Nå om dagen er ikke livet mitt helt på stang. Jeg sover dårlig om nettene og noe gnager og gnager. Da var det deilig å reise på seminar et par dager, bort fra alt det hverdagslige og inn i en slags eventyrverden. Selv om jeg ikke kan fordra at folk tjuvstarter på julen, var det faktisk helt greit at de hadde pyntet på Bøkevangen. Det understreket følelsen av å ha meldt seg ut fra resten av verden. Huset er uansett et riktig julehus, og der ville man neppe reagert om man fant nisser i juli – juli-nisser.
Hjemme liker jeg ikke nips og dill, men her var det greit. Det var nisser og antikviteter i skjønn forening over alt, og det ga en lun og trivelig stemning. Da vi fikk juletallerken til middag aksepterte jeg det også. Det var som det skulle være. Jeg trengte å komme bort litt, og det gjorde jeg nå. Sånne steder er som en parentes i verden. Hver dag kommer det nye mennesker som er innom i et knapt døgn. Så reiser de videre mens huset blir liggende å vente på nye gjester.
Sengene var redd opp med kritthvitt sengetøy og røde pledd. Jeg sovnet som en sten før tolv og sov tungt helt til Thv vekket meg med en morgentelefon klokken halv åtte. Jeg følte meg uthvilt. Egentlig kunne jeg godt blitt inne i denne parentesen noen dager til: Sovet godt i et lite rødt hus helt for meg selv, spist lekker mat som andre har laget, prate med hyggelige mennesker som ikke står meg nær, men som jeg kjenner fra før – med andre ord: En problemløs tilværelse.
Men sånn er ikke livet skrudd sammen.
Parentes opphevet!
Livet leker 