Bokhylle til begjær

Vi har mange bøker i huset vårt, litt for mange begynner jeg å mene. De tyter fram hvor jeg går: På loftet er det flere kasser vi aldri har fått plassert noe sted, på arbeidsromma står de som sild i tønne og det samme gjelder i gangen oppe. Nede har vi en hel bokvegg, og planen for denne helga var å gjøre en generalopprydning i den. Dette er hvordan den så ut da vi begynte.

Jeg vet ikke hvor mange bøker det er i hylla, men det jeg vet er at det er en formidabel jobb å tømme den. Bøker som står på geledd tar liten plass, når de kommer ut på gulvet blir det oversvømmelse. Hylla vår har vært alt for full lenge. Resultatet blir at vi legger ting på toppen av bøkene, og så ser det kaotisk ut. At det blir skittent i ei sånn hylle, er det heller ingen tvil om.

Nå skulle det vaskes.

Thv og jeg var rørende enige om at vi måtte kaste bøker denne gangen. Det er rett og slett ikke plass til mer, og vi har alt for mange dinosaurer som ikke egner seg til noe lenger. Men en ting er å være enige om at vi skal kaste, – noe annet er å bli enige om hva vi skal kaste. Vi gikk gjennom hylla og laget hver vår kastehaug. Så gikk jeg gjennom Thvs haug og han gjennom min. Resultat: Halvparten havnet tilbake i hylla. Likevel, tro det eller ei, vi har kastet nesten 100 bøker. Når jeg sier kastet, – så mener jeg det altså ikke bokstavelig. Bøkene blir levert til Fretex. Det kan jo hende noen andre vil ha dem. Noe av det vi kastet var gamle romaner fra våre besteforeldres tid. De gir oss ingen ting. I stedet valgte vi å verne noen av våre yndlingsbøker, sånn som Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede. Har du ikke lest den ennå, har du noe å se fram til.

Nå er det ikke sånn at det er det eldste som nødvendigvis blir kassert. I noen tilfeller er det tvert om. Noen gamle bøker tilhører familiehistorien, – andre er det knyttet gode minner til. Den gamle gynekologiboken som Thvs farfar kjøpte da han studerte kommer trolig til å bli værende i familien noen generasjoner til. Den brukes ikke akkurat til å stille medisinske diagnoser, men tvert om som en skrekk- og grubok. I et par generasjoner har unger tatt den fram for å se på de grusomme plansjene som ikke overlater noe til fantasien.

Da vi skulle sortere bøkene etter sjanger, ble jeg forskrekket over hvor liten del av hylla som består av skjønnlitterære verk. Det mest dominerende var faktisk biografier, – politiske biografier og forfatterbiografier. De sistnevnet har selvfølgelig med jobben min å gjøre, og jeg tar dem stadig fram for å finne informasjon jeg trenger og for å friske opp anekdoter jeg skal bruke i undervisningen.

Vi har også mengder av historiebøker av alle slag. Mange fler enn jeg trodde. De fleste handler enten om oldtiden eller andre verdenskrig, og de er godt lest alle sammen.

Det er ikke sånn at alle de gamle bøkene er arvet. Noen av dem har vi kjøpt selv på antikvariat, og det er tilfellet med disse to. Boken til Glob okkuperte oss en hel dag i København. Vi gikk fra antikvariat til antikvariat for å finne tre eksemplarer: Ett til oss, ett til Marthe og ett til Henrik. Det gjorde ikke ferien dårligere å ha et sånt prosjekt.

Mange av bøkene i hylla er ment å skulle opplyse og informere oss. Jeg kan ikke si jeg la merke til at sexlivet endret seg så voldsomt etter at den lille rosa kom inn i huset, – men at jeg ble en bedre lærer av å lese Thomas Gordons bok er det ingen tvil om. Begge to fikk være med videre.

Noen burde vært kastet, men klorte seg fast likevel. En av dem, eller rettere sagt to, var to bind av Nansens samlede taler og artikler. Kommer vi noen gang til å lese dem? Da jeg var oppe til eksamen artium i norsk i 1979, fikk vi faktisk i oppgave å analysere en av Nansens taler om mellommenneskelig forståelse. Jeg husker det godt.

Kokebokhylla fikk nesten bli stående som før. Egentlig trenger vi dem ikke lenger, men kokebøker handler ikke bare om oppskrifter. De er fulle av flotte bilder og spennende oppskrifter, og jeg koser meg i grunnen mest med dem når jeg ikke har tenkt å lage mat.

I hylla sto et trebindsleksikon. Det er nå degradert og flyttet opp på arbeidsrommet. Salmonsens konvertiationsleksikon med 27 bind fikk stå, – tro det eller ei. Det første bindet kom i 1915, og det siste supplementsbindet kom 1930. Dette er ikke et oppslagsverk i vanlig forstand lenger, men mer et klenodium. I Salmonsen finner man detaljinformasjon som ikke står noe annet sted, rett og slett fordi ingen er interessert lenger. Vi vet at det ikke skal stå der til evig tid. Marthe har lovet å ta det med seg så snart hun får litt større plass der hun bor.

Selv om det ikke er så veldig mye skjønnlitteratur i hylla vår, har jeg lest det meste. Nå ble de satt tilbake i alfabetisk rekkefølge etter forfatterens etternavn, og hvis det er av interesse var det flest forfattere på B, H og M. Da jeg gikk gjennom bøkene, kjente jeg hvilke bøker som har festet seg voldsomt i meg. Det handler om romanene til Dea Trier Mørch og John Irivng. Fortsatt siterer jeg Irving når noen har det tøft: Keep passing the open windows.

Den feministiske litteraturen var også viktig en periode i livet mitt. Det kunne vært morsomt å lese dem på nytt nå for å se om jeg opplever dem annerledes enn jeg gjorde da jeg var ung.

En roman som aldri vil bli kastet er Mika Waltaris Egypteren Sinuhe. Den levde jeg meg altså sånn inn i at jeg nesten walked like an Egyptian den tiden det tok meg å lese den.

Vi ble ferdige, omsider. Siden jeg er syk og går på halv maskin, brukte vi en hel dag på jobben. Nå er den gjort, og bokhylla ser direkte innbydende ut. Da Per Petterson fikk Nordisk råds litteraturpris denne uka, fortalte han noe om sitt forhold til bøker og bokhyller, og jeg kjente meg igjen i det han sa. Per Petterson har det som oss andre. Han kan våkne opp om natten med en god ide i hodet. Når sånt skjer, står han opp og går ned til bokhylla si. Der finner han fram den boka som ga ham assosiasjonene og legger den på bordet. I dette tilfellet handlet det om tittelen på den siste boka hans: Jeg forbanner tidens elv, – et Maositat. Jeg har ingen ting av Mao i min bokhylle, – men nå har jeg i hvert fall plass hvis jeg skulle få ånden over meg.

Se så fint det ble!