Brückhäuserstrasse 3

Det er den mest spennende adressen på denne reisen. Det var i Brückhäuserstrasse i Schwetsingen Carlos bodde hos Hans Gessner i nesten en måned sommeren 1937. Det er faktisk 72 år siden, og mye skjer i verden på 72 år. For alt vi visste kunne huset være revet.

Vi plottet inn adressen i GPS-en og kjørte inn i Schwetsingen. Da vi var ved målet, kunne vi ikke se noe hus som lignet. Riktig nok var det mange gamle hus i området, og det lovet godt, men vi så ikke noe vi kjente igjen. Vi parkerte bilen og la i vei. Nummer tre burde være lett å finne, – og det var det også. I mine drømmer har jeg tenkt meg at jeg kanskje ville finne huset og kjenne det igjen, og kanskje ville vi treffe noen som hadde kjent familien Gessner. Vi skulle komme til å få så mye, mye mer.

Da vi så huset, kjente vi det igjen med en gang. En liten hund sprang på innsiden og bjeffet, og på trappen sto en mann i førtiårsalderen og feide. Vi stoppet, presenterte oss og fortalte den aller korteste versjonen av historien om onkel Carlos, samtidig som vi viste ham det gamle bildet av huset vi sto utenfor og spurte om han noen gang hadde hørt om en Hans Gessner.

Det er meg, det, sa han, – og pekte på porten.

Og ganske riktig.

hasgessner

Hvor heldig går det an å bli? Akkurat så heldige som vi var nå. Hans Gessner var sønn av den Hans Gessner som Carlos bodde hos i 1937. Den gamle døde for to år siden. Nå bodde Hans den yngre i huset, og han inviterte oss inn. Vi fikk ikke spurt så mye, men mye tydet på at han hadde flyttet inn etter at faren døde, og at han leide ut til en slektning i andre etasje. Ingen ting så ut til å være endret. Huset lå som før, og til og med porten med tverrbjelken var helt lik. Den innebygde verandaen til høyre var åpen da Carlos var der, men den hadde de lukket inn da trafikkmengden øket.

hanshus

Det var et stort, vakkert hus, – og alle møbler var gamle og erverdige. Jeg ville så gjerne fotografere absolutt over alt, men det kan man jo ikke. Et lite snev av høflighet er vi utstyrt med, -dessverre, må jeg nesten si. Spisestuen sto der med gamle, tunge møbler, – i dagligstuen var det et stort skrivebord og gamle ørelappstoler. På kjøkkenet våget jeg meg til å ta et bilde, for der sto til og med den gamle vedkomfyren som Frau Gessner laget blåbærpai på den sommerdagen i 1937 da Carlos skulle komme, – den paien som Carlos kaller for bloddryppende i En reise til Tyskland, onkel Carlos forteller, del 2.

ovn

Hans Gessner kunne fortelle at faren hadde vært u-båtkaptein under krigen, og at han ble senket 6. mai 1945. Overlevde gjorde han likevel, og kom tilbake til huset i Brückhäuserstrasse 3. Han giftet seg under krigen, og må ha fått barn ganske sent, for denne unge Hans så ikke ut til å være mer enn tidlig i førtiårene. Vi fikk også lov til å fotografere et gammel familiefotografi. Det er Hans senior som står bak i midten, og når jeg får tid, skal jeg sammenligne ham med de bildene Carlos tok. Det betyr at dette er de samme menneskene som Carlos tok bilde av ute i hagen i 1937.

hansfoto

Vi fikk se store deler av første etasje, – og hagen. Den var et villniss, og jeg håper virkelig Hans den yngre får skikk på både den og huset, for det var altså en praktfull eiendom.

hansthv

Vi fortalte ham om Carlos reisedagbok, og han fikk adressen til bloggen min. Selv husket han både navnet til Carlos, og at faren hadde fortalt om flere reiser til Norge både under og etter krigen. Vi lot det bli med det, og sa tusen takk for at vi fikk komme inn.

Sannheten er at jeg gjerne skulle sendt ham på en liten spasertur i nabolaget, så kunne jeg gravd i lukker og gjemmer for å se om det finnes bilder fra sommeren 1937,- men nå måtte vi bare si oss veldig, veldig fornøyde med dagen. Dette var litt av en fangst.

hall

6 responses to “Brückhäuserstrasse 3

  1. Fantastisk at dere fant huset! Og ikke minst at dere fikk hilse på den yngre Hans Gessner og komme inn i huset. Etter 72 år kunne jo huset ha forsvunnet eller helt andre folk bo der.

    Dette er en utrolig historie og jeg gleder meg til fortsettelsen!

  2. Det blir nok ingen fortsettelse på akkurat den historien, – men vi har tråkka litt mer i fotspora til Thvs onkel. Det kommer i morgen, – hvis jeg får tid.

  3. Ja der var i heldige!
    Jeg mindes sidste sommer, da jeg på gaden i Stavanger traf en mand som kunne sende mig direkte til den gård, hvorfra min forfader drog til Danmark i 1700-årene.

    Jeg kan godt forstå, at du havde lyst til at checke skuffer og skabe i huset.

  4. Så heldige som man kan bli, Farmer. Det er noe av det mest overraskende og spennende jeg har vært med på i hele mitt liv.

  5. Det er historie som bliver levende, eller levende historie. Du skriver godt og det er vigtigt at mærke alle de følelser, som kommer af at have onkel Carlo på baksetet.

  6. Fint at du får noe ut av det, dax2. For meg var møtet med Brückhäuserstrasse en av de merkeligste opplevelsene jeg har hatt i mitt liv. Det kan ikke beskrives. Men sånn er jeg nå en gang skrudd sammen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s