Jeppe møter Jokke

Jeg siterer fra Kunnskapsløftets kompetansemål etter 10. årstrinn:

Språk og kultur:
Mål for opplæringen er at eleven skal kunne presentere viktige temaer og uttrykksmåter i sentrale samtidstekstser og sammenligne dem med framstillinger i klassiske verk fra norsk litteraturarv: kjærlighet og kjønnsroller, helt og antihelt, virkelighet og fantasi, makt og motmakt, løgn og sannhet, oppbrudd og ansvar.

Av alle deler av Kunnskapsløftet er det akkurat disse linjene som har hatt størst betydning for norskfaget de siste åra, og jeg kunne godt tenke meg en diskusjon om det egentlig var meningen at disse få ordene skulle få så store konsekvenser. Jeg har sagt det tidligere: Det blir lett oppkonstruert når vi hele tiden må sammenligne gammel litteratur med ny, lete etter nye tekster som passer tematisk sammen med de gamle. Særlig gal i hodet blir jeg når denne sammenligningen sluker så mye tid at jeg må legge bort verdifulle gamle tekster til fordel for verdiløse mindre verdifulle nye. Det skrives selvfølgelig like mye verdifull litteratur nå som tidligere, men når vi plukker høydepunktene fra 4 – 500 års litteratur, skal det noe til å finne paralleller fra vår tid som er verdifulle nok til at de fortjener å fortrenge de gamle.

Marit Jensen og Per Lien som har skrevet læreboka vår skal ha ros for den jobben de har gjort med å finne parallelle tekster, – selv om jeg altså synes de har løst oppgaven med vekslende hell. I dag skal er jeg imidlertid mye mer positiv enn jeg var sist jeg skrev om dette.

Vi er i Opplysningstiden. Ludvig Holberg har gjort sin entre i klasse 9C, og med ham Jeppe på Berget, ham med den slemme kona, vet du. Læreboka byr på flere sider av skuespillet, et utvalg som gir oss en kortversjon av hele stykket. Det er sjelden vi leser høyt i klassen, men denne gangen gjorde vi det. Jeg tror de unge hodene fikk noe ut av det. En av guttene i klassen har kontakter i miljøet rundt Brottet på Hvaler, og der spilte de Jeppe i fjor sommer, – ikke Jeppe på Bjerget, men Jeppe i Brottet. Den forestillingen har vi nå sett på film. Jeg ble positivt overrasket. Stykket var tro mot Holbergs replikker, men det kledde Jeppe usedvanlig godt å være stenhogger som snakker bred Fredrikstaddialekt. Det var ekte saker.

Og så til den parallelle teksten. Vi har selvfølgelig diskutert det evige spørsmålet om hvorfor Jeppe drikker, – og elevene hadde absolutt noe å si i den anledning. Desto mer effektfullt var det da å bla om til den moderne teksten: Ingen har skylda av Joachim Nielsen. Den ga oss et helt annet perspektiv og mye å tenke på. Et par elever fikk i oppgave å holde et kort foredrag om Joachim Jokke Nielsens liv, og om hans tid med Jokke og Valentinerne. Den oppgaven løste de godt. De er utrolig flinke til å holde foredrag disse ungene mine. Det mangler verken faktastoff, innlevelse eller digitale hjelpemidler.

Og så leste vi flere tekster av Joachim Nielsen, – og takket være YouTube og vårt store, flotte lerret, kunne vi både se og høre ham.

Når man går inn i denne poesien er det sårt og ganske hjerteskjærende. Jeg vet aldri sikkert hva som rører seg inne i hodene på mine kjære nede på pultene, men jeg håper og tror at dette traff dem. Nærheten til Jeppe på Bjerget var aldri langt unna. Det er den samme hjelpeløsheten, lengselen etter noe bedre, sårheten i både Jeppe og Jokke.

Noen ble litt forundret da jeg satte på Her kommer vinter’n. Den kjenner de jo som vignettmelodien til NRKs sportssendinger om vinteren, – og tenk så handlet den om noe helt annet enn de hadde trodd.

Til slutt kunne jeg ikke dy meg. I norsktimene skal vi også snakke om ulike måter å tolke tekster på, og denne gangen fikk jeg en kjærkommen mulighet til å gi dem to musikalske versjoner av samme låt. Ingrid Olava har nemlig også sunget Her kommer vinter’n. Selv om jeg er helt uenig, gledet det mitt gamle lærerhjerte da en av elevene ble irritert og mente at hun radbrakk sangen og tok fra den alt trøkk og liv. Tenk at han fikk noe ut av det! Vi er lette å glede, vi norsklærere.

Og takk til Jensen og Lien for ideen.

Reklame