Daily Archives: 18.03.09

Fjorten år og nydøpt

Datteren til en venninne ble døpt på søndag. Hun er fjorten år, og hun vil både døpes og stå til kirkelig konfirmasjon nå i vår. Det gjør meg bare så glad. Da vi fikk barn for over tjue år siden, valgte vi å ikke døpe barna våre. Det samme valget gjorde mange andre i familie- og vennekretsen. For oss som ikke tror på noen Gud, ville det vært absurd å døpe barna våre, – i hvert fall synes vi det. Men det gikk altså ikke upåaktet hen, og vi fikk mye kritikk. Vårt argument var at religion er alt for alvorlig til å bli redusert til et spørsmål om tradisjon. Vi er visst alt for alvorlige av oss. Hadde vi døpt barna våre, hadde vi samtidig tråkket på noe som er fint og viktig for dem som er kristne, – respektløst, rett og slett. Vi er visst for fintfølende også. Når foreldre døper et barn, sier de samtidig at de ønsker at barnet skal oppdras i den kristne tro, at de skal be for det og flere andre ting:

Sammen med denne menighet og hele vår kirke får dere del i et hellig ansvar: å be for barnet, lære ham selv å be, og hjelpe ham til å bruke Guds ord og Herrens nattverd, for at han kan bli hos Kristus når han vokser opp, likesom han ved dåpen blir forenet med ham.

Det er store ting, dette her, trodde vi.

Når ungene blir eldre, kan de selv velge om de vil døpe seg og gå inn i kirken, var vårt argument. Det ble møtt med overbærende smil og ironiske kommenaterer av typen: Særlig! Vis meg den fjortisen som frivillig velger å stå på kirkegulvet for å bli døpt! Vi hadde ikke noe svar til den kommentaren. Vi hadde ingen erfaring og ingen nydøpt fjortis å vise fram. Først nå vet vi hvordan det gikk. Av fire unge i vår familie som ikke ble døpt, har to valgt å døpe seg og stå til kirkelig konfirmasjon senere. I vennekretsen vår er det enda flere som har tatt dette valget, sist nå på søndag, og det er altså det som gleder meg. Selv om man er ung, kan man ta et selvstendig valg som har med trosspørsmål å gjøre. Det tok mange år før vi fikk svaret, men det godt å vite at vi ikke tok feil.

Og jeg fortsetter å undre meg over at mange tar så lett på trosspørsmål, når jeg som ikke er religiøs tar det så fryktelig alvorlig. I det siste har jeg valgt å holde meg unna diskusjonene. Når voksne, velutdannede, intelligente mennesker forteller meg at jeg overdriver betydningen av dåpen, og at de selv har valgt å døpe ungene sine selv om de på ingen måte regner seg som kristne, og absolutt ikke har tenkt å be for ungen, – da melder jeg pass! Selv har vi blitt spurt om å være faddere i kirken ved et par anledninger. Det forundrer meg også. Hvordan kan mennesker som kjenner oss og vårt livssyn, i det hele tatt ønske at vi skal være kristne faddere for deres barn? Hva tenker de på? Vi må jo være faddere fra Helvet, for å holde oss i terminologien.

Siden jeg verken har døpt barna mine eller vært fadder, vet jeg ikke hva som skjer mellom prest, foreldre og faddere før en sånn seremoni. Spør ikke presten dem som skal døpe barnet om de forstår alvoret i det som skal skje? For det er vel et alvor? Og hvis han spør, – betyr det at en hel rekke mennesker faktisk starter samlivet med ungen sin med å lyve for presten (- og for den Guden man må anta at de tror på siden de skal døpe barnet sitt)?

Med meg har verden gått glipp av en stor fundamentalist. Det er kanskje like greit at jeg ikke er kristen.