Monthly Archives: januar 2009

Rivstart

Det var det han fikk, Henrik, – en skikkelig rivstart. Etter en usedvanlig lang juleferie dro han i militæret i dag tidlig. Ikke før den siste dagen ble det fart i pakking og sammenrasking av alt som skulle være med, og det ble en smule hektisk. Om ettermiddagen kom mormor og morfar for å feire bursdagen hans. Gutten ble nemlig 21 år i går. Resten av kvelden ble satt av til en siste natt med gjengen, – og jammen skulle det ikke flirtes litt med ei jente sånn på tampen. Jeg tror ikke han var i seng før klokka halv to.

Halv fem gikk reveljen. Thv hadde lovet å kjøre ham til Sessvollmoen. Der trodde vi at han skulle tilbringe de neste to – tre månedene på rekruttskole. Sånn ble det ikke. Thv hadde ikke kommet mange milene av sted i retning Fredrikstad og jobben, før han fikk sms fra ungen: Han skulle sendes med flypost til Bardufoss allerede i dag. Og i Bardufoss er han antaglig nå, midt i mørketid og snøføyke.

Lykke til, gutten min.

Og her er vi. Huset er tomt igjen. De siste dagene har vært så travle og fulle av mas og pes at vi ikke har orket å være særlig huslige. Nå har vi ikke energi igjen til noen ting. Det har blitt sent for oss også de siste nettene, så da vi kom hjem fra jobb i dag ble vi enige om å roe både kropp og sjel. Når de to størrelsene har fått ned pulsen, skal vi rydde gutterommet og få skikk på kåken.

Og snart kommer han nok hjem på perm.

Det skulle vært helg

– og det har det vel på sett og vis vært også. Jeg har sett krim på TV, spist god middag på lørdag, drukket te med en nabovenninne, vært på kino og hatt pappa på en liten visitt.

Slett ikke verst når jeg også har fått gjort unna 12 timers skolearbeid, -men det var altså på dagtid. Hygge kan man jo likevel gjøre om kveldene. Det har seg sånn at jeg har blitt bedt om å holde en forelesning på lærerhøyskolen. Den skal handle om hva som er god klasseledelse, og de ønsket seg besøk av en av gutta på gølvet, – eller jentene på gølvet i mitt tilfelle. Studentene er PPU-studenter, – de som tar praktisk pedagogisk utdanning. Det betyr at de antagelig er godt skodd i det faglige, ettersom de har sin fagutdanning fra høyskoler og universitet. Nå vil noen av dem prøve seg som lærere i ungdomsskole og videregående skole, og da må man altså ha et ettåring studium i pedagogikk: PPU.

Jeg gleder meg! Tenk jeg har fått tre timer som er bare mine! Endelig skal jeg få lov til å fortelle kommende lærere noe om hvordan de kan lykkes i jobben og bli gode lærere for elevene sine (som kanskje blir mine barnebarn!). Men jeg gruer meg også. Tre timer er lang tid, og dette er oppegående folk som nok kommer til å ha ett og annet å spørre om, – og det er mange av dem. Tenk om de slakter meg og parterer meg og hiver meg til ulvene?

Noe av det har tenkt å fortelle dem er at mye av en lærers autoritet ligger i å være faglig godt kvalifisert og ikke minst godt forberedt. Det minste jeg kan gjøre da er å være godt forberedt selv.

Derfor har jeg sittet store deler av helgen med blokk og blyant, et par pedbøker til inspirasjon og mine 25 år i skolen som back up. Sakte, sakte har jeg bygd opp det jeg vil si, laget et manuskript og en Power Point krydret med bilder av skoleelever.

Wish me luck!

Forfall

Jeg gikk ut i hagen for å feste vinterkulda på bilder i dag. Planen var å vise dere min vakre hage, – rene, hvite motiver med stive blomster, rimfrost og kanskje en liten, vinterfugl på idyllisk jakt etter mat.

vogn

Det ble ikke sånn, og det skyldes rett og slett at det ikke er sånn i hagen min om vinteren. Alt jeg så var rot. Den søte barnevogna som sto full av blomster i sommer er nå klar for søppelfyllinga. Vi har bare ikke kommet så langt ennå. Vi har i grunnen ikke kommet langt med noe som helst der ute. Noen av blomsterpottene var blitt glemt, og før våren kommer har nok frosten sprukket dem, og jeg må kjøpe nye. Jeg får late som om det var planlagt. Det er viktig å holde forbruket oppe, sier Kristin. Gjenglemte utepotter er slett ikke et resultat av slurv, men et forsøk på å redde oss fra finanskrisa.

Så vet du det.

ute

Det tristeste der ute er utestua. Husker du hvor flott den tok seg ut i august? Nå er den lager for sykler og ved, og de eneste som finner glede i å være der er kattene. Det kunne jeg lukte.

Etter fem minutter frøs jeg og gikk inn.

Men det går rykter om at noe er på gang der ute. Snart kommer sola. Det blir varmt og lyst, vi får grønt gress og frodige planter, rotet blir erstattet med rene hagemøbler og nye blomsterpotter, og kveldene blir lune og fløyelsmyke igjen.

Vi lever i håpet.

sommer

Stiff

Jeg er ikke tjue år lenger, og det merkes i kroppen. Etter en times rask spasertur, kom vi hjem og havnet i sofaen. Da jeg skulle reise meg igjen var jeg stiv og støl. Kroppsfasongen var som en toåring som har gjort i buksa, – eller kanskje heller en olding på vei for å unngå nettopp det.

Man blir jammen stivere med åra, – sa jeg.

Det er begynnende rigor mortis, svarte min sønn.

Thank you!

Vi tjukke bidrar også

Det slo meg da jeg så sønnen min reise seg fra badekaret her om dagen. Han er en voksen mann, men høy og mager. Vannet fosset fra kroppen hans, og da han sto på gulvet kunne jeg se at vannstanden nesten ikke hadde sunket. Det så ut til å være like mye vann i karet som da han satt der. Hvor var Arkimedes lov blitt av? Et legeme som nedsenkes i vann … osv?

Sånn er det ikke når jeg bader. Jeg fyller karet helt fullt med brennhett vann. Så sitter jeg der og tiner opp både ben og marg. Når jeg går ut av karet skjer det noe merkelig. Det vannet som er tilbake kan nærmest betegnes som en liten skvett. Det er så vidt det skjuler bunnen.

Tenk så lite varmt vann jeg bruker!

Dere behøver ikke takke meg, men dette må da være et viktig miljøbidrag?

Hvor sakte kan man egentlig snakke?

I bilen på vei til jobben i dag hørte jeg på et interessant intevju med professor NN ved NTNU i Trondhjem. Det vil si – jeg tror det var interessant, men jeg falt altså av underveis. Professoren hadde en utsøkt langsomt tale. Hvert ord ble trukket ut, og pausene mellom ordene var lange som sommernetter. Ordene ble som en seig, klebrig masse som tankene mine klistret seg fast i. Jeg ble liksom sittende fast i de ordene han nettopp hadde sagt, og jeg klarte ikke henge med videre. I stedet ble jeg stresset av at han ikke fikk opp tempoet. Deretter flakset og fløy mine egne tanker videre inn i framtiden, og professoren på radioen forsvant for meg.

Jeg tenker at en professor er en person som tenker både klokt og raskt. Hvorfor har han da behov for å bruke så lang tid på å formidle tankene og resonnementene sine?

Merkelig!

Gaza + åttende klasse = utfordring

Ikke nok med at jeg selv skal forstå hva som skjer i Gaza, – jeg skal også formidle det til elevene mine. Kan jeg i all enkelhet si at det er dritvanskelig?

Elevene stiller med sine forutsetninger og jeg med mine. En liten flokk elever (-ikke så helt liten heller) har ikke hørt om verken Gaza aller bomber, de er fullstendig blanke. På den andre siden sitter de som er mer enn velinformert, og som allerede har sine egne (eller foreldrenes) synspunkter med seg i klassen. Denne gruppen er omtrent like liten eller stor som den førstnevnte. De fleste ungene befinner seg et sted midt i mellom: De har sett de grufulle bildene på Dagsrevyen, og de vet at den israelske hær har gått inn i Gaza akkurat nå. Det er det de vet, – men de forstår ikke noe som helst av det.

Det er der jeg kommer inn i klasserommet. Etter at vi hadde sett nyhetene i går, forsøkte jeg etter fattig evne å tegne og forklare. Ungene er født i 1995, med andre ord for et par timer siden! De kan lite eller ingen ting om verken jødenes eller palestinernes situasjon gjennom historien. De vet ikke helt hvor Israel ligger, bare at det er langt der nede ved palmene et sted, og Hamas er en totalt ukjent størrelse for de aller aller fleste.

Hvor skal jeg begynne? Et kart er aldri av veien, og jeg valgte et av mine enkleste modellkart for å kunne plassere noen viktige områder. Senere så jeg at læreren i naborommet hadde valgt et mer detaljert kart. Deretter forklarte jeg forholdet mellom begrepene nasjon og stat. Så fortalte jeg om opprettelsen av staten Isralel, om konflikten mellom folkegruppene, om Hamas og om dagens konflikt med bomber og granater.

kart2

Noe trengte nok inn, og det er akkurat det historieforsåelse handler om: Noe som trenger inn. Vi gir elevene små fragmenter av virkeligheten litt etter litt. Før de har gått ut tiende klasse skal historietimene forhåpentligvis ha gitt dem nok bakgrunn til at de selv kan skape seg en mening, en egen sannhet. Utfordringen ligger i å kombinere historieundervisningen med dagens situasjon, og i åttende klasse har elevene ennå ikke den forkunnskapen som skal til for å forstå det som skjer akkurat nå. De er så unge, de har morsmelk i munnvikene ennå. Hvordan i all verden skal de kunne forstå det som vi sliter med å finne hode og hale på?

Min oppgave er å formidle fakta, – og det i seg selv er jo en vits. Hva av det jeg sier er fakta ,og hva er preget av mine meninger og mitt politiske syn, – for ikke å snakke om synet til de mediene jeg velger å forholde meg til? Det er ikke lett å si, og da en av elevene sa med høy stemme: Hamas er terrorister! ble jeg stum – en liten stund. Vi fikk landet den uttalelsen også.

Flere av elevene i klassen har selv vært i bomberegn, og de vet hva krig er. For dem er ikke de grusomme bildene av døde barn noe politisk argument, enten barna er på den ene eller den andre siden. De vet så alt for godt at det alltid er unger som blir drept og lemlestet når de voksne kriger.

Jeg kommer til å tråkle meg videre i dette minelandskapet så godt jeg kan. Oppgaven er vanskelig, og det jeg presterer er ikke bra nok.

Jeg er rett og slett ikke bedre.

Hjelp mottas med takk!

kart1

Tankespinn i 16 minus

I natt var det 16 iskalde, forfrosne, vettskremte grader utenfor soveromsvinduet. Jeg vet ikke hvor mange det var på innsiden, men det var ikke få. Min kjære hadde i et forsøk på å minimere sengemiddbestanden hengt dynene til lufting ute hele dagen. Det nye, stripete satengsengetøyet var hardt og kaldt som stålis, og det forsøkte å fortelle meg at kjølig sateng er beregnet på varme sommernetter. Vi skryter av at vi alltid sover med vinduet åpent, men i går kapitulerte vi. Det får da være grenser til vikingarv.

Og nettopp vikinger og andre forfedre var det tankene mine beskjeftiget seg med mens jeg lå der under to lag dun og forsøkte å få varmen i kroppen. Nesetippen var iskald, og frostrøken steg opp fra munnen min. Hvordan klarte de seg om vinteren i riktig, riktig gamle dager? Vikingene hadde tross alt skikkelige hus, – men hva med stenalderforfedrene våre? Hvordan overlevde de?

seng

Jeg vet at det ikke var så veldig kaldt i Norge i stenalderen, minst 2 – 3 grader varmere enn i dag, men det er klart det var kaldt, sikkert mye kaldere enn det var på soverommet vårt i natt. Hva betyr det egentlig at gjennomsnittstemperaturen var 3 grader under det den er i dag? Betyr det at 16 minusgrader i natt ville bety 13 i steinalderen? Neppe! Antagelig må jeg finne ut hvor i verden de har en gjennomsnittstemperatur à la steinalderen, og så vurdere klimaet der. Uansett må de ha hatt det kaldt om vinteren. Selv om de søkte ly under hellere, i skinntelt og gammer, – så må kulda ha krøpet inn. Hva gjorde de med seg selv for å holde varmen, og hvordan varmet de ungene sine? Klærne deres var laget av løsvevd ull og skinn, – stivt skinn som sikkert slapp inn trekk både foran og bak. Jeg snudde meg der jeg lå i senga, og vips så ble det en liten glippe i dyna og to – tre vintere smatt innunder og fikk meg til å skjelve. Stenaldermenneskene måtte nok ikke nøye seg med to – tre vintere under fellen. De må jo ha frosset i hjel. Kanskje det er derfor gjennomsnittsalderen bare var noen og tretti år; – kanskje de rett og slett frøs i hjel.

Alle som har forsøkt å varme seg på et bål, vet at det bare varmer på den ene siden. Sitter man med fronten mot bålet, blir man iskald på ryggen. Kanskje de hadde flere bål, og så kunne de ligge i midten og bli varme både foran og bak. Man hva når de skulle ut for å samle mat? Hvordan kunne de gå på den iskalde bakken med føttene stukket i et par tøfler laget av tørt gress, eller noen stive skinnstykker? De må jo ha frosset tærne av seg, – for ikke å snakke om rumpa! Tenk når de måtte på do.

bett

Det skulle jeg aldri tenkt på. Jeg måtte på do! Lenge lå jeg helt stille nede i dundynene, og i håp om at det skulle gå over, forsøkte jeg å tenke på noe annet: Sommer, svaberg, badstue! Det gikk ikke over! Jeg måtte på do! I lynfart spratt jeg ut av senga, pakket sammen dyna så varmen skulle holde til jeg kom tilbake og pilte ut på badet. Varmen slo mot meg, og flisegulvet var så varmt at jeg måtte steppe. Sånt hadde de ikke i stenalderen.

Da jeg kom tilbake til senga hadde den allerede sluppet inn to vintere til.

I kveld tror jeg at jeg svikter senga og legger meg på badegulvet.

Kjære 8C

Er dere klare for skolen i morgen? Det er jeg – klar som et egg! Jeg har vært på jobben i dag og gjort alt klart til dere kommer, det er ingen grunn til å nøle.

Vi møtes som vanlig til TV-nyhetene klokka 08.25. Hvis du vil forberede deg på noe, så er et hett tips akkurat nå at du vet hvor Gaza ligger. Hvis du også kan finne ut noe av det som skjer der akkurat nå, så er vi i gang.

Velkommen til vårsemesteret!

Jeg gleder meg!

Så det er derfor, altså

I Dagblad-Magasinet i dag forteller Kari Jaquesson meg at det er lurt hvis jeg begynner å trene litt. Det er ingen tvil om at det er akkurat meg hun snakker til, og alt hun sier er klokt, balansert og forstandig. Sånn er Kari Jaquesson.

Her på bloggen sutrer jeg innimellom over at jeg blir deppa når ferien blir for lange, at jeg siger sammen, at jeg får hodepine og blir totalt handlingslammet. Så tror kanskje noen at jeg ikke liker å ha helg og ferie, – for så feil kan man jo ta. Jeg er født lat, og jeg har i grunnen ikke kommet meg siden. Men det skjer altså noe med meg når uvirksomheten griper meg.

kari

I dag har Kari Jaqueson lært meg hvorfor det er sånn, – rent vitenskapelig altså.

Hvorfor blir vi triste av å sitte på rumpa? spør journalisten, – og Kari har svaret:

Biokjemi. Kroppen produserer andre hormoner når den er i bevegelse enn når den sitter stille. I stresssituasjoner produseres adrenalin som gjør musklene klare til å handle. Den eneste måten å bruke opp de hormonene, er ved fysisk aktivitet. Hvis ikke det skjer, kan du blir aggressiv.

Jeg visste det!

Det forklarer alt!

Etter at jeg hadde rettet ti av de mer eller mindre velskrevne intervjuene mine kjære elever leverte før jul, gikk jeg rett opp på tredemølla mi.

Hvor lenge jeg gikk?

Hvorfor spør du om det? Det ville Kari Jaquesson aldri spurt om. Hun sier at tre minutter om dagen tross alt er bra, nettopp fordi det er tre minutter mer enn ingen ting, – og dessuten blir det 21 minutter i uka.

Jeg gikk 10 – ti – minutter på tredemølla. Så vet du det. Ikke akkurat noe å få helgenglorie av, – men ti minutter er mer enn ingen minutter.

Så får vi se i morgen.

glorihalleluja

Bildet er stært fra nettet.