I gamle dager, for et par år siden, brukte elevene papir og penn når de hadde tentamen. Sånn er det ikke lenger. Så lenge den avsluttende eksamenen skal utføres på pc, må vi sørge for at ungene får øvet seg fra første stund. Allerede klokka halv åtte om morgenen var jeg i klasserommet. Hyggelige kolleger og ditto studenter hjalp meg. Femti-tre maskiner skulle rigges og logges på før hordene stormet inn til sin første heldagsprøve.
Jeg har vært med på denne leken før, og jeg lar meg ikke stresse. Likevel må jeg holde tunga rett i munnen på sånne dager. Det er mye som skal stemme, og det er mye som kan gå feil. Elevene har ikke gjort dette før, og informasjonsmengden de skal forholde seg til er rett og slett så overveldende at de ikke klarer det. Det blir for mye på en gang. I stedet må vi voksne leie dem gjennom prosedyrene trinn for trinn, fortelle om skriftstørrelse, skrifttype, linjeavstand, oppgaver, føringsprosedyrer, lagring, utskrifter osv osv. Og så er det logistikken. Alle skal ha en maskin. Så må de gå på biblioteket for å låne en minnepinne, og hver og en av disse skal kodepipes på en elev. Men tjue minutter etter at de kom, senket roen seg over landskapet og alle var opptatt med sitt.
Det er ingen trøst for disse elevene at vi var enda fler i fjor. Uansett hvordan man snur og vender på det, – femti-tre mennesker i samme rom er mye folk, særlig når de skal prestere noe vettugt. Heldigivs er de mest opptatt av seg selv og sin egen skjerm. Mesteparten av tiden stenger de verden ute og konsentrerer seg om det de skal.
Det er alltid spennende første gang en klasse har tentamen. Klarer de å sitte stille nok til at det blir arbeidsro? Det klarte de, – heldigvis. Selvfølgelig måtte jeg brumme et par ganger i løpet av dagen, men ikke mer enn at det kunne tåles. De er tross alt mange, og de er tross alt bare tretten år.
Norsktentamen skiller seg fra de to andre tentamnene vi har. I prinsippet er dette en skrivedag, og elevene kan selv bestemme når de vil ha pause og når de vil spise. Bare de sier fra til en voksen, kan de gå i kantina for å kjøpe mat, eller gå ut for å trekke luft. Denne friheten kan være litt voldsom for den som er tretten år og ennå ikke har forstått alvoret. Samtidig har de god tid rett og slett fordi de ikke klarer å være konsentrert om å skrive så lenge som vi ønsker. Ennå er de ikke det, – men det kommer. Så ble det kanskje litt mange turer ut og litt for rikelig med pauser denne gangen.
Så sitter de der og skriver. Det eneste man hører er knitringen fra tastaturene, litt rasling i et sjokoladepapir og noen som nyser. Det er forkjølelsestid, må vite. Mat og drikke er viktig på en sånn dag, og de fleste har med noe godt å drikke og litt sjokolade i tillegg til matpakka. Enkelte sørger også for kunstig stimuli, – en boks med ginsengdrikk kan kanskje gjøre uslaget. Vi får se om det virket.
Det er meningen at elevene skal jobbe til klokka er to. Det er det nesten ingen som gjør. De første går rundt halv tolv, og så siver de ut litt etter litt utover dagen. Jeg vet når noen skal gå når jeg hører at skriveren begynner å dure. De skriver ut teksten sin, stifter den sammen og leverer den til meg. Først da får de lov til å slette det de har på maskin og minnepinne. I en av de andre klassene var det et par elever som slettet hele tentamen før de hadde fått skrevet ut. Sørgelig for dem det gjaldt. Heldigvis klarte alle mine å få levert det de skulle.
Nå gjenstår min jobb. Jeg skal lese og kommentere det de har prestert, og jeg vet akkurat hvordan det kommer til å bli. Jeg kommer til å få lese fine tekster. Men mange har jobbet alt for lite med oppgavene. De har bare skrevet en kjapp fortelling, – uten å tenke på alt det de har lært om å skrive litteratur. Når de får produktet tilbake med kommentarer blir mange ganske lei seg. Når jeg påpeker det, ser de godt hva som mangler, og de skjønner fort at de burde ha brukt mer tid, – men da er det for sent, – for denne gang.
Heldigvis er tabbekvoten kjempestor når man bare er tretten år.
Det kommer nye sjanser og nye tentamener.
Livet leker 