Monthly Archives: november 2008

God eplekake – dårlig vikar

Da jeg kom på skolen i dag visste jeg at jeg hadde en tøff dag foran meg. Heldigvis har jeg et lite pusterom om morgenen på tirsdagene, og da kan jeg få forberedt litt undervisning. Ikke sånn i dag. Jeg skulle være vikar. Det er mye sykdom på huset for tiden, og da må vi steppe inn for hverandre. Noen ganger kan det være morsomt å være vikar. Til daglig underviser jeg kun min egen klasse, og det er morsomt å få være sammen med noen andre unger også.

Tenkte jeg – inntil det gikk opp for meg at det var Mat og helse jeg skulle ha. Mat og helse er det faget som het Heimkunnskap i fjor og Skolekjøkken da vi var barn. Jeg skulle altså starte dagen med Mat og helse i tiende klasse, og jeg var ikke forberedt. Jeg grøsset. Ikke kjenner jeg ungene, ikke er jeg kjent på kjøkkenet, ikke vet jeg hvor maten er! Adrenalinet steg, og jeg forbannet, riktig nok bare inne i mitt eget hode, både den syke læreren og inspektøren som hadde gitt meg oppdraget. Kaos, tenkte jeg, og for mitt indre øye så jeg deigklumper fare gjennom luften og eplekaker komme ut av ovnen som brente klumper.

Så feil kan man ta.

bake

På kjøkkenet satt elevene og ventet. Det var omtrent fjorten av dem. Den stakkars og alltid snille inspektøren hadde tatt ut fisken i går kveld, og den ulykkelige syke hadde mailet meg en punktvis og meget detaljert beskrivelse av hva jeg skulle gjøre: Når du kommer inn i rommet, – sett inn nøkkelen og skru på hovedbryteren osv Jeg opphevet umiddelbart den tidligere nevnte forbannelsen av mine kjære kolleger. Dette skulle nok gå.

skrelle

Jeg vet jo for søren ikke hvor noe er en gang, sa jeg til ungene. Dette går aldri bra! De lo: Slapp av, mor – dette kan vi, og plutselig kom jeg på hva jeg hadde glemt: Det var tiende klasse, lærerens dessert, jeg skulle ha i denne timen. Jeg senket skuldrene, og derfra gikk alt på skinner.

Det var en viktig time vi skulle ha i dag – fiskedag, – og det skulle evalueres! Elevene var delt inn i grupper, og hver gruppe skulle lage sin fiskerett. I tillegg skulle det bakes indisk brød, eplekake og sjokoladekjeks. På det detaljerte arket jeg hadde fått, stod det at alt måtte være ferdig klokken 09.50. Jeg tenkte mitt. Fjorten ungdommer, ett kjøkken, fire fiskeretter, kjeks, kaker, brød – og under to timer til rådighet.

Hjelpes meg!

ferdig

Elevene satte i gang i et forrykende tempo. De skrellet og skar, ryddet og vasket opp, og de arbeidet stille og rolig. Alle mine fantasier om deigklumper som farer gjennom lufta ble gjort til skamme. Noen hadde tatt med eget fiskeservise, pynt og servietter. Det så lekkert ut. De som ikke hadde husket denne detaljen dekket med det vi har å tilby på skolekjøkkenet, og det er heller ikke lite. Bordet ble slett ikke verst.

bordet

Det eneste jeg bidro med var å veie opp fisken, resten klarte de selv. De gikk til og fra, renset grønnsaker, skar opp fisk og dekket bord. Noen var mer tafatte enn andre, – men de ble raskt satt i sving av de mer autoritære på gruppa. Jeg var imponert!

oppvask

Klokka 09.50. var alt klart, og de kunne sette seg til bords. Min jobb var å prøvesmake maten, – ingen tung oppgave akkurat. Det smakte kjempegodt, – særlig sjokoladekjeksene, – og eplekaken. Det er den beste eplekaken jeg har smakt noen sinne, og for at du skal slippe å spørre: Oppskriften kommer lenger nede i denne posten. Læreren i Mat og helse skal ha tilbakemelding når hun kommer tilbake, – en evaluering.

Min konklusjon er klar: Flinke og selvstendige, og ikke minst blide og vennlige, elever, raskt og godt utført arbeid, flott resultat, pent bord og god mat.

Vikaren var av det mer udugelige slaget, men det var det ingen som var opptatt av.

namse

Eplekake for eplekakeelskere:

200 g hvetemel og 125 g sukker smuldres i foodprosessor. 125 g margarin, 2 ts bakepulver og 1 egg tilsettes.

La deigen hvile i kjøleskapet.

1 pk vaniljesaus til koking, 2.5 dl melk, 2 ss sukker. Lag krem etter anvisning på pakken.

4 epler skrelles og skjæres i biter.

Del deigen i tre like deler. Klem 2/3 av deigen ut i en springform (24 cm). Bruk bakepapir. La deigen gå litt opp på kanten. Smør vaniljekremen på deigen. Legg eplebitene oppå. Resten av deigen trilles ut til små kuler som trykkes litt flate og legges med passe mellomrom oppå eplene.

Stekes midt i ovnen på 200 grader i ca 25 minutter.

Namse og velbekomme!

Jeg ser et poeng

Jeg liker fortsatt ikke bloggkonkurranser, – men jeg vil gjerne bli lest av mange, mange, mange. I dag har statistikken min vist veldig gode tendenser, og jeg ser at de nye leserne kommer via konkurransen inne hos Tordenbloggen.

Det er et godt poeng for meg.

Bloggkonkurranser, – for noe tull

Jeg mener det, – det er noe tull. Med ujevne mellomrom foretas det kåringer av Den Beste Blogg, og nå er det Tordenbloggen – igjen. Hver dag er det nye runder, og i dag er det min tur. Bloggen min blir presentert i vennlige ordelag, og takk for det. Men hvorfor han velger å kalle meg Lene, og så stryke over for å rette det til Hege, forstår jeg ikke. Har han ikke slettetast på pc-en sin?

Vi som leser blogger har ofte våre favoritter. Det er en subjektiv følelse av at bloggen treffer noe hos oss selv. Det kunne sikkert gå an å finne noen felles kvalitetskriterier for Den Beste Blogg, – men hvem skulle bestemme dem?

Siden det er avstemming på nettet, vil en spitter ny superblogg ikke ha noen sjanse, uansett hvor god den er. Jeg mener, – jeg får sikkert stemmer fra min mann og min beste venn, – uansett hvor kjedelig bloggen min er.

What’s the point?

Gi meg heller utfordrende kommentarer, ros og kjeft her på bloggen! Skriv gode blogger selv, så jeg får noe å bryne meg på! Anbefal bloggen min til andre hvis du mener den er verdt det!

Så gadd jeg vel ikke stemme på meg selv en gang da?

Jo da, – det gjorde jeg selvfølgelig.

Jeg er en tulling i dag, og så er jeg kvalm og litt småsyk og veldig urettferdig mot Tordenbloggen som legger så mye arbeid i dette.

Som vanlig burde jeg heller holdt kjeft!

Jenter som kommer

I går lå den i postkassa vår, – boka til Ida. Selv om boka har to forfattere: Ida Jackson og Maren Kristiane Solli, så er dette Idas bok i mitt hode. Jeg håper Maren tilgir meg at jeg bare fokuserer på Ida både i tekst og bilder i denne posten. Ida har vært en del av mine barns vennemiljø i mange år, og det føles så underlig å se navnet hennes på omslaget til en bok. Nå er de så voksne at de kan gi ut bøker! Vi er mange som har fulgt skriveprosessen hele veien. Det har vært en lang og slitsom vei for de to unge forfatterne, og nå trekker vi pusten og senker skuldrene alle sammen. De kom i mål.

boken

Ida Jackson er den samme som Virrvarr i Revolusjonært roteloft, – etter min og mange andres mening en av Norges aller beste bloggere. Til tross for sin unge alder, hun er så vidt rundet tjue, har hun en spennende livshistorie, og den bruker hun friskt i bloggen sin. Der skriver hun om det meste, – både det hyggelige og det mer uhyggelige. Hun er gammelt steinerbarn og forteller med mye ironi om sin egen oppvekst. Som en link til dette har hun en serie poster som heter Skeptikerskolen. Her tar hun for seg alternativ medisin og andre relaterte emner på en nøktern og spenstig måte. Selv strever hun med en bipolar lidelse som gir både sorger og gleder, og om dette skriver hun i Gale damen. Og så er det hverdagslivet, ektemannen Daniel og selvfølgelig feminismen og politikken. Det faktum at hun selv illustrerer bloggen sin gjør den ikke dårligere. Hvis du ennå ikke har oppdaget Revolusjonært roteloft, så gjør deg selv en tjeneste.

Men denne gangen er det altså Jenter som kommer det skal handle om. Boka er ei bok om alle som har sex med damer, – inkludert menn og damene selv. Ida og Maren var på jakt etter nettopp en slik bok. Da de fant ut at den ikke fantes, bestemte de seg for å skrive den selv, og nå er den her.

Jeg har lest deler av den, og jeg liker det jeg leser. Det er lett å høre Idas stemme, og mye av det er uten tvil Virrvarrs penn. Disse jentene får meg til å le, og jeg møter mine egne tabuer allerede i første kapittel. Det heter Anatomi,, og det starter med en refleksjon rundt det besværlige navnet på kvinners kjønnsorgan. At det er besværlig er det ingen tvil om. Selv har de landet på ordet fitte, – et umulig ord å bruke for meg uansett hvor vanlig det måtte ha vært i urnordisk tid. Jeg klarer ikke å bli fortrolig med det. Bare det at jeg skrev det her, – og det blir med den ene gangen, gjorde at pc-en min ble helt grønn. Jeg anerkjenner forfatternes argumentasjon for å bruke navnet, selv om jeg bærer på en tradisjon som gjør at det smaker av overgrep og ekle gutter på barneskolen for meg. Hvis neste generasjon kvinner får et naturlig forhold til ordet, så skal jeg forsøke å henge med. Jeg vet jo av erfaring at kjønnsord skifter valør ettersom tiden går. En gang i 1972 eller deromkring satt jeg ved middagsbordet sammen med mamma og pappa. Jeg fortalte dem om en ekkel gutt, som var en skikkelig kødd. Resultatet var en rasende pappa og forvisning til barnerommet. Nå sier den samme pappaen min både kødd og kødde. Tiden bleker alle ord, og med den til hjelp kan jeg kanskje en gang i en fjern framtid ta det spisse, ekle ordet i munnen uten at det smaker vondt.

iden

Men jeg skulle fortelle hvorfor jeg lo: Noen sverger til blomst og andre forskjønnende omskrivinger, – skriver jentene i boka si, og fortsetter: Forfatterne av «Venus . norske kvinner sett nedenfra» foreslår venusblomst som et alternativ. Vi opplever dette som litt i overkant poetisk. Hvordan går det når du får sopp i blomsten og må til gynekologen? Blomst og venusblomst er ganske fremmedgjørende begreper. Du avskjærer underlivet og snakker om det som noe ikke-kroppslig. Blomster har verken hår, kjønnssaft eller kroppslukt. En våt fitte er seksuelt opphisset, en våt blomst har stått ute i regnet.

Jenter som kommer er en ryddig og opplysende sex-håndbok. Jeg leser sjelden sånne bøker, men denne interesserte meg, og jeg velger å tro at det ikke er bare fordi forfatteren er en jeg vet hvem er. Det er flott at noen lager en sex-bok sett fra jenters synsvinkel, – og jeg vet at det trengs. Det ser jeg når jeg har det som kalles samlivslære med mine elever. Det er ikke uvanlig at guttene ikke har hørt om klitoris, noen av dem tror jenter har to kroppsåpninger i underlivet og nesten alle, både gutter og jenter, mener at gutter er mer opptatt av sex enn jenter. Det samme kan vi lese når pressen tar for seg seksulle spørsmål. Kvinner som ikke får orgasme sier at det ikke gjør noe, de har da et fint sexliv likevel. Mulig det, – men kan du forestille deg en mann si det samme? Som tittelen mer enn antyder, er prosjektet til denne boka å skrive om nettopp jenter som kommer, – og hvordan de kommer dit.

t1

Boka har vakt litt oppsikt i vår lille andedam, og det skyldes selvfølgelig temaet. Sex vekker alltid oppsikt. Ida og Maren har vært på forsiden av Dagbladet fredag for et par uker siden, de har blitt intervjuet i det som er av aviser og ukepresse, de har vært på radioen og nå skal de visstnok på talkshow også. Du verden! I går var det lokalavisa sin tur. Fredriksstad Blad ved Christian Sørgjerd hadde et veldig bredt og godt intervju med Ida Jackson. Det er et ryddig intervju, men som vanlig må journalisten klusse det litt til. Hva er det med den yrkesgruppen der egentlig? Til tross for at Ida blogger opp til mange ganger hver dag, skriver hun nesten aldri om sex. Likevel kaller han henne en sexblogger. Synd det ikke er lagt ut på nettet så dere kunne lese det selv.

t2

Det morsomme er at Ida selv har gjort en ny vri på medieinteressen. Hun har valgt å skrive anmeldelser av alle som har intervjuet henne, – og det ser nesten ut til å ha fått journalsitene til å sette kaffen i halsen. Det har vakt oppsikt i medieverden og vært gjenstand for nye intervjuer.

Men nå må jeg lese videre. Kanskje det er noe å lære for en voksen dame også.

Og så må du ha meg unnskyldt Ida, men på samme måte som Jo Nesbø fikk meg til å tenke på Jenter som kommer, – får boka deres meg til å tenke på Jenter som kommer:

Gamle venner blir som nye

Noen venner ser man hver dag, – andre møter man bare noen få ganger i året. Det betyr ikke at de sistnevnte er mindre viktige. I kveld har jeg vært sammen med to riktig gamle venninner, og det har vært en av de hyggeligste kveldene jeg har hatt på lenge.

gul

Selv om vi har hatt en mild dag, var det mørkt og kjølig da vi kom dit vi skulle. Inne var det lunt og hyggelig. Jeg vet ikke om det skyldes rødvinen vi drakk – som jeg nok i skrivende stund fortsatt er påvirket av, eller hva det er, – men noen hjem har et mykere og varmere lys enn andre. Sånn var det her. Fargene glir liksom over i hverandre og alle kontraster viskes ut.

stue

Mannen i huset var ikke hjemme, men det var spor av ham over alt. Han er glassblåser, og huset var nærmest fyllt med farger. Her går jeg og overveier både en og to dager om jeg skal kjøpe et nytt vinglass, og så kommer jeg inn i et hus der det er glass absolutt over alt. Vinglass, karafler, vaser, boller, fat – alt i sterke, klare farger. En sånn mann burde man kunne bytte til seg en ukes tid.

blue

Ved middagsbordet pratet vi like mye som vi spiste. Det er fordelen med de vennene man ikke ser så ofte: Det er nok å prate om. I løpet av kvelden ble vi enige om at vi to som var gjester egentlig burde flytte inn i naboleilighetene, så kunne vi møtes litt oftere.

Det bør vi prøve å få til uansett.

glass

En ganske alminnelig dag på kontoret

Vi har hatt kursdag i dag. Det betyr at elevene sover til langt på dag, mens vi møter opp til vanlig tid for å få faglig påfyll. Kursdager kan være så mangt, men denne gangen valgte vi å utvide vår horisont innenfor skolens egne vegger. Jeg tror det var vellykket. Selv hadde jeg ansvaret for å finne en kursholder som kunne si noe om de nasjonale leseprøvene, og denslags ansvar er ikke bare morsomt. Tenk om kursholderen ikke hadde noe å melde? Tenk om kollegene ikke syntes det var noe spennende? Sånn gikk det heldigvis ikke. For det første var vi heldige med timingen. Akkurat i dag har medier over hele landet gått bananas over prøveresultatene. Landsdeler, fylker, kommuner og skoler har blitt sammenlignet. Noen journalister har fått for seg at landsgjennomsnittet har gått ned, – altså at norske elever har blitt dårligere til å lese, – alt dette til tross for at resultatene på prøvene ikke sier noe om akkurat dette. Og akkurat sånne misforståelser kunne kursholderen vår oppklare.

Eva Kristin Narvhus er nemlig en av dem som lager de nasjonale leseprøvene, og i så måte var hun jo et scoop for oss i dag. Hun jobber til daglig på Universitetet i Oslo på Enhet for kvantitative undanningsanalyser. Der er hun blant annet med på å lage de nasjonale leseprøvene.

Denne dama hadde virkelig noe å melde. Eva fortalte oss hvordan man tenker når man lager prøvene, hva de måler og ikke minst: Hvordan vi kan jobbe for å øke våre elevers leseforståelse. Det er så deilig å bare kunne sitte sånn og motta kunnskap fra en som kan så mye mer enn oss om det som er en del av jobben vår. Jeg lærte mye, og jeg fikk også svar på noe av det jeg har gått og lurt på. At damen også var ydmyk og fortalte om alle skjærene som finnes i den sjøen de skal navigere i når de lager leserprøve var ingen ulempe. Det gjorde henne bare mer troverdig.

Eva Narvhus er også en av dem som har utarbeidet lesedelen av PISA-undersøkelsen. Siden vi er en av skolene som skal delta i år, var vi mer enn interessert i å høre henne fortelle hvordan de over seksti landa som er med samarbeider om å lage prøvene. Jeg tok meg i å bli helt misunnelig på henne. Tenk å få lov til å være med på dette morsomme arbeidet. Det må jo være et sant svir!

I pausen ble vi servert et gedigent lunsjbord, og det visste vi å sette pris på. Vi har en sjef som gjør seg fortjent til både lønn og tillit, – og det er selvfølgelig ikke fordi han serverer oss god lunsj. I disse budsjettider har både han og vi viktigere ting enn mat å bekymre oss om. Likevel er det hyggelig når sjefen og hans høyre hånd serverer oss noe lekkert og sier at det er fordi vi fortjener det.

Vi er lette å glede.

Etter lunsj var det min tur til å holde kurs. Jeg skulle presentere et nettbasert læremiddel i norsk for mine kolleger uti norskfaget. Det gikk helt greit.

Og før vi visste ordet av det var arbeidsdagen over. Men fredag den 14. er to dager etter lønning, og da er det lønningspils på Katti etterpå. Det var en perfekt avslutning på en veldig, veldig travel arbeidsuke, og akkurat hva vi trengte: En lun restaurant, noen glass hvitvin, hyggelige kolleger – og så går skravla og latteren.

Etterpå syklet jeg hjem litt småtipsi og lett i hodet.

Og fortsatt lå hele fredagskvelden foran meg.

Marthe tingleter

Jeg dro på jobb klokka åtte og kom hjem klokka åtte, – tolv timer senere. Det betyr at jeg ikke er noen spirituell blogger i dag.

Jeg vil ikke plage dere med min lange dag. Les heller bloggen til det eldste barnet mitt, den er mye morsommere enn noe jeg kan prestere i dag.

I’ll be back.

Quiz

Vi er tre voksne damer som har levd i den tro at vi hadde variert kunnskap om det meste. Hadde vi holdt oss hjemme i kveld, kunne vi levd i den troen en stund til.

Vi kan ingen ting, – absolutt ingen ting!

Fem slag rotting for oppsetsighet

Det er en skrekkens bok jeg skal fortelle dere om i dag, og jammen passer det godt også. Da vi flyttet til vår nye skole for fem år siden, forlot vi en gammel byskole som ble bygd i 1875. Før vi låste døren bak oss, forsøkte vi å ta med oss det som kunne ha historisk interesse.

boka

Boken er sirlig håndskrevet, og når man åpner den, ser man på skriften at de har vært mange om å skrive. Dette er en straffeprotokoll for Seiersten skole. Den første rapporten er fra 23. januar 1899, – den siste fra 22. februar 1911.

«Hjalmar Olavesen 6te C kl er idag straffet med 8 slag ris for tobaksrøgning i frikvarteret, løgnaktig forklaring ved det optagne forhør – og forsøg paa rømning af frykt for straf. Torjus Hansen tilstede.
14/9-1900 Andreas Lundestad

På denne tiden var det lov å straffe skolebarn korporlig, men det skulle foregå etter bestemte regler. En av reglene var at det skulle føres referat, – en annen at straffen skulle utføres med et vitne til stede. I 1936 ble det forbudt for lærere å slå, – mens foreldre ustraffet kunne pryle sine små helt fram til 1987.

«Reinert Petersen 2 a kl har idag faaet ris for ulydighed og stadig uopmerksomhed. Moderen er underrettet om forholdet. Til stede frøken Bøckmann.
18/5-99 Anna Karoliusen

Boken er virkelig et studium verdt. Her kan man lære noe om hvilke forseelser ungene gjorde seg skyldige i, hvem som fikk fysisk straff, hvem som utøvet straffen osv. Av protokollen forstår jeg at det måtte være et vitne til stede når straffen ble utført. Det gir meg ekle bilder i hodet. Ikke nok med at en voksen person skulle slå et barn, men en annen voksen skulle være til stede for å bevitne det hele. Det var, absurd nok, antagelig godt ment. Man skulle kanskje passe på at den som slo ikke drev straffen for langt.

11

«Jørgen Jørgensen af 4a har idag faat 4 slag ris fordi han bed en kammerad saa der vistes 2 huller paa skindet og 2 merker efter tænder. Lundestad til stede. Torsten Hansen af 4a fik har ogsaa faat 4 slag ris fordi han skrev noget utugtigt paa et trækpapir. Lundestad til stede.
Seiersten 20-1-02 Sverre Rød

I protokollen finner jeg over 400 rapporter om fysisk avstraffelse. Det kommer neppe som en overraskelse at det nesten bare er gutter som ble straffet på denne måten. Hva det skyldtes, vet vi mindre om. Var det sånn at jentene oppførte seg mer til lærernes tilfredsstillelse, – eller kviet man seg for å slå jenter? Kanskje var det både det ene og det andre. Vi vet fra et historisk skrift fra Slottsfjellet skole i Tønsberg at det i hvert fall der var forbudt å straffe piker over ti år med slag.

«Olav Jonassen og Haakon Thorvaldsen af 2b kl er idag straffet med ris fordi de paa hjemveien fra skolen spendte en af kameratene saa han har men deraf, kanskje for livstid.
Fru Karoliusen og frøken Bøckmann til stede.
19. sept 1907 Signe Bru

Hva var det så disse ungene ble straffet for? Gjengangerne og det store flertallet av rapporter handler om manglende lekselesing eller skulking, men slossing, løgn og tyveri blir også nevnt. Variasjonen i utvalget her skyldes min utvelgelse og er ikke representativt for protokollen. Jeg vil tro at 80% av avstraffelsene er begrunnet i manglende lekselesing eller skulking.

14

Mange ganger karakteriseres den uønskede handlingen med mer diffuse begreper: slett oppførsel, dovenskap, uskikkelighet, oppsetsighet, gjenstridighet, sluskeri, slurveri. Mange av disse begrepene har nesten gått ut av språket vårt. Når man leser protokollen er det ingen tvil om at det var læreren som hadde hele definisjonsmakten. Her gis det ingen nærmere forklaring på hva som egentlig hadde skjedd. Mon tro hva som lå bak noen av disse vage beskyldningene. Var det ingen som stilte spørsmål, ingen som var ungenes advokat?

18

221

15

6

9

19

4

Noe av det tristeste er å lese hvem som fikk straff. Flere steder kan vi lese noe sånt som dette:

«Teodor Andersen af 6 kl sinker har idag faat ris i overværelse av Blommenholm. Han har flere gange siden han kom i klassen hos mig gjort seg fortjent til korporlig refselse dels ved skulking, dels ved ikke at lese lekser og annen slett opførsel. Da han uaktet flere gange formanet og faat udsættelse ikke forbedrer seg, maatte nu regelret ris til.
29/4-99 Sverre Rød

Sinkene, – det var de ungene som ble satt i hjelpeklasse fordi de av en eller annen grunn ikke kunne følge vanlig undervisning. Her skjuler det seg mange skjebner: unger med dysleksi, unger som har vært utsatt for vold og overgrep, unger med psykiske problemer. Og så blir de møtt med av en lærer med rotting når de ikke klarer å lære leksene. Jeg ser for meg ansiktene til noen av våre elever.

20

«Karl Johan Brovold af 2a har idag faat ris for stadig dovenskab. Frøken Larsen til stede.
10/6-99 Signe Bru

Det er spennende å lese i protokollen, og jeg har også lest litt høyt fra den i klassen min. Men selv om vi av og til må dra på smilebåndet når vi leser, skal vi passe oss for å gjøre dette til underholdning. Selv om det er lenge siden den siste ungen i Norge ble slått med rotting, så finnes det fortsatt unger som blir mishandlet både her og andre steder. Da jeg leste høyt i klassen, kunne en elev med slekt i Libanon fortelle at dette haddde hun opplevd på en libanesisk skole nå nylig.

«Julius Jacobsen, Harald Bøe og Georg Kristoffersen – 4a kl – er idag i overvær af Lundestad straffet med ris fordi de igaar under skitur havde listet sig til sammen at medbringe 1/2 liter laddevin kjøbt hos Fr Olsen i Brocksgade.
Seiersten 9de februar 1901 Andreas Wiese

Her og der får vi informasjon av helt annen karakter enn det som har med skole og avstraffelse å gjøre. Et sted forstår vi at det var mye is i Glomma vinteren 1901. Jeg har hørt at det var noen isvintere under krigen, men i min levetid her i byen har jeg aldri opplevd at det har vært mulig å gå på isen i elva.

«Anders Fjell, Sigurd Møller og Hans Hansen har i dag faat hver 3 slag rotting fordi de forsømte skole ved at gaa paa isflag.
19/01.01. Blommenholm

13

Jeg vet at det var ganske mange kvinnelige lærere ansatt på Seiersten skole. Likevel er det nesten bare mannlige lærere som står for avstraffelsene. Noen unntak finnes. Det kan se ut som om kvinnelige lærere holdt seg til hverandre: Når en kvinnelig lærer slår, er det også en kvinnelig lærer som er vitne, og ingen er vitne når det er en av motsatt kjønn som slår. Det er heller ikke til å komme fra at det er noen navn som går igjen blant dem som holdt i rottingen. Av det kan man jo gjøre seg noen tanker.

olaf

I våre dager skal hjemmet underrettes hvis det skjer noe uregelmessig på skolen. At det ikke var helt på samme måte i 1899 fikk lille Torjus Sofus Hansen erfare.

«Torjus Sofus Hansen er idag i overvær af Lundestad blit straffet med rotting fordi han havde ropt efter lærer Blommenholm paa gaden forleden dag. Gutten fik dessuten et par slag rotting fordi han truer med at «si» det til mor.
30/9-01 Andreas Wiese

Dessuten var det ikke alltid foreldrene var disse ungenes allierte. Noen steder i protokollen kan vi lese at elevene har fått ris på skolen etter oppfordring fra foreldrene, – eller faderen som det gjerne står.

«Elna Larsen i 2 kl fik idag efter faderens opfordring 2 slag ris for gjentagen løgnaktighed.
22-9-99 Solveig Bøckmann

8

Ved et tilfelle var faderen til og med vitne til avstraffelsen, og jeg vet fra andre kilder at foreldre kunne innkalles til skolen for selv å straffe sine barn i påsyn av læreren:

«Fritz Kløver har idag faaet ris for gjentagen skulking af skolen. Straffen blev udført af Lundestad og Wiese i overvær af guttens far.
8/10 1901 Lundestad

Denne karen hadde tydeligvis alle mot seg. Både far og vergeråd var skjønt enige om at juling måtte til. Han hadde vært delaktig i et frugttyveri i Trara skoles have? Men hva slags frukt var det han hadde stjålet i desember 1900? Det var nemlig da straffen ble eksekvert. Dette er den samme kalde vinteren som er nevnt tidligere.

vergeradet

Det er fortsatt nok av dem som kan fortelle oss at ungdommen aldri har vært verre enn den er nå, – og sånn har det alltid vært. Når min far forteller fra sine skoledager på 1950-tallet fortoner dagens elever seg som engler. Noe av det som resulterte i slag med rottingen mellom 1899 og 1911 er tøffere enn det meste av det vi opplever i vår skolehverdag, så de kunne nok den gang også.

«Arvid Rosenlund og Torgeir Hansen af 5a kl er straffet med ris, – den første fordi han under leg i frikv. stak en kammerat med kniv, – den anden fordi han slog en kammerad da de gik ud. Vidne: Andersen.
20/2-07 K Kristoffersen

Veldig mange av barna vi kan lese om i denne protokollen er veldig små. Andre- og tredjeklassinger, unger på åtte – ni år, ble regelrett pisket med en myk kjepp fordi de ikke hadde lært leksene.

siden1

Hva tenkte de på disse lærerne? Hvordan kunne de oppmuntre hverandre til å slå små barn? Visste de ikke hvordan leveforholdene til mange av disse ungene var? Forsto de ikke hva for et overgrep de begikk? Vel, – det var en annen tid, og man hadde et annet syn på det meste. Har du lyst til å vite mer om bakgrunnen for at man så det som naturlig å slå unger både hjemme og på skolen, kan man ta en titt på Bente Hallands masteroppgave fra 2007: Avskaffelse av fysisk straff av barn i Norge 1889 – 1936.

1

Selv om det er lenge, lenge siden dette skjedde, og de omtalte i boken er døde, har jeg likevel forandret på både elevers og læreres navn.

Sårbar

Jeg kan jobbe og streve i timesvis og dagevis uten å bli det minste sliten. Bare alle er hyggelige og liker meg, så tåler jeg det utrolige. Når folk er vennlige og gir meg anerkjennelse så går alt som en lek og energien er på topp. Et klapp på skuldra er nok til at adrenalinet flyter i en passe strøm, og jeg går og går og går som en duracellkanin. Jeg har kontroll på mitt eget liv, – og når jeg i tillegg vet at ungene mine har orden på hverdagene sine og trives med det de gjør, så er jeg lett og glad og sorgløs og lys til sinns som en leken hundevalp.

Og så skal det likevel ingen ting til før jeg knekker. En liten smak av misnøye fra en kollega er nok til at hele dagen føles ødelagt, og jeg blir sliten som ei vaskefille allerede etter et par timer. Et lite hint om at en av ungene mine sliter og er ulykkelig er nok til at jeg blir i ubalanse. Jeg våkner opp med en tung og depressiv følelse i hele kroppen, og jeg ser ikke ende på noen ting. Jeg orker nesten ikke stå opp av senga om morgenen, og jobben føles som et maratonløp med bare oppoverbakker.

Da fabler jeg om å rømme fra alt. Flytte langt inn i skogen og holde høner og dyrke poteter. Et sted der ingen kan nå meg og pirke i den såre huden min.

Det er farlig å være så sårbar.