Det er når dine barnebarn har blitt gråhåret når de kommer i begravelsen din, – at du forstår at du har fått leve riktig, riktig lenge. I dag har vi hatt begravelse for Thvs tante L. Hun ble 91 år gammel, og var rett og slett stappmett av dage. De siste årene sa hun flere ganger at hun var klar for å dø, og at det meste var greit. Det viktige for henne var at alle hennes hadde det bra, – og det hadde de nå. Hennes tre døtre var lykkelig gift. Det samme gjaldt hennes barnebarn, og hun hadde allerede fått syv oldebarn. Nå har alle det godt, og ingen er skilt eller ulykkelige, sa hun. Men en gang skjer det vel noe, og da vil jeg ikke være her for å se det.
Det slapp hun.
Ellers var det ingen grunn til at hun skulle dø akkurat nå. Hun var frisk og rask, – nesten irriterende frisk og rask for en som selv føler seg litt slapp i fisken. Det hadde hun forøvrig vært hele sitt liv. I dag holdt hennes tre døtre, svigersønner og barnebarn en varm og morsom minnetale for henne i kapellet. Tante L fikk akkurat det livet hun ville ha. Hun tok realartium den gang svært få andre småpiker gjorde det samme. Etter hvert giftet hun seg, – med fetteren til min svigerfar, og de flyttet hit til byen.
Med sånne damer som tante L blir noe av historien vår borte. Hun var som et lærebokeksempel på en velorganisert femititallshusmor. Hele sitt liv var hun hjemmeværende og stelte for mann og barn, og det gjorde hun med stolthet. Hun støvsuget aldri om ettermiddagene, for det bråket for ham som kom sliten fra jobb. I stedet bakte og kokkelerte hun, vasket og sydde så alt skulle være på stang. Og det var det. Hun styrte familien med fast hånd, og da hennes mann ble syk og skulle være forsiktig med hva han spiste, passet hun på som en høk, – hun måtte sørge for at han varte så lenge som mulig, må vite. Hun morsjonerte ham og passet på at han fikk det han skulle ha. Jeg husker spesielt en episode fra et juleselskap. Vi hygget oss med kaker og vin, og min svigermor nødet oss igjen til å ta enda en kake. Da tante Ls mann så på kakefatet, kom det raskt fra hans kone: Takk, J har fått sin kake. Det handlet om helsa, – og den var hun nøye med, både sin egen og andres. Da hun ble alene brukte hun mye av sin tid til å hjelpe andre. Hun var aktiv i Sanitetsforeningen, men det var ikke nok. Venner og venninner som hadde vært mindre heldige med helsa enn det hun var hadde en trofast hjelper i tante L. Hun besøkte sine venner og hjalp dem med både stort og smått. Selv gikk hun bokstavelig talt milevis hver eneste dag. For et par år siden besøkte hun en venninne på hytta. Det er over en mil dit. Tante L gikk på sine ben, for det er så sunt å gå. Jeg ser henne for meg: Liten og nett, rask som en røyskatt, usminket og ujålete, men med velbørstet hår, tweedskjørt eller bukser – og alltid, alltid gode sko.
Livet er for kort til å sløses bort på vonde sko.
Om sommeren bodde tante L og onkel J på hytta ute på den bitte, lille holmen. Der styrte og stelte hun akkurat som hun gjorde hjemme i byen. Da barnebarna kom, begynte hun en tradisjon med å bake boller og brød til hele familien hver eneste dag, – og det var ingen liten familie hun etter hvert hadde opparbeidet seg.
De siste årene av sitt liv var hun fortsatt like klar, like bestemt, like ryddig og like sprek som hun alltid hadde vært. Det var først det siste halvåret hun fant støtte i en rullator, men den råkjørte hun med helt til den siste dagen hun levde. Kanskje er det hennes venner på eldresenteret, dem hun hjalp hver eneste dag, som vil savne henne aller mest.
Mange av oss har vel en dispensasjonssøknad inne i håp om å skape verdenshistore og slippe å dø. Ennå har ingen fått den invilget, heller ikke tante L. Ikke ønsket hun det heller. Nå er hun død, og i dag har vi vært samlet for å minnes henne. Jeg husker da onkel J døde. De er nøkterne på grensen til det morbide i denne familien. Dagen før begravelsen kom tante L hjem til oss og sa at vi måtte la bilen stå når vi kom til minnesamvær: For i morgen skal vi drikke vin og hygge oss når vi minnes J, sa hun. Det har vi gjort i dag også. Vi har pratet om denne tøffe, lille damen. Vi har grått en skvett, – men aller mest har vi ledd.
Og kanskje har vi hver for oss formulert et hemmelig håp om at når våre barnebarn kommer i vår begravelse, så vil de også være gråhåret.
Og så skal de få vin.
Livet leker 