Noen venner ser man hver dag, – andre møter man bare noen få ganger i året. Det betyr ikke at de sistnevnte er mindre viktige. I kveld har jeg vært sammen med to riktig gamle venninner, og det har vært en av de hyggeligste kveldene jeg har hatt på lenge.
Selv om vi har hatt en mild dag, var det mørkt og kjølig da vi kom dit vi skulle. Inne var det lunt og hyggelig. Jeg vet ikke om det skyldes rødvinen vi drakk – som jeg nok i skrivende stund fortsatt er påvirket av, eller hva det er, – men noen hjem har et mykere og varmere lys enn andre. Sånn var det her. Fargene glir liksom over i hverandre og alle kontraster viskes ut.
Mannen i huset var ikke hjemme, men det var spor av ham over alt. Han er glassblåser, og huset var nærmest fyllt med farger. Her går jeg og overveier både en og to dager om jeg skal kjøpe et nytt vinglass, og så kommer jeg inn i et hus der det er glass absolutt over alt. Vinglass, karafler, vaser, boller, fat – alt i sterke, klare farger. En sånn mann burde man kunne bytte til seg en ukes tid.
Ved middagsbordet pratet vi like mye som vi spiste. Det er fordelen med de vennene man ikke ser så ofte: Det er nok å prate om. I løpet av kvelden ble vi enige om at vi to som var gjester egentlig burde flytte inn i naboleilighetene, så kunne vi møtes litt oftere.
Det bør vi prøve å få til uansett.
Livet leker 