Monthly Archives: januar 2009

Nå må de pinadø gi seg

Jeg leser Fredriksstad Blad, Aftenposten, Dagbladet og Klassekampen på nett. Jeg ser Dagsrevyen og hører på Dagsnytt 18. Over alt dukker de opp, – de som skal forklare hvorfor noen unge mennesker valgte å kaste sten og rasere biler og butikker, tenne på hus og angripe Israels ambassade, – når det alt handlet om var å støtte befolkningen i Gaza og fortelle Israel at det de gjør er feil.

De innrømmer det nemlig nå, noen av dem: Det handlet verken om palestinere eller israelere. De kastet sten fordi de blir dårlig behandlet av det norske samfunnet, fordi politiet overreagerer og er for barske, fordi de ikke blir hørt.

Mulig det! Jeg tviler ikke et sekund! Det er ille! Men man hiver vel for pokker ikke sten av den grunn! Man ødelegger ikke min og andre engstelige menneskers ytringfrihet for å fortelle hvor sur man er på politiet eller Israel eller nordmenn flest. Når Midtøsten står på dagsorden og det for eksempel skal demonstreres mot Israels krigføring mot Gaza, så vet vi nå hva som vil skje: Opptøyer og vold, og så må vi andre holde oss hjemme og overlate gatene til dem som kaster sten!

Jeg blir så eitrende forbanna!

Tror disse unge menneskene at de er de eneste som har blitt misforstått og undertrykket i vårt samfunn? Hva med alle, – absolutt alle kvinner som har levd under mannstrykket i generasjoner? Kastet de sten? Knuste de naboens vinduer? Hva med alle homofile som har blitt latterliggjort, utestengt fra kirker og utsatt for vold? Angrep de kirkene? Sendte de nyttårsraketter inn i bispeboligene?

Nei, – for tenk de gjorde ikke det. Vold som ytringsform er å rive ned det fredelige demokratiet som alle de undertrykkede før oss har brukt tid, svette og tårer på å bygge opp. Til tross for sitt raseri og sin fortvilelse gikk de den langsomme, seige, forbanna ineffektive veien som demokratiet krever.

Fortell ikke dem at det er så ille å leve her at det rettferdiggjør stenkasting og ramponering av byene våre. Fortell ikke dem at deres sak er så spesiell at det gir dere rett til å kaste sten for å få sagt det dere vil.

Fortell oss heller hva som er galt! Bruk stemmeretten deres! Rop det ut! Skriv i avisene! Gå i demonstrasjonstog! Hyl og skrik og skjell og smell, –

men la stenene ligge.

Hermegåsa

Noen ganger er det kanskje like greit at hun ikke kan lese.

Men bilder forstår hun seg på.

m2

Når noen bare dør

Så har det skjedd igjen: En av elevene mine har mistet en av foreldrene sine. Vi tenker ofte at det er få som dør mens de ennå har omsorgen for barn, men sånn føles det ikke for meg. I den forrige klassen min hadde seks av seksti elever opplevd å miste en mor eller en far, og også i den klassen jeg har nå er det unger som har måttet oppleve nære dødsfall. Hver og en av dem er en for mange.

Det hjelper så lite at de har vært forberedt i lang tid. Det hjelper ikke at de har voksne rundt seg som bare vil hjelpe dem. Når man mister pappaen sin er sorgen ganske grenseløs. Inne i hodet mitt hører jeg hva disse ungene en gang skal si til sine egne barn: Du vet, – jeg mistet pappaen min da jeg bare var tretten år. Ingen ting kan endre på det. Den som mister faren sin i unge år, får lagt et kapittel til livshistorien sin som vi skulle ønske aldri hadde blitt skrevet.

Vi på skolen står ute i periferien, og der skal vi også stå. Selv om vi føler så inderlig med dem, så gjør det liten forskjell. Vi kan sende blomster. Vi kan gå på besøk og tilby hjelp. Vi kan snakke om det som har skjedd. Vi kan tilby tid og tålmodighet og ei hånd å holde i. Mer kan vi ikke gjøre.

Det er ikke noe mer å gjøre.

Drillo, og kanskje Gro eller Kåre?

La det være klinkende klart: Jeg har ikke peiling på fotball. Det er ikke det dette handler om.

Men hvis Drillo skal være landslagstrener, da kan kanskje Gro eller Kåre bli statsminister igjen?

alle

Kjøp en vedovn fra Jøtul

Det er finanskrise, og jeg leser om det i avisene hver eneste dag. Selv merker jeg ingen ting til det i mitt private, daglige liv. Jeg har jo min faste jobb. Ungene må ha lærer, og hver måned dumper min faste, trygge lønn ned i postkassen. Rundt om i verden skjærer folk ned på forbruket. Noen gjør det fordi de må, de har færre penger, – andre gjør det etter et slags føre-var-prinsipp: Det er tross alt finanskrise, og tenk om vi får dårlig råd, og tenk om vi kan komme til å trenge pengene våre til noe mer livsnødvendig enn en ny bil, eller en ny kåpe eller en ny vedovn.
j1

Og det er nettopp vedovner det handler om i dag. Her i vår hjemlige andedam, nærmere bestemt på Kråkerøy, ligger en flott bedrift. Den heter Jøtul, og i mer enn 150 år har den støpt vedovner for både det norske og det utenlandske marked. De siste årene har jeg hatt inntrykk av at det har gått veldig bra med bedriften. Riktig nok ser vi i avisene at det svinger for Jøtul også, men jevnt over har de klart seg utmerket.

j3

Men det var før denne finanskrisen. Folk handler mindre av alt, også av vedovner fra Jøtul. Fabrikken kan ikke produsere mer enn de får omsatt, og når omsetningen går ned, har de mindre å gjøre. Plutselig har de flere ansatte enn de har behov for. Det er skremmende for den som merker at arbeidsplassen får problemer. Alle er redde for å miste jobben sin, – den er grunnpilaren i familiens økonomi.

Denne uken gikk de ansatte på Jøtul med på å ta ut 10 dagers ekstra ferie – uten lønn! De gir altså en halv månedslønn til bedriften. Det er mange penger for en industriarbeiderfamilie. Håpet er selvfølgelig at det skal være verdt det, at det bare skal være midlertidig, at krisa skal gli over, at folk snart skal kjøpe ovner igjen.

Hvis det skulle vise seg at det ikke er midlertidig, har fabrikken et alvorlig problem. Tenk om den må legge ned! Tenk om de ansatte mister jobben sin! Det er tilsvarende forhold i lignende bedrifter, og det er ikke som det var for et års tid siden da det var jobber nok til alle.

j2

Kapitalisme er på mange måter et skjellsord, – men nå tenker jeg på Franklin D Roosevelt og hans New Deal-politikk i USA i 1930-åra. Det handlet om å få hjulene i gang igjen. Forbruket måtte økes slik at fabrikkene måtte produsere, slik at folk fikk arbeid, slik at folk tjente penger, slik at folk kunne handle, slik at folk fikk arbeid, slik at…

Jeg har selv et par ovner fra Jøtul, – de fungerer utmerket og er (dessverre for Jøtul) usedvanlig slitesterke. Fabrikken har kontorer i både Russland og Danmark, så du finner helt sikkert en ovn nær deg. Kan jeg komme med en oppfordring til alle som vil stanse finanskrisa:

Kjøp en vedovn fra Jøtul i dag!

j41

Turborengjøring, en uredd mus og lammesadel

Det ble en fin dag. Da jeg dukket opp over aviskanten, så jeg hvordan det så ut rundt meg. Forferdelig! Møkkete og elendig! Peis og ovner fulle av aske! Støv og skitt og seige saftflekker på gulvet. Hauger av skittentøy! Rot! Rester av jula som vi ryddet bort for flere uker siden. Barnåler i krokene. Alt det Henrik ikke tok med seg da han dro. Aviser vi har lest, aviser vi aldri rekker å lese, aviser vi ikke husket å lese.

Vi gjode noe med det.

Ferdig!

Ungene ville på kino, og det ville vi også. Det ble Desperaux, den lille, modige musen med de store ørene.

Nå har vi spist lammesadel og drukket vin. De to små har sovnet i sengen sine, og vi flyter utover i hver vår sofa. Hadde du kommet inn her hadde du nok ikke sett oss. Vi går i ett med inventaret.

Det er like greit.

mat

Ungelørdag

De våkner tidlig sånne små unger, – ikke veldig tidlig, men tidligere enn jeg ville gjort hvis de hadde vært et annet sted. Det er de ikke. De er her. Før kom M alltid inn til oss midt på natten. Det gjør hun sjelden nå, og vi klager ikke. I dag kom de smygende i sjutida. Fordi det var mørkt ute, tredde de kroppene sine ned mellom oss i senga, C inntil Thv og M inntil meg. Så ligger de der helt stille, for det vet de at de skal. De bare hvisker litt, og småkrangler litt, og prøver å slå på leselyset noen ganger – av og på, av og på, av og på.

fjerns

Thv kapitulerte først, – men jeg ventet ikke lenge jeg heller. Egentlig er det fint å stå opp tidlig. Dagen blir så lang. Nå sitter vi her sammen. Thv har vært hos bakeren, så rundstykkene er ferske. Det er avisene også, – ja, til og med barne-TV er rykende ferskt i dag. Vi har akkurat fått servert en utrolig morsom sang om at Obama skal innsettes som president USA. Nå vet vi at Obama rimer på USA og at han har slektninger i Afrika. C og M har fortalt meg hva den amerikanske presidenten heter. Så får vi bare håpe at presidenten selv vet hva han skal gjøre, sånn at flere små unger rundt i verden skal kunne sitte i en varm sofa og se på barne-TV i ro og mak en lørdag morgen.

Ha en god lørdag – wherever you are.

Det gikk bra, – tror jeg

I dag har jeg vært på lærerhøyskolen for å holde forelesningen som jeg hadde kalt Klasseledelse, autoritetsbygging – and all that jazz. Det har vært en spennende prosess i forkant. Forelesningen skulle bygge mer på min erfaring enn på teori. Jeg måtte med andre ord lage teori over min egen praksis, og det er alltid en sunn prosess. Eksempler skulle illustreres og aktiviteter begrunnes. Det har tatt sin tid, – for å si det mildt.

Om jeg ikke var nervøs, så var jeg i hvert fall veldig spent. Det er ikke noe poeng å kokketere: Akkurat som faren min kan lage pen og nøyaktig belistning, og mamma kan alle lover og regler om dagpenger, på samme måte kan jeg praktisk undervisning. Det skulle bare mangle etter mer enn 25 år i yrket. Likevel var jeg spent på om jeg hadde truffet bestillinga sånn at studenter og lærere fikk det de forventet.

Jeg tror det gikk bra. Studentene så ut til å være interesserte, og jammen fikk jeg ikke noen hyggelige tilbakemeldinger i etterkant. Selv storkoste jeg meg. Det er et privilegium å få lov til å snakke om noe av det man er mest opptatt av her i verden, og jeg kjenner at jeg får tenning når jeg får scenen sånn for meg selv. Bestillingen var at jeg skulle lære dem om klasseledelse, men jeg hadde også et annet prosjekt. Jeg ville så gjerne inspirere studentene, få dem til å glede seg til å komme ut i yrket, få dem til å tro på at dette er spennende og morsomt. Jeg håper jeg lyktes.

Det blir mange ord på en sånn dag. Jeg passet derfor på å få vist mengder av bilder fra skolehverdagen, – bilder av arbeidende, smilende, slossende, gærne, glade unger. Jeg håper de så det.

Uansett: Det er over for denne gang. Skulle de ha bruk for meg en gang til der borte, drar jeg gjerne tilbake og misjonerer litt til.

Hevnens engel

Natt til lørdag våknet vi med et rykk klokka halv to om natta. Telefonen ringte, og den lå inntil øret mitt ved puta. I den andre enden var det en guttestemme som lo og tøyset. Det var tydeligvis en fest på gang, og jeg regnet med at noen hadde ringt feil.

Du har ringt feil, god natt, – sa jeg og la på.

Det ringte igjen!

Det var samme nummer, og jeg tok den ikke. I stedet sendte jeg nummeret til 1880 og fikk vite at en viss Reidun Tull eide nummeret. Nå var jeg irritert og sendte en sms tilbake:

Legg deg, Reidun. Hvis du ringer mer nå, kommer jeg til å ringe tilbake til deg grytidlig i morgen, – eller så kommer jeg på besøk i Bråkelia 7. Adressen kom nemlig sammen med telefonnummerets eier.

Nå hadde jeg signalisert at jeg visste hvem som eide nummeret og hvor han bodde. Jeg antok at Reidun var guttens mor, og at dette ville skremme ham fra å ringe flere ganger.

Der tok jeg feil. Det ringte to – tre ganger til. Jeg tok den ikke. Etter den siste gangen ringte Thv tilbake og ba den unge mannen i meget sterke ordelag om å slutte med dette tullet. Så slo vi av lyden på telefonen. Vi fikk svar i form av en sms:

wtf (what the fuck), – go to hell!

Klare ord!

Så ble det stille, og vi sovnet. Kanskje burde vi glemt hele greia. Kanskje skulle vi bare latt det ligge. Men sånn er ikke jeg. Jeg var fortsatt irritert neste morgen, og jeg liker ikke at unger er så trygge på at de slipper unna med røverstrekene sine at de gir fullstendig blaffen.

I telefonkatalogen fant jeg mailadressen til Reidun Tull. Jeg sendte henne et høflig brev der jeg fortalte nattens historie. Jeg var vennlig og høflig, men jeg spurte om hun hadde noen kjennskap til det som hadde skjedd, og i tilfelle hvorfor vi skulle bli oppringt på denne måten.

Vi fikk svar. Fru Tull var riktig nok den kjekke guttens mor, og hun fortalte at han bare var 13 år. Det var derfor hans telefon var registrert på henne. Denne lørdagsnatten hadde han overnattet hos en venn. Mor var vred. Hun beklaget hendelsen, og fortalte at hun sporenstreks skulle ta opp saken med sin egen sønn. Hun skulle også ta kontakt med foreldrene til de andre gutten.

Så kan jeg jo late som om jeg gjorde dette i det godes hensikt. Jeg kan late som om jeg mente det var viktig å hjelpe mor og far i oppdragelsen av den uartige.

Det ville være løgn. Han er sikkert en helt alminnelig, kjekk gutt som lot seg rive med, og jeg er ei skikkelig drittkjerring.

Sannheten er at det var mitt onde, hevntørstige hjerte som slo til igjen, og nå nyter jeg følelsen av at jeg fikk siste stikk!

Beklager, men sånn er det bare.

Han får sagt det, han Jonas

Siv Jensen og Jonas Gahr Støre er på TV akkurat nå. De diskuterer krigen i Gaza. Det er interessant å se på dem og høre på argumentasjonsteknikkene deres. Jonas virker naturlig rolig og lyttende. Siv ser ut som om hun kjemper for å virke like rolig, intelligent og fattet som han er. Hun virker anstrengt.

Etter at hun har hatt en lang utredning om den historiske bakgrunnen i området, og har kritisert at den norske regjering i sin tid valgte å anerkjenne Hamas etter et demokratisk valg, er det Jonas tur. Han ser på henne, så kommer han med noen korte kommentarer før han avslutter:

Dette er politisk retorikk av begrenset format.

Siv synes ikke politiske ledere skal snakke med Hamas. Likevel lister hun opp hva hun mener noen burde fortelle Hamas’ ledere.

Men Siv Jensen, sier Gahr Støre. Jeg snakker med Hamas’ ledere hele tiden, og jeg sier alt dette til dem.

Jeg vet ikke om Siv synes hun er slagferdig når hun svarer: Ja, men nå har ikke jeg rukket å bli utenriksminister ennå, så det har jeg naturlig nok ikke hatt anledning til.

Du kommer ikke til å snakke med dem heller, så den opplevelsen får du ikke, svarer Jonas raskt.

Han får sagt det, den mannen. Jeg er glad det ikke er jeg som møter ham i en debatt.