Det har i grunnen vært en lys dag i dag. Luften har vært blå og klar, solen har skint og jeg har hatt det travelt og morsomt på jobben. Fredagen er en sånn dag hvor jeg nesten glemmer å puste. Jeg er i klasserommet i alle undervisningstimene, og etterpå er det mye som skal ordnes.
Både elever og lærere trives med fredager. Da er det snart helg, og mye å se fram til. På slutten av dagen spredde gjengen min seg utover skolen i et tynt lag. Noen hadde Mat og helse, noen arbeidet med en novelle av Anton Tschekov og resten regnet med brøk. Når tallene går på kryss og tvers, og det er helg om en halv time, – da hjelper det å legge seg på gulvet i solvarmen sammen med gode venner. Brøk eller ikke brøk, – når de ligger sånn er de bare glade jenter som smiler og ler og forer en gammel lærer med energi.
Det var lyst og fint.
Men hva hjelper det at dagen har vært full av sol og smil og lys?
Det yngste barnet mitt synes at livet er vanskelig og uhåndterlig. Når han synes det er mørkt og trist, – da klarer ikke jeg heller glede meg over lyset.
Det blir ganske mørkt.
Livet leker 