En reise til Tyskland i 1937 – Onkel Carlos forteller. Del 8

Velkommen til siste del av onkel Carlos reise til Tyskland sommeren 1937. Denne gangen skal vi både på båttur på Rhinen og en tur til Olympiastadon i Berlin før guttene setter seg på toget hjemover til Norge. Hvordan det var å ha en tysk gutt på besøk i Norge resten av sommeren, vet vi dessverre lite om. Det vi vet, er at en av tyskerne, Max Gessner, skulle komme på et litt mindre velkomment besøk. Ombord i et tysk marinefartøy kom han til Bergen en gang under krigen, og da kom han i tanke om sommeren 1937 og besøket i Fredrikstad. Han hev seg på et tog, og en dag kom han gående opp alleen til Carols barndomshjem på Gressvik iført tysk marineuniform. Carlos var ikke hjemme, men det var hans mor, Elsa Forsberg. Den unge mannen hadde visst ikke helt forstått situasjonen og forholdet mellom Tyskland og Norge. Elsa fortalte ham at Carlos ikke var hjemme, men at han uansett ikke ville blitt særlig glad over besøket. Det kunne ikke Gessner forstå. Da Elsa fortalte at det faktum at de hadde åpnet døren for en soldat i tysk uniform kunne bli meget ubehagelig for dem, ruslet han forundret tilbake til Fredrikstad for å ta toget tilbake til Bergen igjen. Rett etter krigen kom han igjen tilbake, denne gangen med sin familie. Heller ikke da var Carlos hjemme. Han fikk ingen hjertelig mottagelse denne gangen heller, men Elsa bød i hvert fall på en kopp kaffe og en liten prat.

Tenk så moro det hadde vært å høre Max Gessner og Herbert Sodys versjon av sommeren 1937. Det får vi ikke. I stedet gir vi oss i kast med det onkel Carlos har å fortelle.

Jeg har forsøkt å legge inn bildene i reisedagboken omtrent der Carlos hadde plassert dem i teksten. Som dere har sett har bildemengden variert veldig fra gang til gang. Jeg har valgt å ikke ta hensyn til at bildene kommer i rykk og napp. Det viktigste er at det stemmer med dagboken slik den framstår. Jeg har avfotografert bildene i stedet for å scanne dem. Det gjorde jeg fordi jeg syntes det ga et mer autentisk preg, – og kvaliteten er absolutt god nok. Denne gangen er det store mengder bilder. Ett av dem viser en konvolutt som tydeligvis inneholder frimerker, men den er limt igjen. Siden reisedagboken tilhører Kusinen og hennes familie, har jeg ikke åpnet den.

Vi fyrer løs:

badd


Bad Dürkheim var som by betraktet temmelig ordinær. Den lå ganske pent, men bebyggelsen syntes jeg var ganske kjedelig. Byen hadde imidlertid en stor turistattraksjon i verdens største vinfat, og da Bad Dürkheim ligger i et av Tysklands beste vinstrøk, var innrykket av utenlandske og forresten også innenlandske turister temmelig stort. Det var ganske artig å drikke vin her ved det såkalte Dürkheimer Fass.

tønne

I nærheten lå også flere gamle ruiner. De mest kjente av disse var klosterruinene Limburg og slottsruinene Hardenburg. Dagen var temmelig varm, men allikevel slet vi oss opover vinskråningene for å se disse ruiner. Først kom vi til Limburg. Dette klosteret var temmelig forfallent, men den indre klostergården var så temmelig godt vedlikeholdt. Her var det innrettet en restaurant og da klosteret hadde en nydelig beliggenhet med strålende utsyn, bestemte vi oss til å ta øl og smørbrød der. Det var en friluftsrestaurant. I denne vanket det om endel påfugler, ender og høner som etter vår mening foruten (å) skite til marken virket som prydgjenstander. Vi skulde imidlertid snart komme på andre tanker, og da især Ansten. Allerede fra begynnelsen så det ut til at han hadde usedvanlig godt hønetekke. Han hadde nemlig knapt satt sig ned før de første høner forsiktig nærmet sig ham og utstøtte små innsmigrende halslyder. Så la de hodet på skakke og blinket til ham med sine røde øine. Ansten følte sig stolt av den opmerksomhet hønene viste ham og av sitt store smørbrød brøt han av et stykke og gav til nærmeste høne. Hønene følte sig stimulert av sin medgang. Et par tre satte sig på fanget hans og gav sig til å hakke løs på hans dyrekjøpte smørbrødporsjon. Da hadde hønevennen Ansten fått nok. Han spratt op; med den følge at det blev en usdevanlig ståhei i høneforsamlingen. Høner kom likesom fra alle kanter og flakset den stakkars Ansten om øra. Han tumlet i befippelsen over ende til alminnelig latter for samtlige gjester. Det varte i 10 minutter før jeg kom meg av latterkrampen.

ruin

Efterpå gikk turen til Hardenburg. Denne ruin var meget bedre vedlikeholdt. Akkurat da vi var der, var det generalprøve på et festspill som skulde holdes der. Det vrimlet av folk i alle slags middelalderske kostymer i slottet. Man kunde rent tro sig hensatt til den romantiske riddertid. Vi hadde for øvrig en ganske morsom oplevelse her også. Idet vi rotet rundt på slottet opdaget Gøsta plutselig en trapp som førte ned under jorden. Vi kom bort i en underjordisk gang. Jeg vet ikke om denne gangen var oppe for turister i sin almindelighet. Det så ikke slik ut. Gangen bar umiskjennelig tegn på å være svært sjelden brukt. Den var en jævlig trang og smal gang til å begynne med, Vi måtte gå en og en og sammenkrøket. Jeg kan tenke mig den var 1/2 m bred og c.a. 1.60 høi. Efter en 25 – 30 m. videt den sig litt ut og fortsatte i en meget steil stentrapp. Trappen var vel c.a. 2 m. Så fortsatte vi gjennem en bredere gang som endte i en vindeltrapp nedover. Derefter svingte gangen sterkt til venstre så stod vi foran en dør. Vi åpnet døren og stod i festspillenes damegarderobe. Det blev en svare skriking blandt damene. Hvining og skjellsord i en passelig blanding. Situasjonen var imidlertid så hjertelig komisk at jeg brast i latter. Det gjorde ikke saken bedre. Et bastant kvinnfolk kastet oss på dør. For annen gang den dagen hadde jeg krampelatter.

hardenburg

Så kom den siste søndagen vi skulde være i Tyskland, og den hadde vi tenkt å feire med tur på Rhinen ned til Rüdesheim.Tidlig om morgenen drog vi avsted i strålende vær. Allerede tidlig skjønte vi at det vilde bli en vellykket dag. Stemningen stod innen en halv time var gått på høidepunktet og holdt sig siden der. Det var en vrimmel av utlendinger med båten. En enkelt gang var vi sogar 12 forskjellige nasjoner sammen ved et bord. Under hele reisen underholdt Ludwigshafens mandolinorkester og folk sang og jublet med i de kjente kjære Rhin-melodiene.

tur-en

Det var en stemning som søker sin like. Alle folk var dus. Alle var kompisser og alle var i godt humør. Vi norske blev især kjent med 2 tyskere og på hjemveien hadde vi en fest sammen med dem og en tysk blomst som vi blev kjent med. Efterat jeg er kommet hjem til Norge har jeg fått brev fra dem med fotografier og frimerker.

frimerker

Under full musikk la båten fra bryggen i Rüdesheim. Folket var i toppform. Det lange opholdet i Rüdesheim’s verdenberømte Drosselgasse hadde ikke undlatt å gjøre sin virkning. Den lille stemningsfulle gate pluss vinen som blir servert der vet å sette folk i det rette humør. Der er det sang og musikk fra tidlig morgen til sen aften og vinen jager alle hemninger og setter hverdagstankene på dør. I grunnen er Drosselgassen verd et lite kapitel for sig selv.

tur-to

I Drosselgassen lå det til å begynne med bare en vinstue. Denne serverte den berømte Rüdesheimer og derved blev gassen verdensberømt. Turistene strømmet til, og snart vokste behovet for flere vinstuer. Nu ligger det tre vinstuer der og alle er fylt til siste ståplass. Det er et enestående liv som utfolder sig her og især lørdag- og søndagskveldene er det en stemning i dette smuget som søker sin like. Gaten er mørk. Om kvelden er gaten mørk, så mørk at en må famle sig frem. Rhinmelodiene klinger, folk skråler med. Enhver som begir sig inn i blir straks grepet med av stemningen. Snart er det bare en ting som fyller ham. Det er gleden over å leve. En flaske vin blir bestillt. Duggende og kall kommer flasken rett fra kjelleren og da vinen snart efter funkler i galssene, varer det ikke lenge før en lever med i stemningen. Røken ligger tjukk under taket og siver ut gjennem døra ut i den varme sommernatten. Dansen går. Sang, musikk, piker og vin. Det er Drosselgassen i Rüdesheim.

worms

Stemningen fra et besøk her hang igjen før vi kom ombord og efter vi kom ombord blev stemningen i et hvert fall ikke dårligere. Tyskerne og vi slo oss ned ved et bord og påså at vi fikk bord i nærheten av en blomst. Været var stille, båten seg langsomt opover mot strømmen og snart steg månene langsomt op over de lave åsene. Dansen gikk, og Ludwigshafen’s mandolinorkester sørget for musikken. Av og til spilte de små sentimentale stykker. Da gikk vi måneskinnsturer på dekket. Fullmåne og stille, en uforglemmelig aften, en uforglemmelig pike, men jeg traff henne aldri siden.

view

Vi kom sent hjem den natten og å komme hjem til Schwetzingen var umulig. Tross Erles’s skandale lå vi hos Sody’s.

statue

Og med turen til Rüdesheim var igrunnen opholdet i Baden slutt. De siste par dagene tilbragte vi med å pakke, og så var vi på avskjedsfest hos Johanne og Mathilde.

Og så kom dagen for avreisen. Gessner tok oss med i bilen og så vinket vi adjø til fru Gessner. Bilen svinget ut på autostradaen og når vi så oss tilbake så vi Heidelberg forsvinne, antagelig så vi den for siste gang. Så kom vi til stasjonen. Her var tyskerne som skulde være med. Toget skrek og tyske foreldre vinket adjø, og så begynte en meget livlig hjemreise.

Hele natten dundret toget avsted over mellemtyske sletter. Vi satt sammen med to tyske piker som skulde til Berlin for å delta i de tyske mesterskapene. De gav oss et godt innblikk i hvordan tyske damer med tysk grundighet var blitt trenet op til å bli verdens beste idrettskvinner. Men det hadde gått ut over kvinnelig skjønnhet og ynde. Eller kanskje har tyskerne et annet og mere mannlig kvinneideal enn oss. Vi ønsket dem lykke til da vi kom til Berlin. Jeg vet ikke hvordan det gikk.

brandenb

I Berlin skulde vi nu være et par dager og gjøre oss litt bedre kjent i Byen. På nedveien hadde vi jo bare opholdt oss der en 3-4 timer. Men nå skulde vi lære byen å kjenne. Først gjaldt det imidlertid å skaffe sig tak over hodet. Vi skulde ligge på ungdomsherberger om natten og fandt oss et som lå temmelig sentralt. Tyskerne vilde bo på Haus der Jugend i Teupetzerstrasse (?), men vi valgte å bo i byen så vi kunde komme litt senere inn.

Og så drog vi rundt og kikket på alle Berlins severdigheter. Især var Olympia-stadion og hele Reichssportfeld imponerende. Vi vandret på Under den Linden hvor det ikke fandtes et lindetre. De var hugget ned for undergrundsbanens skyld. Lindetrærne hørte gamle dager til. Og vi så Siegersäule og Brandenburger Tor også var vi naturligvis en tur i Potsdam og så på slottet og mølla og hele greia. Det var virkelige imponerende. Nydelig kunst.

tekstene

ol

flyfoto

plass

park

elv

søyler

trikk

bro

torg

vei

Og så skulde vi se Berlin ved natt. Vi gikk på Berolina Dachgarten. Det var en flott utsikt. Tusener og ja millioner av lys strålte under oss. Et nesten uvirkelig syn. Vi slo oss til med øl og brukte våre siste slanter. Og vi var i godt humør da vi kom hjem til ungdomsherberget, men tyskerne er all right slik. Utlendinger, Tyskland og øl.

Resultatet av besøket på Berolina var at vi ikke hadde nok penger til å kjøpe oss frokost neste morgen. Vi hadde derfor ikke noe annet å gjøre enn å tørne ut og gå og trave i byen. Det skulde vise sig å bli en temmelig morsom traving. Vi gikk der og drev og så på postvogna og melkekjørerne i den årle morgenstund da vår opmerksomhet plutselig blev fanget av pianoklimpring. Ganske merkelig med musikk så tidlig om morgenen, enda merkeligere at det var skjære rå-jazzen og at musikken kom fra en kjeller. Mange rare tanker for gjennem hodet. Vi hadde ikke penger, men skitt dette måtte undersøkes nærmere. Frekk som jeg er vandret jeg ned. Et skummelt rum åpenbarte sig for mig. Halvmørkt og osende av øl, vin og tobakk. I en skinnsoffa i en krok satt en halvfull mann (og) klinte med en «dame» som satt med hele overkroppen bar. En pæra full bearbeidet pianoet ): akkompagnerte sine hikk. Fra etasjen over lød kvinneglam. Horehus- tenkte jeg, og da i det samme en ekkel slask av en mann kom i mot mig, fant jeg det lurest å fordufte. Han ropte et eller annet efter mig, men jeg lot som jeg ikke hørte. Dette var jo en ganske artig oplevelse på morgen-kvisten. Jeg hadde hørt ymt om at det skulde være slutt med horer i Tyskland efter at Hitler hadde kommet til makten. Jeg må si at forholdene i Tyskland må ha vært forferdelige før 1933 i alle fall hvis det antall horer som nu finnes regnes for nix. Efter det inntrykk vi fikk var det en svare mengde av ludder. Det lille morgenintermezzo var nemlig ikke det eneste i den genren vi så i Berlin. Nu er det kanskje ikke riktig å dømme hele Tyskland på forholdene i Berlin, men allikevel.

billetttt

Alexanderplats leiet vi oss en sitteplass for 5 pfg og satt å så på livet. Vi la snart merke til en «dame» som vandret op og ned i gatene. Frem og tilbake den samme veien. Kort etter «seilet» en mann op på siden av henne. Et par ord og så vandret de videre. Vi fulgte efter av nysgjerrighet. Gikk et kvarters tid og kom inn i en liten sidegate. Her stoppet paret foran en port. Diskuterte, antalgelig prisen, og forsvandt . Akk ja, storbyen o.s.v….

På Alexanderplats lå også det store varehus Wertheim. Det var jødefirma og antagelig det eneste som var i hele Tyskland. Nu efter at jeg er kommet hjem er det også en saga blott, og det var akkurat denne lunten vi luktet. Vi ville jammen handle i en jødebutikk så lenge det var mulig i Tyskland. Vi kjøpte noe hårvann og diverse, – forbannet billig. Møttes av ublide tyskerøine.

Og så kom dagen vi skulde forlate Berlin og for alvor vende nesen hjem. Vi hadde no money og til forkost fikk vi kun et par rundstykker. For alvor skulde først spises når vi kom ombord på Sassnitzfergen. Og toget føk over de nordtyske slettene. Snart stod vi for annen gang i Sassnitz. Vi gjennemgikk de samme undersøkelser som da vi reiste inn i landet. Og så stod vi ombord på båten.

Langsomt seg den ut fra bryggen, og Tyskland var forlatt. Mere og mere fjernet vi oss. Mye moro og mange oplevelser hadde vi hatt. Det hadde vært en sommer som jeg aldri vil glemme. Det hadde vært forelskelse, fest og dans. Det hadde vært tramp og sport. Alt dette stod jeg der og tenkte på mens landet langsomt svandt, og den tanke slo også ned i mig at det skulde ikke bli siste gangen jeg besøkte Tyskland. En plan om riktig trampetur neste år begynte å festne sig. En plan som nu er bestemt skal bli virkelighet. Reise ned i mellem-Europa uten noget betemt mål var planen. Reise og trampe rundt akkurat dit jeg hadde lyst. Da skulde det bli mange merkelige oplevelser og mye moro.

Men tilbake til jorden. Tyskland var forsvunnet i horisonten og magen skrek og forlangte opmerksomhet. Pungen min hadde gjennem hele opholdet inneholdt nogen svenske kroner. Tross mange fristelser var de ikke litt vekslet. «Stortinget» bestemte nu enstemmig at disse penga skulde settes inn på en eneste saftig kalvestek med skummende øl til. Ansten, Einar og jeg gikk ned i spisesalonen for å la vedtaktet bli til virkelighet. Tyskerne satt på dekket og gnaulet medbragt kjeks. De var også besatt av den vedensberømte tyske turistknepenhet. Så snart de kom utenfor landet hadde de nesten ikke råd til å unne sig mat. Men nu gav vi pokker i det. Vi skulde i hvert fald ha skikkelig mat. I spisesalen traff vi en norsk familie som hadde vært på biltur i Tyskland. De hadde svært god lyst til å høre på våre oplevelser. De spanderte og så blev det «bøljer» på veien denne gangen vi reiste over også.

I Sverige begynte uoverensstemmelsene mellem tyskerne og nordmennene. Herbert Sody, Teilachen og en hollandsk konsulsønn reiste fra Trælleborg til Stockholm. Vi andre fortatte nordover. Men så var det tyskerne som hadde hørt gjete Trollhättan og absolutt vilde gå av der og se på fossen. Det hjalp ikke at toget kom dit kl 2 om natten, og at det ikke gikk noe tog før neste dag ved 2-tiden om formiddagen. Og tyskerne hadde fellesbiletten så vi måtte rette oss efter dem. Men skal si vi var forbanna. Jeg for min del satte kuffeten på stasjonen og gikk rett op i skauen og la mig til å dra tømmerstokker.

Og endelig drog toget fra Trollhättan og grensen passertes. Det første tegn på at vi atter var i Norge var en stor plakat: «Det norske pengelotteri». Heia Norge. Det var hyggelig å være tilbake igjen også. Vi passerte Halden og Sarpsborg. Sarpsfossen imponerte tyskerne svært. De hadde virkelig vært betatt av Trollhättan, og det var ikke fritt for annet enn at de blev litt flaue over sin tidligere utidighet da de hørte at denne fossen bare lå en 15 km fra Fr.stad.

Toget durte inn på Fredrikstad stasjon. På stasjonen stod far og mor, her og fru Klev og her Berg. Og så Ruth. Ruth er kjæresten og det deiligste av alt kvinnelig. Riktignok hadde jeg sett og vært sammen med mange pene piker, men ingen hadde vært så nydelig som Ruth der hun stod og smilte. Der stod hun den pike som jeg hadde lengtet efter hele denne tiden og smilte mig velkommen hjem. Jeg blåste i tyskerne, hilste så vidt på mor og far og så ofret jeg mig for henne den ene. Det var den hyggeligste oplevelsen på hele turen.

Og når jeg nu efterpå tenker på utbyttet av denne turen, kan jeg ikke få uttrykt det i ord. Det var en strålende oplevelse fra ende til anden. Og den gav mersmak. Planen om en enda mer strålende tur, var alt blitt levende. Og den skal jeg skrive om senere – til neste vinter.

siste

Men det gjorde han altså ikke, i hvert fall ikke som vi vet. Likevel vet vi at det ble tur. I Tyskland utviklet politikken seg i en retning som neppe gjorde landet særlig attraktivt som reisemål for Carlos sommeren 1938, men reise gjorde han. Vi vet ikke sikkert om det var sommeren etter, men Carlos og Ansten og muligens noen andre syklet senere hele veien til Rivieraen, en reise familien fikk høre mye om. Synd det ikke finnes en reiseberetning fra den turen også.

Jeg har nå lært at de «dame» er noe ganske annet enn en dame, – og at Carlos var minst gjennomsnittlig interessert i det motsatte kjønn. Men hvem pokker er Ruth? Det samme kan det være. Elleve år senere, i 1948, giftet Carlos seg med Singne Møller, min manns tante. De reiste ganske snart til Paris der Carlos arbeidet som utenrikskorrespondent, og Tanten har fortalt oss mye om alt det spennende som skjedde i den perioden. I den tiden reiste de også på ferie i en gammel tysk totakter med kryssfinerkarosseri, en Waktburg eller noe sånt. De brettet ned baksetet, og Thvs fetter og Kusinen lå og sov med bena innover i bagasjerommet mens Signe og Carlos kjørte mot nye reisemål. Senere ble Carlos Aftenpostens Londonkorrespondent i atten år.

Jeg takker for følget. Det har vært en spennende reise både i geografien og i historien. Kanskje tok det litt for mye av tiden min disse åtte ukene, men hvis du synes det var verdt det, skal ikke jeg klage. Dessuten har jeg fått noe nytt å glede meg til. Denne uken kjøpte Thv flybiletter til Tyskland i oktober. Da er planen at vi skal forsøke å reise til de samme stedene som Carlos så. Så hvis du kommer tilbake i begynnelse av oktober, vil du kunne lese En reise til Tyskland i 2009 i Onkel Carlos fotspor.

Advertisements

5 responses to “En reise til Tyskland i 1937 – Onkel Carlos forteller. Del 8

  1. Jeg takker for en utrolig interessant reise tilbake i tiden! Et fantastisk arbeid du har nedlagt og jeg anbefaler fortsatt at du tar kontakt med pressen. Denne historien må flere få ta del i, uten tvil.

    At det er 8 uker jeg har fulgt onkel Carlos på reise i Tyskland er helt utrolig. Tiden går fort!

    Som jeg har skrevet tidligere var onkel Carlos utrolig voksen på de fleste områder, men så merkes også ungdommen inn i mellom. Det var nok sikkert helt utrolig for en 18 åring å få oppleve så mye dengang.

    Smilte da jeg leste om besøket på Berolina. Ikke mange 18 åringer som hadde opplevd dette på den tiden!

    Første del av dagens reise var meget spennende. Jeg har selv reist med båt på Rhinen (i 1966) og tilbragt 3 døgn i Rüdesheim (1969). Så Drosselgasse er ikke ukjent 😉 Jeg opptredde faktisk på en «bule» der og sang Wenche Myhre’s «Beiß nicht gleich in jeden Apfel» uten å ha lært tysk. Men synge kunne jeg og lærte sangen via grammofon. «Die Wenke» var jo MEGET populær i Tyskland på den tiden!

    Vi tok også svevebanen opp til det store monumentet som er fotografert. Etter lunsj gikk vi ned igjen til hotellet. En flott tur blant vinrankene.

    Det var nok en Wartburg familien reiste med. Pappa hadde dette bilmerket en kort periode tidlig på 60-tallet. Mener den kom fra Øst-Tyskland.

    Jeg takker igjen for at du tok oss med på denne vidunderlige reisen og gleder meg allerede til høsten. En slik reise skulle jeg også gjerne vært med på!

    Fortsatt god søndag. Hvil deg nå. Det har du fortjent!

  2. Tusen takk for turen, dette har vært innholdsrike og lærerrike uker foran pcen… Dette er historisk!

  3. Tusen takk for en interessant og underholdende føljetong – jeg har gledet meg til hver eneste episode. Og jeg kommer gjerne tilbake for å lese «En reise til Tyskland i 2009 i Onkel Carlos’ fotspor.»

  4. Tusen takk for lang og utfyllende kommentar, Randi. Det er så hyggelig at du setter pris på teksten. Det er jo moro for meg å høre om dine erfaringer fra det samme området, – og tenk at du sang da du var der!

    Hyggelig at dere også likte dere, 9na og Hanne. Jeg ser av statistikken min at lesertallet går opp når jeg trykker denne serien, så den har tydligevis falt i smak.

  5. Tilbaketråkk: Med onkel Carlos i baksetet « Livet leker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s