Nevrotisk, jeg?

Jeg vet ikke om noen er født med arbeidsdisiplin, kontrollbehov eller denslags. Jeg ville vel tro at det er noe vi tilegner oss, – eventuelt ikke tilegner oss utfra et eller annet behov. Selv er jeg ganske lat. Samtidig er jeg et pliktmenneske. Med det mener jeg at jeg ikke har lett for å nyte latskapen hvis jeg vet at det ligger en eller annen plikt og venter på meg. Da gnager denne plikten hull i hyggen, og så kan det være det samme.

For at hverdagslivet skal kunne håndteres, må vi finne strategier. Mine strategier har en tendens til å gli over i det nevrotiske, men jeg vil likevel forsvare dem. Jeg har et stort kontrollbehov, veldig stort. Noen ganger kan det nok plage andre, men mest av alt gleder det meg selv.

I dag har både elever og lærere i klassen min avspasert. For meg betyr det en kjærkommen dag til å rette tentamener. Men det er jo så mye annet som er mer fristende enn å sitte bøyd over 52 mer eller mindre velskrevne elevtekster, og jeg vet av erfaring at jeg lett kunne havne i uføret: Avislesing, blogging, lang lunsj og andre festligheter kunne godt fortrengt arbeidet som må gjøres. Og hadde jeg falt for fristelsen, så ville jeg altså vært full av selvbebreidelser og egentlig hatt lite glede av som var ment å være trivelig.

Det er da jeg henter fram min indre nevrotiker og lager en liste. Jeg organiserer sånne dager på forskjellig måte. Noen ganger bestemmer jeg meg for å jobbe med skolearbeid i 45 minutter, for så å gjøre noe hyggelig eller litt husarbeid i 45 minutter. På den måten fyller jeg dagen med både nytte og hygge, – jeg har kontroll.

I dag valgte jeg en lignende strategi. Det er begrenset hvor lenge jeg orker å sitte bøyd over tekstene, og jeg trenger pauser. Jeg bestemte meg for å gå gjennom fem og fem tentamensbesvarelser. I pausene mellom disse kunne jeg velge å gjøre to punkter på denne listen:

Tømme og sette på vaskemaskinen
Skjære opp poteter til middag
Lese Fredriksstad Blad
Lese Dagbladet
Rydde kjøkkenet
Rydde oppvaskmaskinen
Spise lunsj
Arrangere hyasinter
Rydde i magasinene mine
Lese mine faste blogger
Vanne blomster

Om du skulle synes det er nevrotisk, så har jeg altså vært nevrotisk hele mitt liv. Da jeg gikk på gymnaset og var nedlesset i lekser, valgte jeg samme strategi: Først fransklekse, så en kopp te og et kapittel i en roman; historielekser, så en kopp te og Dagsrevyen – og sånn holdt jeg på til jobben var gjort.

Det gikk aldeles utmerket i dag også. Da jeg satte meg til for å lese noen blogger, hadde jeg all verdens gode samvittighet. Jeg hadde nettopp fullført rettingen av fem besvarelser, og det var tid for en liten premie.

Mange jeg kjenner jobber hele tiden. Noen av venninnene mine setter seg ikke ned om kvelden før huset er blåst, og det betyr at noen ganger får de aldri satt seg ned. Andre utsetter og utsetter det arbeidet som må gjøres, og så blir de superstresset når det baller seg på. På lista mi står det at jeg bare unntaksvis skal gjøre noe nyttig etter klokken sju om kvelden – uansett hvordan huset ser ut. Så gjør jeg ikke det. Så blir jeg ikke så sliten. Så blir jeg kanskje ikke utbrent. Så møter jeg kanskje ingen vegg.

Det er mulig jeg er litt nevrotisk, men da er den nevrosen en nødvendighet for at jeg både skal kunne gjøre en jobb og dyrke min naturlige latskap.

Reklame