En reise til Tyskland i 1937 – onkel Carlos forteller. Del 2

Når jeg skal presentere Carlos Forsbergs reisedagbok fra sommeren 1937, så føler jeg en slags lojalitet. Alt i boken er jo ikke like spennende, og jeg er redd du kan komme til å kjede deg litt. På den annen side ville det være feil å stryke noe av bekvemmelighet. Det fortjener ikke historien, – og heller ikke han som skrev den.

I første del av reisedagboken leste vi at de fem Fredrikstadguttene hadde ankommet Tyskland, så vidt. Og allerede før de satte sin fot på tysk jord, fikk de oppleve at en medpassasjer, en jøde, ikke ble ønsket velkommen til det tyske riket. Det er godt å lese Carlos’ kommentar til dette. Foreløpig er han ikke videre forført av det tyske systemet.

I begynnelsen av reisen er Carlos mest sammen med Ansten Klev. Vi har spurt både familien og andre i kretsen rundt guttene, og det ser ikke ut til at han hadde noe særlig kontakt med de tre andre etter denne sommeren. Ansten skulle han imidlertid fortsette å ha kontakt med. Som familiefedre fikk de flere år senere sommerhus like ved hverandre, og de opprettholdt kontakten. I Brev fra skipslegen finner du et brev fra Ansten og hans kone. Hun lever fortsatt og bor her i Fredrikstad.

Ansten studerte senere medisin, og i november 1943 var han i den gruppen av 1200 studenter som ble arrestert av tyskerne på universitetet i Oslo. Han satt først på Stavern. Der satt han sammen med min svigerfar, men i motsetning til Thorvald, ble Ansten senere sendt til Tyskland og konsentrasjonsleir sammen med 600 andre studenter. Der satt han til krigens slutt. Det skulle han visst, Ansten, da han satte foten på tysk jord sommeren 1937, at han skulle komme tilbake fire år senere under ganske andre omstendigheter.

Ansten Klev døde i 2007.

Da vi kom så nær land at vi kunde skjeldne enkelthetene, fikk vi visshet for de ord som sier at Tyskland er uniformenes land. Jeg for min del syntes at nesten alle mennesker bar uniformer. Og snakk om flotte uniformer. En mann som jeg trodde var general, viste sig å være bybud. På bryggen gikk en skildvakt av 6 politimenn med revolvere i beltet og «totenschlägere». Vi følte på oss at vi var kommet til en diktaturstat, og med det samme vi trådte i land var det som det la sig noget knugende over oss. Vi tenkte med oss selv at her kunde vi ikke si «Hitlerfaen» høit, ikke kunde rope «Rød front» uten å få ubehageligheter av det selv om vi bare spøkte. Men denne følelsen av noget knugende, som jeg sa fortok sig foresten siden. Det var især ved grensen hvor det blev holdt et skarpt øie med alle som kom og dro at vi merket det. Det var foresten på mer enn en måte at det føltes knugende å sette foten på tysk jord, for hadde det vært trengsel når vi skulde ombord i færgen så var det fem ganger værre nå. Det var ikke endskap på tråing på tær og spisse albuer i mellemgulvet. Men vi var jo 5 kraftige fyrer og laget snart vei i vellingen. Det gjaldt å kjempe sig gjennem en liten og trang dør inn til tolderen.

Tolderen var en rund fyr med en flott uniform og hvalrossbart. Han plasserte sine fleskete hender oppå tøiet i kufferten og la sine 100 og flere kilo på. Jeg tenkte med gru på stomatoltuben som lå uten kapsel i jakkelommen. Resultatet av tolderens gymnastiske øvelser så ut til å være tilfredsstillende, for ham i et hvert fall, for han smelte kufferten igjen med et grin idet han spurte: «Haben sie Hermetik dabei?» «Nein!» skyndte jeg mig å forsikre. «Schade!» sa han; han visste jeg var fra Norge.

Det var da jeg skulde kjøpe biletter at sprogvanskelighetene meldte sig for alvor. Jeg skulde ha en tur-returbilett til Mannheim, men kunde ikke få uttrykt mig på tysk. Jeg brukte et slags mellemting mellem tysk, engelsk, svensk og norsk. Jeg sa: «Ich vil sehr gern have a ticket till Mannheim.» Mannen så ut som et levende spørsmålstegn. «Hier ist nur Fahrkarten verkauf!» sa han. «Ja,» svarte jeg og satte op mitt intelligenteste smil. Så blev vi stående å se på hverandre på hver vår side av messinggitteret. I køen bak mig begynte en utålmodig mumling å spre sig. Jeg begynte å svette, men fikk ikke frem et ord. Uroen i køen tiltok. Da grep jeg i min fortvilelse fatt i gitteret som skilte oss og støtte eller rettere sagt hylte ut: Mannheim! Mannen for tilbake av forskrekkelse, men det gikk et forklarelsens smil over hans ansikt, og resultatet blev nedenstående billett.

Biletten blev puttet i innerlommen, og vi ilte sjanglende med en tung kuffert i hver hånd ut til toget for å skaffe oss en skikkelig plass. Den umaken kunde vi like godt ha spart oss; for det fantes ikke en skikkelig plass i hele toget. Vognene var eldgammel kuvogntype, skitne og fæle, skranglete og trekkfulle. Ute på perrongen gikk en ukuelig optimist og solgte «Schlafenkissen». Jeg så aldri han solgte noen. Det var nærmest latterlig å tenke på å sove i disse skrangelkassene.

Toget satte sig i gang, og vi blev for første gang utsatt for alle en tysk 3dje klasses pinsler. Det er synd å si at toget satte sig igang med et rykk; det satte sig i gang med et hopp på en 10 – 20 meter bortover skinnene, og så begynte det å gå uendelig langsomt. Det pep og skurret og skranglet så en fikk frysninger på ryggen. Lokomotivet arbeidet sig op i ekstase og langsomt men sikkert øket toget farten, og ulydene gav sig efter hvert som farten blev større. Til slutt var det bare skranglingen igjen. Da kom konduktøren, og det viste sig å være uhyre høitidelig med bilettene. Vi måtte skrive navnene våre på baksiden, og konduktøren satte blyantstreker og ordnet og grupperte.

Det varte ikke lenge før vi blev enige om at det var uutholdelig å sitte på disse pinebenkene og at de nok ikke var noget fremtidig opholdssted for oss, norske gutter med opdrift i kroppen. Det var 1ste klasses myke, polstrede seter som øvde sin tiltrekning på oss. 5 miutter efter satt vi på 1ste klasse med 3dje klasses biletter. Det gjorde forresten mindre for vi hadde betalt 20 Mrk for meget på biletten, det opdaget vi efterpå. Vi hadde glemt at man fikk nok 60% ved å reise 1000 km. Det var derfor med forholdsvis god samvittighet vi sovnet i plyschen. En times tid efter kom koduktøren, vi blev vekket og jaget. Barten sitret av forbitrelse og innestengt sinne. Einar utstøtte nogen norske kraftuttrykk og gikk. Konduktøren blev stående og måpe. Da vi imidlertid kom tilbake til våre gamle plasser, hadde Tysklands nydannede hær intatt dem med en overlegen mine. Det så minst ut som de innbildte sig å ha erobret Schleswig-Holstein eller sine gamle kolonier. Dette sa vi da også til dem; på norsk. Men plassene var og blev besetzt, og vi hadde ikke annet å gjøre enn å vende tilbake til 1ste klasse. Vi ordnet det slik at en mann holdt vakt mens de andre sov, for å varsle når konduktøren kom. Det gikk over all forventning bra. Vi sov c.a. 3 timer hver på den måten. At vi ikke gikk glipp av noget ved å sove; for nordtyskland er det kjedeligste som finns; uendelig meget kjedeligere enn til og med Skåne. Det er så flatt der at en kan se en stork på en mils avstand, og man kan tydelig se flere byer på en gang når man kjører over denne sletten. Det eneste som var noe å se på var veiene. For det første var de usedvanlig flotte og for det annet var det plantet trær på hver side av veien så de nærmest lignet uendelige lange alleer. Det virket nokså pussig, for det fantes ikke et tre ellers på sletten. Men alt i alt svært lite å se på. Da vi sov gikk tiden nokså fort, og det varte ikke så lenge før vi blev vekket av vakthavende ved ordet Berlin.

I Berlin skulde vi umsteigen. Vi måtte flytte over fra Stettiner Bahnhof til Anhalter Bahnhof og derfra ta toget videre til Mannheim. Mitt første intrykk av Berlin var uendelig trist. Jeg gløttet ut av vinduet og så inn i en grå bakgårdstilværelse. Store leiegårder på 8 -10 etasjer vendte sine baksider, kjemisk frie for sol og lys, mot oss, og vi kunde skue inn i skitne kjøkken. Berlin kunde ikke gitt oss en tristere mottagelse. Det var slik at en uvilkårlig måtte tenke: Er det slik det «fremragende tyske folk» lar store deler av sin befolkning bo. Det blev imidlertid for liten tid til filosofering, for snart var vi inne i selveste Berlin, og vi trådte ut av jernbanestasjonen ut i en storby i typisk morgenstemning. Vi kapret en av Berlins grønnhvite drosjer for å kjøre til Anhalter Bahnhof. Drosjen ormet sig frem mellem melkekjørere og postvogner, Storbymorgestemning består jo som bekjent av melkekjørere og postvogner. Det var for tidlig til å få noget annet intrykk av byen. Da vi kom til Anhalter Bahnhof satte vi inn kuffertene våre, for vi hadde en 3 – 4 timer i vente til toget gikk videre. Gøsta og Einar vilde her gå ut og se sig om litt, Ansten og jeg vilde spise og Lerke vilde ingenting.

Ansten og jeg vandret inn i restauranten på jernbanestationen. Her stod det på de forskjellige bord de forskjellige nasjoners flagg, og vi trimmet bort til det norske. Vi grep hver vår tyske avis og lot som vi leste. Der Ober kom og ramset op en hel haug på tysk. Vi så uforstående ut. Han gjentok ramsen. Jeg spurte Ansten: «Sa’n no?» «Ja,» sa Ansten. «Å,» sa jeg. Der Ober smilte som han forstod og rakte oss menyen. Jeg lukket øinene og satte fingeren midt mellem to retter. Ansten lukket øinene og traff. Der Ober forsvandt og kom tilbake ikke med tannpirkere, men med pølser og potetsalat. «Bier» sa vi da begge som en. Der Ober smilte forståelsesfullt, men spurte:»Helles oder dunkles?» «Ja!» svarte vi. Der Ober forsvant og kom tilbake med en av hver sort. Dette var godt – Tysk øl, tyske pølser, tysk potetsalat. Den ene porsjon pølser blev til to, den halve liter øl blev til en; og vi blev i godt humør. To minutter før toget skulde gå kom vi settende. Humøret var glimrende, plassene vi fikk nærmest det motsatte. Ansten og jeg kom så sent at vi ikke kunde få plass sammen med de andre, men måtte sette oss i en kupe for oss selv. Her var vi henvist til nogen kjedelige menneskers selskap i mange timer. De kjedelige bestod av nogen tyske jenter, grove med hårtull, som heldigvis stakk meget av fra våre deilige norske piker. Dessuten satt det et fjellvandrerpar i kupeen, en gammel mann med korte skinnbukser og hårete knær og hans viv i vindjakke og rumpesekk. Tilværelsen kunde ikke bli kjedeligere, og vi hadde ikke annet å gjøre enn med melankolske blikk å følge en flue som banet sig vei mellem hårene på det nyss omtalte kne. Dessuten talte vi nedsettende om våre medpassasjerer – på norsk.

Vi satt ikke ved noget vindu, så vi kunde ikke finde nogen som helst adspredelse i å kikke ut. Jeg gjorde det en enkelt gang, men fikk mig en skrekk i livet. Det jeg fikk se var nemlig to storker som dasket i vei – nordover. Jeg gransket samvittigheten. Den var forholdsvis ren, men jeg turte ikke se ut mer.

Utover dagen blev det forferdelig varmt. De trange kupeene var hermetiske, og eftersom vi alle svettet mer og mer, blev luften mer og mer ubeskrivelig. Efter hvert begynte vi også å føle reisetrettheten i kroppen, vi blev slappe i fisken, hodet verket og humøret sank ned på null. Var det en ting som ikke sank, så var det temperaturen. Den steg jevnt og sikkert. På en stasjon leste jeg av 37 grader C i skyggen. Ikke et vindpust, all ting stod stille og sitret av varme. Jeg var svett og skitten over hele kroppen. Jeg var lei av å sitte, for trett til å stå, og å ligge var umulig. Jeg trodde jeg skulde bli gal. Tankene var et eneste kaotisk tull. Da kom jeg til å kaste et blikk bort på Ansten. I en stilling á la «Grubleren» i Nasjonalgalleriet satt han og sov de uskyldiges søte søvn, mens toget slang umedlidende mellem en gammel, fet kone og en ungmø. Så varte det ikke lenge før jeg også sov.

Utpå eftermiddagen våknet jeg med en dundrende hodepine, og jeg fikk akkurat tid til å vaske mig å ta mig en kaffiopstiver før vi var fremme i Mannheim. Og så rullet toget inn på Hauptbahnhof i Mannheim, hovedstaden i Baden. Det må ha vært et forskrekkende syn for våre tyske venner å se oss komme. Selv stod de stramme i giv akt på stasjonen og skulde motta oss, og så kom vi feiende med hatten i nakken, kappen åpen som et frisk fritt pust fra det frieste land i verden, Norge. Tyskerne måpet, men de fikk da sanset sig til å rekke frem hånden til nevetak. For første gang hørte vi jernbeslåtte hæler klappe sammen til et innstudert ???

Tyskerne presenterte sig, og på den måten fikk vi vite at det var Herbert Sody, Manfred Theillacken, Hans Gessner, Sattinger, Herbert Bingler som var møtt frem.

Einar og Asbjørn skulde bo hos Sody, Ansten hos Sattinger og Gøsta og jeg hos Gessner. Gessner bodde ikke i selve Mannheim, men i en liten by 13 km borte. Byen het Schwetzingen og viste sig senere å være en meget koselig by. På stasjonen fikk vi tak i en bil, lempet kuffetene inn og bilen manøvrerte sig langsomt ut av fabrikkbyen, Mannheim sentrum ut på det flate «Rhein…??».

Vi fikk føle at det ikke var nødvendig å holde igjen på farten på disse rette flate veiene, og snart skimtet vi kjempeplakaten med Schwetzingens velkomsthilsen i det fjerne:

«Schwetzingen die wehlberümte Spargelstadt, Schwetzingen hat den schønsten Schlifgasten Deutschlands» (?) lyste mot oss med store røde bokstaver. To minutter efter stanset vi opp foran vårt tyske hjem, Brückhäuserstrasse 3, Schwetzingen.

Det første vi måtte gjøre var naturligvis å hilse på familien. Jeg har bestandig satt lit til førsteinntrykket, dennegang var det godt. Jeg skulde ha eget værelse, mens Gøsta måtte ligge på en sofa i stuen. Det var egentlig fra først av meningen at bare jeg skulde bodd i Schwetzingen, men for at ikke jeg skulde kjede mig glugg i hjel blev det ordnet slik at Gøsta skulde bo hos oss. Derfor var det at Gøsta måtte ligge i stuen, mens jeg fikk mitt eget værelse hvor jeg kunde regjere og innrette mig. Jeg gikk straks igang med å foreta en omfattende toilett, barberte mig, og nyvasket og fin gikk jeg nedenunder for å hengi mig til bordets gleder Det var med bange anelser jeg kastet mine hungrige blikk utover alle de merkverdigheter bordet var dekket op med. Min moder hadde fortalt mig om alle de kriminelle retter vi kunde riskikere å få i Tyskland, så jeg bestemte å forsyne mig med måte. Der stod f. eks en bloddryppende kake. Den viste sig å være en slags postei av syltetøi og tynne fleskeskiver. Så var det blåbærkake. Det var almindelig butterdeig som var belagt med blåbær og derpå stekt. Den smakte ikke så værst. Også fikk vi melk, nei kaffi, nei ikke kaffe heller, men en ubestemmelig blanding av begge deler. Det var nogne pisslunkne, kvalme greier. Jeg gjorde rede for at jeg foretrakk å drikke melk og kaffe hver for sig, og det fikk jeg lov til siden. Men vår sult var stor, og alt dette underlige mixmax bød oss ikke noget særlig imot.

Ved bordet gikk samtalen ivrig på tysk. Vi fortalte om reisen og Norge og meget annet, og selv om våre tyske venner holdt på å få krampelatter av våre grammatiske feil så forstod de oss, og det var det viktigste.

Ankomstaftenen arrangerte Schwetzingen B.D.M. fakkeltog til ære for Gøsta og mig, det var en sesongsportsfest ??? i byen og i den anledning var det fakkeltog. Under faklenes blafrende skjær vandret Tysklands deiligste piker frem samlet under hakekorsfanen mens de sang sine nasjonalsanger. Toget tok sig vakkert ut i den bløte sommernatten, pikene likeledes i sine uniformer, hvite bluser og mørkeblå skjørt. Det var rart for oss kjølige nordboere å se tyskerne, unge som gamle, med tårer i øinene strekke hånden ut for å hilse sin fane og sin ungdom. Vi kunde ikke fått en mer karakteristisk mottagelse i Tyskland 1937 enn den vi fikk. Og ved å se inn i alle disse hundrede av ungpikeøine som hadde mistet meget av sin mykhet og istedet fått noget fanatisk stirrende ved sig, blev jeg angrepet av et filosofisk anfall. Var det riktig slik som her å forvandle ungdommen til en marsjerende ensrette masse? Vilde ikke denne påvirknig frata ungdommen noget av dens utvikling? Vilde den ikke alltid forbli en slik saueflokk som retter all lit til og legger alt ansvaret på en fører, uten evnen til selv å gjøre noget positivt? Tiden vil vise det.

Skjønt grepet av stundens alvor, må jeg innrømme at Gøsta og jeg gledet oss til å stifte bekjentskap med alle disse tyske blomster. Vi trodde dette kunde ordnes allerede samme aften, men «den gang ei», sa Tordenskjold. Så snart paraden var slutt, måtte pikene paradere til sine herberger og gå til køis, og efterpå gikk vakter i gatene for å påse at ingen fant på noget tøis. Det var aldri godt å vite hvad som kunde skje når det var så mange piker i byen. Da situajonen stod klart for oss, øvet sengene en meget stor tiltrekning på oss, og vi krøp i våre tyske loppekasser for første gang.

Og her kan det passe å holde en pause. Carlos er på plass hos sin vertsfamilie, og han har opplevd og kommentert sin første parade. Jeg synes slutten her illustrerer hvor ung han er, bare atten år. På den ene siden gjør han seg noen kloke betraktninger over ensrettingen av den tyske ungdommen, samtidig gleder han seg til å komme nærmere innpå pikene, eller blomstene som han kaller dem. Jeg kan huske at min svigerfar også kalte unge, søte jenter for blomster. Det må ha vært en del av tidens sjargong.

Det skulle bli en hel bukett blomster etter hvert.

(Det er ord jeg ikke klarer å tyde her, – navn og setninger på tysk. For å få litt hjelp, har jeg satt inn bilder av det som var vanskeligst. Kan du hjelpe, blir jeg glad.)

Vi reiser videre neste søndag sånn i tretida.

Velkommen!