Daily Archives: 15.03.09

Språknytt

I dagens post vil jeg bedrive litt reklame. Det handler om den lille publikasjonen Språknytt. Språknytt kommer med fire nummer i året, og bladet er aldeles gratis.

Den lille blekka utgis av Språkrådet, og når den dumper ned i postkassa, er det bare å lese om språkhistorie, språkpolitikk, stedsnavn, slang, ny-ord, og hva det ellers måtte være. Alt handler om språk, språk og språk, – og forfatterne er kompetente så det holder. Her i huset rekker Språknytt aldri å bli Språkgammelt før det er lest til siste komma.

I det siste nummeret var det spalten Leserspørsmål som pirret språkløkene mine. Det handlet om å lyge eller å lyve eller å ljuge eller å juge. På norsk er nemlig alle de fire formene tillatt.

Å lyge – lyger – løy – har løyet
Å lyve – lyver – løy – har løyet
Å ljuge – ljuger – løy – har løyet
Å juge – juger – jugde – har jugd

Norge har et liberalt skriftspråk med mye valgfrihet. Jeg liker det. Vi kan velge former etter de kriteriene som passer til den teksten vi til enhver tid skriver. Noen ganger velger vi dialektnært, andre ganger konservativt. Den store valgfriheten gir oss mulighet til å variere språket ikke bare i innhold, men også i form. Dette er en fantastisk mulighet, som det er synd vi ikke utnytter i større grad enn vi faktisk gjør. I min dialekt sier vi for eksempel juge. Likevel benytter jeg som oftest formen lyve. Det skyldes trolig at det var den formen jeg lærte å skrive som barn. Jeg prøver virkelig å være bevisst, – og ikke minst prøver jeg å få elevene mine til å være det. Her på bloggen skriver jeg ganske konservativt bokmål ( – og unntaksvis nynorsk). I klasserommet bruker jeg mer radikalt bokmål, så dialektnært som mulig, særlig når jeg skriver på tavla (tavlen?).

Det mest interessante med verbet som handler om å ikke fortelle sannheten, er det siste valget: å juge. De tre første verbene bøyes sterkt, – mens å juge altså er et svakt verb. Det er en viktig valgmulighet, og jeg vil gjerne ha flere av det slaget. Jeg tenker spesielt på ett verb: å skjære.

Å skjære – skjærer – skar – har skåret.

Det bøyes sterkt, – og det er ingen andre muligheter. Synd, spør du meg, for i store deler av landet er å skjære et svakt verb. Her hos oss skjærte vi både brød og tenner. Det føles helt unaturlig å skrive at vi skar havren, skjønt denslags er det vel uansett ingen som bedriver her hos oss lenger. Det bygges jo kjøpesentre på alt som er av dyrka mark. Kanskje jeg skulle spørre Språkrådet om det? Kanskje jeg kan påvirke Sylfest til å ta saken/saka?

Og synes du dette var mange valgmuligheter, da skal du skaffe deg høner. Om sånne kreaturer kan man nemlig skrive at de både verpa, verpet, verpte eller varp et par egg i løpet av natten/natta. Nå skal det nevnes at den siste formen, varp, utgikk i 2005, – men det er det jo slett ikke sikkert hønene har fått med seg.

Har du også lyst til å undre deg over språket vårt? Send en mail til http://www.sprakradet.no/abonnement, og meld din interesse.