Sårbar

Jeg kan jobbe og streve i timesvis og dagevis uten å bli det minste sliten. Bare alle er hyggelige og liker meg, så tåler jeg det utrolige. Når folk er vennlige og gir meg anerkjennelse så går alt som en lek og energien er på topp. Et klapp på skuldra er nok til at adrenalinet flyter i en passe strøm, og jeg går og går og går som en duracellkanin. Jeg har kontroll på mitt eget liv, – og når jeg i tillegg vet at ungene mine har orden på hverdagene sine og trives med det de gjør, så er jeg lett og glad og sorgløs og lys til sinns som en leken hundevalp.

Og så skal det likevel ingen ting til før jeg knekker. En liten smak av misnøye fra en kollega er nok til at hele dagen føles ødelagt, og jeg blir sliten som ei vaskefille allerede etter et par timer. Et lite hint om at en av ungene mine sliter og er ulykkelig er nok til at jeg blir i ubalanse. Jeg våkner opp med en tung og depressiv følelse i hele kroppen, og jeg ser ikke ende på noen ting. Jeg orker nesten ikke stå opp av senga om morgenen, og jobben føles som et maratonløp med bare oppoverbakker.

Da fabler jeg om å rømme fra alt. Flytte langt inn i skogen og holde høner og dyrke poteter. Et sted der ingen kan nå meg og pirke i den såre huden min.

Det er farlig å være så sårbar.