De sier Gustaf Nilssons hus er reddet

Et par ganger i året har vi vägarna förbi et gammelt, vakkert hus på den svenske siden av grensen. Huset hadde stått tomt i mange, mange år da vi i fjor sommer våget oss til å stoppe bilen for å ta en kikk på det. Stilen forteller at huset sannsynligvis er bygd en gang på 1920-tallet, og hvis mine informanter har rett, ble det først bygd som tollstasjon. På slutten av 1950-tallet ble det visst solgt til en Olle Svensson. Alt dette har jeg snappet opp i telefonsamtaler med folk som bor i nærheten, men jeg er slett ikke sikker på at de husker riktig.

Hvem som har bygd huset vet vi godt. Det er Gustaf Nilsson, – sønn av Nils og Maja Katarina Gabrielsson. Han skal ha vært en meget dyktig snekker. I bygdeboka finner vi et bilde av ham og kona Ottilie. Gustaf ble født i 1885 og døde i 1952.

Byggmester Nilsson bygde flere hus, og noen av dem står i området ennå. Dette bygde han til seg selv, og bildet er tatt en gang på 1930-tallet. Jeg kjenner igjen de flotte solvinduene fra det huset jeg har hatt et øye til. En gang skal jeg dra for å se på dette huset også:

Noe av det vakreste på det huset jeg skal fortelle om i dag, er glassverandaen. Den ligger ut mot veien med en bred granittrapp foran. Restene av maling forteller at den en gang har vært hvit og lyseblå. Vindusrutene er skåret til så de danner ser ut som halve soler over døren, og hvert glass er slipt i et lekkert mønster.

Men akk så forfallent det er.

Da vi ruslet rundt huset, kunne vi se nærmere på alt. Den flotte granittmuren:

Vinduene:

Når et hus blir stående helt alene, begynner naturen raskt å ta over. Trærne i skogen kryper nærmere og nærmere huset, og til slutt står de og lener seg til veggene. Godt for trærne, men absolutt ikke bra for panelen.

Da vi stanset for å se nærmere på huset denne sommerdagen i fjor sommer, hadde vi ingen planer om å gå inn i det. Men som så ofte med disse forlatte husene, sto dette også ulåst, og vi lot oss friste til å gå innenfor. Ikke bare var døra ulåst, – den sto vidåpen for vær og vind. Inne ble det klart at noen hadde påbegynt et restaureringsarbeide for lenge siden. Gulvet i kjøkkenet var brutt opp, og vi kunne se ned i kjelleren. I stua lå ruller med isolasjonmateriale klart til å brukes.

Glassverandaen kom enda bedre til sin rett fra innsiden. Lyset ble silt på en skjær måte gjennom de slepne glassene, – og la man godviljen til kunne man glemme at rommene ellers var i stort forfall.

Det gir en merkelig følelse å gå rundt i et sånt forlatt hus. Særlig er spor etter dem som har bodd der med på å skape stemning. Jeg måtte tenke på hvem det nå kunne ha vært som en gang hengte opp disse lyse, fine gardinene som kler huset så godt.

Selv om noen tydeligvis hadde gjort et forsøk på å starte et restaureringsarbeide, er det lite som er nytt i huset. Både elektriske ledninger og lysbrytere er av det riktig gamle slaget, sånne som ingen bruker lenger. Nå har jeg hørt at det går an å få kjøpt nyproduserte av samme slag. De er ment å brukes i nettopp sånne hus som dette.

Inne i huset var det hundrevis av små detaljer som fortjente et nærmere blikk. I taket var det stukkaturer, lister og gerikter var både vakre å se på og nydelig satt opp.

Med unntak av kjøkkengulvet som var brutt opp, var alle gulvene i huset vakre tregulv. Ikke bare var de vakre å se på, men gulvbordene var føyet sammen på en nydelig måte som få håndverkere gidder å bruke tid på i dag.

I den ene stua sto et riktig klenodium, – en flott kakkelovn. Tenk at den har stått der i huset, langt ute i skogen, med åpne dører i år etter år uten at noen har stjålet den. Ren flaks, spør du meg.

Vi gikk en tur opp i andre etasje også. Der lå det noen små soverom med gamle, fine tapeter. Taket har manglet mange taksten i årevis, og jeg fryktet at det skulle være større vannskader der oppe enn det faktisk var. Men trappen var bratt.

I fjor høst ble huset lagt ut for salg, og jeg har latt meg fortelle at det er et par her fra byen som har kjøpt det. Da vi var der i august sto det like tomt og forlatt som alltid, men jeg kunne se at noen hadde begynt å stryke over det med en kjærlig hånd. Presenninger var hengt foran de knuste vinduene i glassverandaen, og på taket hadde noen lagt på plass takstenene. Hvis du ser nøye på det første bildet, det som ble tatt i fjor, og dette siste som ble tatt i august i år, – så ser du at noe har skjedd.

Hvis det er folk der neste gang jeg kjører forbi, kan det hende jeg våger meg til å stoppe en gang til. Det hadde vært veldig moro å se Gustaf Nilsons hus igjen når det en gang er ferdig restaurert. Tenk så glad han ville blitt om han hadde fått se det.

Reklame