En reise til Tyskland i 1937 – Onkel Carlos forteller. Del 1

Det ga mersmak å jobbe med Brev fra skipslegen, og nå er det tid for en ny reise. Denne gangen går turen til Tyskland, og året er 1937. Både landet og året borger for at dette kan bli spennende.

Det hele begynte med at Tanten døde i 2006. I løpet av vinteren etterpå, ryddet Kusinen huset hennes, og det var da hun fant denne:

I våre dager får vil et støkk i kroppen når vi ser et hakekors. Svastikaen har blitt et tabusymbol som ingen av oss ville finne på å bruke som illustrasjon på noe som helst. Sånn har det ikke alltid vært. I 1937 hadde nazistene sittet med makten i Tyskland i fire år allerede, men selv om mange så konturene av det som skulle komme, lå krigen og dens grusomheter ennå i framtiden.

Tanten, Signe Møller Forsberg (født 1923), var altså min svigerfars søster. Det er til henne og sin mor han skriver de fleste brevene fra hvalfangsten. Hun giftet seg i 1947 med Carlos Forsberg. Han var født i Argentina i 1919, og det er grunnen til at han fikk det eksotiske fornavnet. Hva familien gjorde der er en egen histore, men den må ligge denne gangen. Carlos vokste likevel opp i Fredrikstad, og ble senere journalist. Under og etter krigen var han en periode ansatt i Fredriksstad Blad. Han satt blant annet i den gruppen redaktører og journalister som skulle få avisen opp og gå etter krigen. Der delte han bord med Charlie Jansson, Gjerløw og Ruth Berard. Da han og Signe var relativt nygifte, var han korrespondent i Paris i noen år, og deres yngste barn, Kusinen, ble født i denne perioden. Opp gjennom årene har Tanten fortalt oss om noe av alt det spennende de opplevde. Senere var han Aftenpostens Londonkorrespondent i 18 år, og barna deres, Kusinen og hennes bror, vokste opp der.

Onkel Carlos døde i 1988.

Men nå skal vi altså tilbake til 1937, til den sommeren Carlos var 18 år. Sammen med fire kamerater foretok han en reise til Tyskland, – og man kan spørre seg hvordan de fikk den ideen. Carlos forteller om det selv på første side. Det hadde seg sånn at en av guttene var medlem av NS, – og det var han som var invitert av Hitlerjugend til å ta med seg noen kamerater og komme nedover. Senere på sommeren skulle en gruppe tyske unggutter være med tilbake til Norge, – et slags utvekslingsprogram, altså.

At noen av krigstidens sår fortsatt er åpne, har vi sett eksempler på det siste året. Diskusjonen rundt filmene om Max Manus her hjemme og Flammen og Citronen i Danmark, har vist at det fortsatt er vanskelig å røre for mye ved den gamle historien. Jeg har derfor valgt å anonymisere den i reisefølget som Carlos forteller at var medlem av NS. Guttene var veldig unge, og vi kjenner bare litt av historien til denne karen. Kanskje kom han på bedre tanker før det var for sent, – eller kanskje holdt han fast ved sitt standpunkt. Selv om det er 72 år siden dette skjedde, kan det fortsatt være vanskelig for familien å se navnet hans på trykk i denne sammenhengen. Han spiller dessuten en veldig liten rolle i historien dere nå skal få lese. Jeg kaller ham Asbjørn Erle.

Men så var det de andre tre: Ansten Klev, Einar Berg og Gøsta Myhrvold. Jeg har brukt masse tid på å finne stoff om Carlos’ reisefølge, men hvis ikke denne innledningen skal bli for lang, vil jeg holde igjen litt informasjon. Sannheten er også at jeg ikke er helt i mål ennå, men jeg kan love dere en overaskelse som forteller en litt annen historie enn den Carlos oppfattet. Jeg har nå presentert dere for hovedpersonen, Carlos Forsberg, og hver søndag framover skal dere bli kjent med en av de andre i reisefølget.

Da Kusinen fant det lille heftet og så hakekorset, skvatt hun til. Hva var dette? Nå vet vi at det er Carlos reisebeskrivelse fra sommeren 1937. Da han kom hjem, satte han seg til og skrev om alt han hadde opplevd fra han sto på perrongen i Fredrikstad til han var vel hjemme igjen. Teksten bærer preg av å være skrevet litt i etterkant, men likevel så nært i tid at de fleste detaljer er med. Heftet er fullt av tekst, bilder, billetter, programmer osv. Alt vil bli gjengitt her.

Vi har lest reisebeskrivelsen med spenning. Hvordan håndterte en ung gutt på atten somre å møte et velorganisert Tyskland under nazistisk styre? Ble han imponert? Ble han forført?

Bli med videre, så skal du få se.

Vi blar om til aller første side:

Sommeren 1937 i ord og billeder.

1ste Del: Nedreisen til Tyskland.

Det var 5 norske gutter her fra byen som denne sommeren var blitt invitert til en måneds ophold i Tyskland. Vi skulde være Hitlerjugends gjester denne tiden, og vi utgjorde således et ledd i Hitlers propaganda i utlandet. Vi skulde komme til Tyskland og få se alt det grumme, og siden var forutsetningen at vil skulde skryte av Tyskland når vi kom hjem. Selve invitasjonen kom istand på den måten at en av mine kamerater som er N.S. fikk spørsmål om han og nogen andre norske gutter hadde lyst til å komme til Tyskland. Kameratens navn er Asbjørn Erle, og de fire andre som blev med var: Gøsta Myhrvold, Einar Berg, Ansten Klev og Carlos Forsberg. Alle sammen står avbildet nedenfor.

Det må sies at det blev en tur med et strålende utbytte for oss nordmenn, skjønnt ingen av oss blev nasjonalsosialister efter turen. Vi fikk høve til å studere det meget omdiskuterte «nye Tyskland» meget inngående, vi fikk føle hvad fett- og smørmangel vil si og vi blev øienvidner til en ultranasjonal stemning som ikke kan gjenfinnes i andre land enn i Tyskland.

Det var soleklart at vi på forhånd gledet oss svært til reisen, og tiden før avreisen gikk gruelig langsomt, da vi dennegangen slapp å gjøre slike store forberedelser som man må gjøre når man skal på sykkelturer o.l. Det var bare å pakke kuffertene, sette sig på toget og dure i vei. Det eneste som vakte litt hodebry var reiseruten. Føreren for Grung und Ausland-avdelingen innen Hitlerjugend, Herbert Sody, som viste sig å være en underlig skrue, skrev nogen ytterst forvirrende brev om båtreise til Kiel, gratis reise fra Køln, togreise over Berlin og en hel del prosent Erstattigung. Vi skjønte omtrent ingen ting og besluttet oss til å reise med toget over Berlin.

Ansten Klev og jeg hadde tenkt å reise som herrer nedover ): Reise i dresser og med sovevogn. Dessuten hadde vi tenkt å reise et par dager før de andre og vente på dem i Berlin, men da vi forstod at de andre ikke likte at vi ikke reiste sammen, lot vi det være, og det var ikke annet å gjøre enn å pakke «herrene» ned i koffertene og si farvel til sovevognene.

25. juni kl 11.30. befant samtlige norske deltagere sig på Fredrikstad stasjon, og mødre og fedre var møtt frem for å vinke og si de siste formaninger. Så kom toget, og vi jumpet inn for å begi oss i vei på den 36 timer lange reise til Mannheim, som var vårt betemmelsessted i Tyskland. Det gjaldt naturligvis å finde en skikkelig kupe, og vi (fant) en moderne dobbeltkupe hvor det bare satt en eldre dame som så hyggelig ut, og et nygift svensk par som satt ved vinduet og så hverandre dypt inn i øinene. Det skulde vise sig at vi hadde fått et underlig reisefølge. Det var især dama som var noget merkelig. Enten var hun litt overdum eller så hadde hun en skrue løs, og snakkesalig var hun. Hun innledet konversasjonen med en lang lekse om gikt og trekkfulle tog og åpne vinduer osv. Hun hadde hatt gikt så at hun ikke hadde kunnet «rette finga» som hun sa. Historien om gikta gikk snart over til hennes livshistorie, som blev påhørt med undertrykt latterkrampe. Vi holdt på å få «kula» flere ganger. Til slutt fikk vi den. Det var da vi måtte kaste henne av toget på Malmø. Hun skulde til Kjøbenhavn men vilde absolutt reise over Sassnitz. Vi måtte formelig kaste henne av toget. Det var med en viss lettelse vi så toget forlate Malmö og damen, skjønt dama hadde innbudt oss til Kjøbenhavn som gjester, men vi turte simpelthen ikke.

Nu blev det tid til å få sig litt mat og hvile ut. Vi kunde strekke oss på benkene nu, for vi hadde dobbeltkupeen alene. Svenskeparet hadde gått av i Trollhättan. Efter endt middag i spisevognen, fikk vi frem snaddene og strakte oss på benkene og hadde det jævla fortreffelig, mens det elektriske lokomotivet fraktet oss med 120 km/timen langs den flate Skånekysten. Vindmøller passerte vi i massevis og av og til flakset storken forskremt op fra stranden idet toget for forbi.

Landskapet blev kjedelig i lengden, og Einar gikk for å ha noget å gjøre på opdagelsesreise i sine bukselommer. Der fant han sin grumme faders eneste bilnøkkel. Den blev pr omgående sendt tilbake til Norge pr brev. Faren hadde måttet slepe bilen fra jernbanestasjonen og hjem, c.a. 1,5 mil. Da det endelig var gjort, var vi i Trälleborg. Nu gjaldt det å komme ombord på færgen å få en skikkelig plass. Det blev en fryktelig kamp med kufferter, spark og skubb. Rundt omkring oss blev det kjeftet og smelt på alle verdens mulige og umulige sprog. Midt oppe i alt dette gjaldt det å få frem pass og biletter. Det er et mildt ord å si at det var anstrengende, men ombord kom vi da tilslutt.

Ombord merket vi først for alvor at vi var utaskjærs. På toget hadde vi kunnet forstå det svenske som var blitt snakket og hadde også kunnet gjøre oss forståelige med norsk. Her hjalp det imidlertid svært lite med norsk. Rundt omkring oss blandet tyske, engelske, franske og polske gloser sig sammen til en eneste uforståelig suppe. Vi var for alvor i utlandet.

Det første vi måtte gjøre ombord var naturligvis å bese båten. Den var temmelig stor, og var den største færge jeg nogen gang har reist med. Båten seilet under svensk flagg og var svært flott innredet. Selv på 3dje klasse, som vi reiste med, var det usedvanlig komfortabelt. Færgen hadde en stor åpning akterut hvor tog og biler blev kjørt inn og forsvarlig fastsurret. Togene stod således tjoret i en slags tunnel i selve båten. Fra denne tunnelen førte det ganger op til de forskjellige klassers bekvemmeligheter. Vi reiste med nattfærge, og alle ombord var mer eller mindre trette, derfor kunde vi snuse omkring nesten overalt. Kontrollørene var for trette til å snakke til oss. Vi hadde sett nesten alt som var noe å se da vi hørte båten tute, og merket den lette ristingen som kjennetegnet at maskinen har begynt å arbeide. Vi styrtet op på dekket for å se Sverige forsvinne. Med store, kraftige lyskastere lette båten seg frem ut i gjennem det trange løpet, og snart blev lysene fra Trälleborg uklare for til slutt å forsvinne helt. Det var bare natt og sjø omkring oss. Vi blev stående en stund på dekket. Det blåste ganske stivt, og røken fra de to skorstenene blåste flatt langs havflaten. Snart begynte båten å hive sig i sjøen, og vi hørte hvorledes jernbanevognene ved hver overhaling rykket og drog i sine fortøininger. Det frisknet stadig på og båten rullet mer og mer. Nede hos vognene steg levenet til det reneste dommedagsleven. Snart fikk vi den første reale bølgeskvetten over oss. Da fortrakk vi til de indre gemakker. Her var det som ventelig var overfylt, og folk lå, satt og stod og sov i de utroligste stillinger. Vi fant oss nogen soveplasser under og oppe på et stort bord og sovnet snart blidelig inn, og blev kun vekket når en eller annen grønblek sjøsyk banet seg vei ut. Da vi hadde sovet et par timer, begynte det å bli urolig i forsamlingen og vi fostod at vi nærmet oss land. Mavene våre fortalte oss av vi var sultne og vi fikk oss en kopp sterk kaffe og litt mat, og trettheten var som blåst vekk, og humøret var helt på topp.

Passasjerene stimlet sammen ved rekken for å få det første glimt av Tyskland der vi i god fart nærmet oss land i sommernatten. En smal kystlinje steg frem fra disen. Det var Tyskland, Europas og verdens mest omtalte og omdiskuterte land, landet hvis gjester vi skulde være i en måneds tid. Det var et gammelt jødepar med båten. De var de første som stod ved rekken da vi nærmet oss land, og det var med tårer i øinene, gledestårer, at han så landet stige op over horisonten. Det var det landet som hadde fostret ham, landet som han hadde kjempet for med alt sitt mot under verdenskrigen, uten hensyn til at han selv ble invalid for livet, krigen hadde nemlig kostet ham hans ene arm. Men utakk er verdens lønn. Han var jøde av første klasse og Tyskland trengte ham ikke mer. Han var forjaget og skulde nu bare få lov til å dra på 14 dagers sommerferie i sitt elskede fedreland. Den første mottagelse han fikk var en kjempeplakat hvorpå det stod: «Juden sind hier unerwunscht!» Da snudde han sig og gikk stille vekk. Det var ikke fritt for at denne lille episoden jaget vekk litt av det gode humøret for en stund, men det var så meget å se på at snart var historien glemt.

De norske guttene er på plass i Tyskland, men reisen har så vidt begynt.

Nå håper jeg ikke Carlos og jeg har kjedet deg, og vil du være med videre, kan du stikke innom her neste søndag ettermiddag.

Fortsettelse følger!