Jeg har vært hos tannlegen i dag. Det var noe småtteri som måtte ordnes. Jeg gleder meg ikke til å gå til folk som skal pelle på kroppen min, – det gjelder både gynekologer og tannleger, – men må man, så må man.
Og jeg måtte.
Tannlegen min er en skikkelig prylgosse. Han elsker både nytt utstyr og nye metoder. Det er jeg glad for, men smertehylene til lommeboka mi forteller at det er jeg som betaler for moroa. Egentlig er det både uforståelig og en skam at ikke tennene omfattes av den alminnelige helsetjenesten. Hvordan i hulltanna klarer folk med dårlig råd å betale sånne astronomiske regninger som den jeg fikk i dag? Tennene er da virkelig en del av kroppen, til og med den delen av kroppen som krever mest vedlikehold.
Jeg lente meg tilbake og fikk gjort det jeg skulle. Egentlig er jeg en pyse, og åpningsreplikken min er alltid: Full narkose, takk! Akkurat det får jeg ikke, men han varter alltid opp med en sprøyte eller to, – jeg regner med at jeg betaler for dem også.
Så er han i gang.
Det skulle vært skjult kamera hos tannlegen min. Det er som en sketsj, og hadde det ikke vært for at vi tross alt befinner oss på et tannlegekontor, ville det vært hylende morsomt. Mens jeg sitter med kjeftamentet fullt av sug og slanger, skravler tannlegen i vei om både dette og hint. Han er en veldig åpenhjertig fyr, og jeg vet det meste om hans privatliv. Ingen ting er unntatt offentligheten: Et dårlig forhold til sønnen, kjærlighetslivet og hans politiske ståsted. Politikerne får så hatten passer, og hans perspektiv er milevidt fra mitt. Noen ganger får jeg lyst til å røske ut alt jeg har i munnen og fortelle ham noen sannhetens ord.
Det er best å la det være. I denne situasjonen er det ikke jeg som har makta, og er jeg riktig uheldig, kan det gå med meg som det gikk med Harald Heide Steen i samme situasjon:
Livet leker 