

Først kom han på scenen som en klisje på en engelskmann med bowlerhatt. Ut av munnen hans rant et meget distingt og lekkert engelsk språk, fullt av ironi og snertne kommentarer. Han sjonglerte med både bowleren og andre ting han hadde med i kofferten sin.

Kroppen hans var med på det meste, og mot slutten av showet kledde han av seg. Fram fra sine gjemmer trakk han et kondom størrelse king size, og så tar vi det derfra:

moro

Det ble mye kropp, muskelspenn, kroppsvæsker – veldig mye. Jeg så på ansiktsutrykkene til noen av elevene at det ble i overkant mye kropp for dem. Jeg tror det var det han ville.

Jeg lo så jeg gråt.

Det var deilig

I morgen kan det hende jeg bare gråter.

Jørgen Skavlan: Nå tar vi oss sammen.

Jeg har det travelt. Jeg skriver oppgave. Jeg har ikke tid til å blogge.

Ordet er fritt: Førstemann ut, Jørgen Skavlan i torsdagens Aftenposten.

Torsdag 15. oktober kl 08.23.

Vekkerklokka ble utkonkurrert i dag. To små, varme unger kom den i forkjøpet og krøp ned mellom oss i senga, under to lag dyner. Der lå vi og hadde det varmt og godt, og ingen ville stå opp og gå ut på det kalde gulvet.

Men vi måtte i dag også. Klær og frokost og barne-tv og matpakker og hele greia. Før jeg visste ordet av det hadde jeg vinket to små ransler av sted inn i skolegården.

Kl 08.23. ble jeg overmannet av et vakkert høstvær og måtte stoppe bilen for å gå ut å se. Dette måtte jo bare bli en god dag.

bilde

På skolen drakk jeg kaffelatte og hadde møte med en hyggelig elev. Noen fikk hjelp med en gjenstridig pc, en sporty vikar ble instruert om hva som skulle skje i timen og så fikk jeg en prat med en kollega som ikke syntes 15. oktober 2009 var noen god dag.

På pulten min forberedte jeg konferansetimer og kopimaskinen gikk varm da jeg trykket opp elevenes geografiprøve, – den de skal ha i morgen.

I klassen ventet to elevgrupper. Den ene gjengen skulle sitte rundt et bord og øve geografi. Den andre skulle lære om verbbøying på nynorsk før de kastet seg over nynorskoppgavene. De gjorde faktisk det: Kastet seg over dem, – men de har altså vikarierende motiver: Blir man ferdig på skolen, kan man nyte friheten hjemme. Sånn er det.

Lunsjen besto av en hvetebolle spist i bilen på vei til nabobyen. Som passasjerer hadde jeg to ganske stille og ettertenksomme jenter. Vi skulle i begravelse, – livets første for de to unge. Jeg forsøkte å prate litt om hva som skulle skje, men de ble bare mer og mer stille. Det var leit dette her, og vanskelig med alle de sosiale kodene som skulle utprøves for første gang. Hvor går man? Hvor sitter man? Hva sier man? Selv om omstendighetene var sørgelige, ble det likevel en god opplevelse.

Travelhet er deilig. Stress er bare negativt. På veien hjem skjønte jeg at jeg ville rekke et møte jeg egentlig hadde meldt avbud til. Så var det å kjøre på for å delta likevel.

På skolen ventet fire entusiastiske mødre, klassekontaktene. De satt der, fulle av energi og lurte bare på hva de kunne bidra med. Du verden! Første arrangement er planlagt, og vi takker og bukker.

Middag kan være så mangt. I dag var den et rundttykke med omelett og bacon, – og cola light, – spist mens jeg leste mail.

Noen elever synes konferansetimene er et pes. Det er akkurat som om de tror jeg skal avsløre en eller annen mørk hemmelighet om dem. Jeg vet ikke hva slags hemmelighet det skulle være. Men det gikk da fint i dag, synes jeg.

Heldigvis er det folk på skolen ganske lenge om kveldene, men i dag endte jeg opp med å være sistemann. Det liker jeg dårlig. Vi har hatt mange innbrudd i det siste, og nøkler har kommet på avveie. Jeg kjente mørkeredselen snike seg på. Likevel måtte jeg gjøre meg ferdig.

Klokka 19.40. var jeg hjemme igjen. Temmelig nøyaktig tolv timer etter at dette bildet ble tatt.

Det ble faktisk en god dag for meg.

Jeg vet at den ikke ble like god for mange av de andre jeg møtte på min vei.

kl åtte