Daily Archives: 03.03.09

Hazel O’Connor – et musikalsk minne

Jeg er egentlig ikke et musikkmenneske. Det betyr ikke at jeg ikke liker musikk, for det gjør jeg. Men jeg er ikke ihuga blodfan av en bestemt artist, eller fokusert på en sjanger. Jeg hører stadig noe nytt jeg liker, og en sang kan sette seg fast i hodet mitt og bli der lenge. Den musikken som sitter best fast er likevel den musikken jeg hørte på da jeg var ung. Hvorfor vet jeg ikke. Kanskje det er fordi vi levde sterkere da vi var unge, – og vi hørte mye på musikk. Den gangen lå musikken som et evig akkompagnement til det livet vi levde. Når jeg hører noe av det jeg likte å høre på da jeg var ung, kan jeg få bilder i hodet og lukter i nesa, – bilder og lukter som handler om det jeg gjorde da jeg hørte på denne musikken tilbake i urtiden.

Høsten 1979 flyttet jeg hjemmefra og sammen med kjæresten min på en hybel på Notodden. Det var antagelig det beste året i mitt liv, akkurat som det er for de fleste som flytter hjemmefra. Jeg var voksen, hadde mitt eget liv, kunne bestemme selv. Kjæresten kunne bli hele natta og hele dagen, for vi bodde sammen. Det var akkurat så deilig, og enda deiligere enn jeg hadde trodd.

Vi hørte på mye romantisk musikk på den tiden, men det er ikke den jeg husker best. På den tiden hadde Notodden akkurat fått sin nye kino, og en vinterkveld i 1980 gikk vi på kino. Vi skulle se filmen Breaking Glass, – en britisk film om et new wave band. Jeg husker alt fra den kvelden, og det er merkelig, for det er faktisk 29 år siden. Vi bråbestemte oss for å gå på kino, og derfor tok vi bilen vår og kjørte ned, selv om det ikke var langt å gå. Bilen var ei sjøgrønn folkevognboble med 1300 motor, og den var fra 1967 og en drøm for oss. Akkurat denne kvelden, og jeg er nesten sikker på at det var en søndagskveld, var det sinnsykt kaldt. Det var ofte det på Notodden om vinteren, – gjerne 30 minusgrader og mer. Det var snø, tørr knirkesnø. Jeg husker akkurat hva jeg hadde på meg, hvert eneste plagg: En militærgrønn kjole fra In Wear, og i livet hadde jeg knytt et vevd belte. Jeg hadde en brun, høyhalset genser under kjolen. På føttene hadde jeg knallrøde, lange skistrømper og rensdyrskaller. Med dem på bena føltes det som om jeg gikk i sokkelesten på snøen. Ytterjakken var en stiv jakke laget av kuskinn. Den hadde tilhørt min svigermor. I halsen hadde jeg et rustrødt skjerf med frynser, og på hendene et par grønne- og gråstripete votter som jeg faktisk har ennå et eller annet sted.

image1

Og så var det filmen. Hovedpersonen, Kate, ble spilt av Hazel O’Connor. På det tidspunktet var hun 25 år gammel. O’Connor hadde skrevet all musikken til filmen, og hun og bandet framførte den. Det skal innrømmes at jeg ikke husker noe særlig av handlingen, men musikken husker jeg. Det er rart hva som kan hente fram gamle minner. I går var jeg inne hos Betty, og der klikket jeg på Bettysiden hennes. Den første låten hun har lagt ut der sveipet så vidt borti et gjenglemt minne. Det tok mindre enn et sekund, nesten som et lite pust, men den ga meg assosiasjoner til musikken til Breaking Glass og sendte meg nesten tretti år tilbake i tiden. Jeg husker alle låtene, men akkurat det er ikke så rart. Jeg har spilte dem en del siden også, og mer skal det bli. Thv har bestilt cd-en til meg.

Musikken til Breaking Glass er ganske rå, i hvert fall synes jeg det. Men det finnes også en vakker ballade, og den bare du høre på her:

Når jeg hører på den musikken kan jeg bare lene meg tilbake, og så er jeg på Notodden vinteren 1980. Jeg går gjennom knirkende snø og holder kjæresten min i hånda. Vi kjøper sjokolade, – en mandelstang til meg og en geletrøffel til ham, – og så setter vi oss på tredje rad, litt til høyre for midten.

Og Hazel O’Connor har ikke gitt seg. Hun er fortsatt på veien.

Det er jeg også!