Jeg liker å sette meg til med en TV-serie når jeg skal finne roen om kvelden. Best liker jeg krim eller serier som forsøker å si noen om alminnelige menneskers hverdagsliv. I går fikk jeg to doser av den sistnevnte kategorien: Hvaler på TV2 og den danske serien Sommer på NRK.
La det bare være sagt med en gang: Jeg synes Sommer er utrolig bra. I denne serien utvikler menneskene seg langsomt. Hovedpersonenes liv glir sakte gjennom tiden, og det er mye å kjenne seg igjen i. Det er første gang jeg ser Alzheimers sykdom framstilt på film, og jeg har ikke kompetanse til å si noe om hvor realistisk eller urealistisk det er. Det jeg kan si, er at det er meget troverdig. Christian Sommers Alzheimer påvirker både hans eget og familiens liv, og jeg synes det skildres på en usentimental måte. I gårsdagens episode var det en scene der han ikke helt fikk grep om å knyte slipset sitt. Kunnskapen var blitt borte et sted mellom hjernen og fingrene. Da hans kone kom for å hjelpe ham, fikk vi se hvordan han mobiliserte alt han hadde for å hente kunnskapen fram igjen – og han klarte det. Så sitter vi der og ser, og vi tenker at neste gang klarer han det neppe. Det er sånn denne serien er. Vi lever med figurene fordi vi tror på dem.
Egentlig likte jeg de første episodene av Hvaler ganske godt. Også denne serien er ganske lavmælt, og karakterene virket interessante ved første bekjentskap. Dessuten er det jo morsomt for oss som bor i Fredrikstad at serien er spilt inn nettopp på Hvaler. Men nå har jeg ombestemt meg, jeg tror ikke jeg gidder å se flere episoder. Sist uke forsto jeg at hovedpersonen, den unge psykologen Maria, skal møte et menneske med dårlig psykisk helse i hver episode. Hver episode – sitt problem. Men ikke nok med det: Den unge psykologen skal også løse dette problemet. Og her er det selvfølgelig at troverdigheten ryker så det smeller. Det er ikke sånn verden fungerer.
I gårsdagens episode snublet hun bokstavelig talt over en liten gutt med ADHD. Jeg har aldri hatt noen med Alzheimer nært innpå meg. Jeg er heller ingen ekspert på ADHD, – men unger med denne diagnosen har jeg vasset i hele mitt yrkesaktive liv, og i går ble jeg både sint og pinlig berørt. Den lille gutten føk inn på TV-skjermen som om han var fullstendig fra konseptene. Han klatret på husfasader, han skrek og hylte. Kroppen var aldri i ro, og han var frekk i kjeften så det sa både ræva og faen. Kanskje det er sånn folk tenker seg at barn med en ADHD-diagnose oppfører seg. Det kan jeg fortelle at de sjelden gjør. Selv om barn med ADHD har noen fellestrekk, – det er jo derfor de har den samme diagnosen, så er de ellers like forskjellige som andre barn. Som vanlig er, ble ADHD først og fremst presentert som et problem for foreldre og andre rundt ungen. At den som har ADHD er den som sliter, ble det sagt lite om.
Og nå kommer det verste: Psykologen Maria, – som oppfører seg mer som en trumpete jentunge enn en profesjonell fagperson, lar den lille gutten få personifisere sin ADHD. Hun gir ham fargestifter og noen blanke ark, og så tegner han denne ADHD som gjør livet så vanskelig for ham. Sikkert ikke dumt det. Deretter kommer løsningen, og jeg sier det til all verdens spesialpedagoger: Hvorfor har dere ikke tenkt på dette før? Det er jo såre enkelt og ganske genialt: Maria spør den rabiate ungen om ikke de skal sende ADHD på ferie et sted. Det er gutten enig i, – og så sender de ADHD på ferie. Til sine målløse, utslitte foreldres store glede sovner han rolig i sengen sin om kvelden. ADHD er på ferie og alle problemer er løst.
Hvor lite troverdig går det an å være?
Jeg lurer på hvilket problem Maria Blix skal løse neste uke. Kanskje gjør hun er schizofren frisk ved å kjøre parallellslalåm med ham, og så kan hun løse problemene til en som er bipolar ved å sende henne opp i en berg-og dalbane.
Milde Maria!
Livet leker 